Siden Sverige innførte allmenn stemmerett (1914) har de svenske sosialdemokratene vært landets største parti. Under ledelse av nåværende statsminister Stefan Löfven knaker imidlertid partiet i grunnvollene. Siste meningsmåling viste at Sverigedemokraterna har forvist Socialdemokraterna til andreplass. Men det er jo tross alt bare en måling, trøster politiske kommentatorer seg selv med.
En varslet katastrofe
Stefan Löfven, eller Kjell Stefan Löfven som han egentlig heter, har sittet i statsministerstolen de siste fem årene og vært partiets leder siden 2012. I løpet av denne tiden har kriminalitetsutviklingen bare eskalert, men konturene av dagens situasjon har vi sett over flere tiår.
Da vi startet opp HRS i 2000, var Sverige allerede et «merkelig land» å følge med på. For eksempel hadde innvandrere fra visse land lov til å gifte seg 15 år gamle, og menn med utenlandsk statsborgerskap fra visse land kunne hente barnebruder lovlig til Sverige. Etter at Fadime Sahindal ble drept i januar 2002 brøt det ut en ny debatt om ekteskapsalder og innvandrere, og barneekteskap ble forbudt fra 2004. I 2006 myket landet opp familiegjenforeningslovene. Tidligere måtte par som ønsket familiegjenforening i Sverige intervjues slik at seriøsiteten i forholdet ble bekreftet. Fra 2006 kunne hvem som helst søke og få familiegjenforening i Sverige bare de hadde vielsesattest eller kunne dokumentere samboerskap. Etter endringen økte antall familiegjenforeninger, og selv politiet og immigrasjonsmyndighetene advarte mot juks med proformaekteskap, samt at menneskesmuglere kunne tjene store penger på den nye loven. I 2005 søkte nesten 25.000 om familiegjenforening i Sverige, de fleste fra Irak og Somalia.
I 2017 passerte Sverige 10 million innbyggere, og folketallet øker hurtig. Siden 1968 har innvandringsoverskuddet (innvandrede minus utvandrede) bidratt mest til befolkningsøkningen. I 2018 var innvandringsoverskuddet nærmere 86.000 personer og fødselsoverskuddet (fødte minus døde) 24.000.
Folkhemmet bytter med andre ord ut befolkningen.
Så har det gått slag i slag, i ordets rette forstand, med 43 personer som ble skutt og drept i landet i 2017, 45 i fjor og 32 frem til 14. november i år. Skutt og drept. I vårt «fredelige» naboland, der gjengkriminaliteten har okkupert visse deler av visse byer. Der stadig flere dropper ut av skolen, den svenske skolen som en gang var et forbilde for resten av Norden.
Men – i 2019 – sitter statsminister Löfven på SVT og hevder noe så vanvittig at det er en «utvikling som har pågått over lang tid og at man ikke så at det ville komme».
Man så ikke at det ville komme? Uttalelsen må kunne kalles tilnærmet kriminelt fjernt.
Gjeldende for «alle»
Den eneste grunnen til at Löfven og hans like kan hevde man «ikke så det komme» er nettopp at de lever fjernt fra folket. Fjernt fra virkeligheten. Deres trygghet blir nok godt ivaretatt og bankboka er sikkert velfylt etter flere år ved maktens tinder. Så kan en jo spørre seg om Löfven skjønner noe om demografi, på hvordan generasjonene utvikler seg, og på kultur? Jeg har en mistanke om at den barnløse Löfven ikke tenker i slike baner.
Så, hvordan forklarer den svenske statsministeren egentlig Sveriges situasjon?
– Den organiserte kriminaliteten skyldes segregering og man har tillatt det å pågå altfor lenge. Det viktigaste vi gjør nå er å minske forskjellene i vårt samfunn, sier Löfven.
Ja ha, da må en jo spørre seg hva «segregering» innebærer for Löfven?
Jo, for lav sysselsetting og for høy arbeidsløshet i de områdene hvor gjengkriminaliteten skjer. Og hvis du skulle være i tvil om hvorfor det er for lav sysselsetting og for høy arbeidsløshet, altså segregering i Löfvens optikk, så skal du også vite følgende:
– Men det hadde vært slik uansett hvem som hadde bodd der, om det var slik at du hadde plassert mennesker der som var født i Sverige under samme forutsetninger, så får du samme resultat, fastslår Löfven.
Ja, ikke sant, dere? Jeg husker både Norge og Sverige på 1960 og 70-tallet, siden Sverige var et sommerparadis for mange nordmenn. Da kjørte vi over i folkevogna med det oransje teltet, soveposene og liggeunderlagene på taket. I baksetet var kjølebagen skillelinjen mellom min brors og mitt territorium og det var harde straffer for å trå over grensen. På vaklede campingbord og -stoler inntok vi alle måltidene, og var vi ekstremt heldige fikk vi kanskje en is hver dag og kanskje en brus på deling. Rettferdig fordeling ble vi trent opp fra barnsben av, nettopp fordi vi ikke hadde noen økonomisk overflod, gjerne med en hjemmeværende mor. Sånn var det vel for de fleste på den tiden både i Sverige og Norge, men vi samlet oss likevel ikke i gjenger og gjøv løs på både den ene og andre? Vi ble slett ikke kriminelle av datidens «segregering».
Skjønner ikke Löfven den forakten han utviser for det svenske folket? Hans teori om at «uansett mennesker under samme forutsetninger» er rett og slett kunnskapsløst. Han kobler mennesker fra kultur. Det er like umulig som å frikoble religion fra kultur. Alt henger samme med alt, som en annen sosialdemokrat hevdet i sin tid.
Normalt
Sverige er blitt eksemplet på hvor galt det kan gå. For høy innvandring av det som tidligere ble betegnet som «fjernkulturelle» på for kort tid går ikke. Samfunnet klarer ikke å absorbere det.
En somalier blir ikke automatisk svensk av å bo i Sverige. En ufaglært eller en analfabet må sette inn ekstra ressurser for i det hele tatt kunne konkurrere med etniske svensker, og etter all sannsynlighet vil bare et fåtall makte det. Innvandreres barn vil stille med et handikap hvis foreldrene ikke har jobbet hardt for å ta del i det svenske samfunnet. Og akkurat der er vi nå. Det er dette som er forskjellene. Vi mennesker velger gjerne å forholde oss til dem som ligner oss selv mest. Ulike innvandrergrupper klumper seg sammen, det samme gjør den opprinnelige befolkningen, så hvorfor lære deg svensk når du kan handle hos Ali på hjørnet, klippe deg hos Zahim eller få «pengene dine» hos sosialkonsulenten Muhammad? Det er det som er segregering.
Men for etterkommerne er det annerledes. Det kan raskt bli enten-eller, alt etter hvordan foreldrene makter å stille opp.
– Problemet er at vi har noen områder som har store problemer med høy arbeidsløshet, skoler der barna ikke kjenner at det her er min fremtid og det er derfor vi satser mer på skoler nå, sier Stefan Löfven, og fortsetter:
– Ungene skal se sine foreldre gå på jobb, ikke være ledige og tro at det er det som er normalt. Det normale er å gå på jobb.
Hvilken jobb, Löfven? Og hvorfor tror du, Löfven, at skolen vil makte det som politikerne, med sosialdemokratene som maktbastion, ikke har maktet på over 40 år? Det er bare å kalle det med sitt riktige ord: ansvarsfraskrivelse.
Det normale, Löfven, er at en statsminister og en regjering leder landet i en retning som er best for folket. Landets befolkning skal se at politikerne gjør landet bedre, ikke fornekte realitetene og forlede sitt eget folk. Det normale er å sette eget folk først, ikke leke humanitær stormakt hvor en setter landets økonomi og kultur på spill.
Lite er normalt i Sverige.