Det er mildt sagt påtakelig hvor mye plass islam tar i det offentlige rom, selv her i det lille landet i gokk hvor vi antakelig har under 5 prosent muslimer. Men vi kommer oss ikke unna, fordi en liten gruppe høyrøstede og kravstore muslimer har overhodet ikke tenkt å innrette seg etter vårt levesett i Vesten.
Vår velferd og trygghet er deres mekka
Da er det ikke noe underlig at noen ber dem reise hjem igjen, eller til et land der muslimske verdier er veiledende. Men det er det jo få som vil, da vår velferd og trygghet er deres mekka.
Likevel gjør noen sitt for å destabilisere både velferden og tryggheten. Om det så er ved ikke å akseptere vår religiøse frihet, og i alle fall ikke islamkritikk, uansett form, eller å forhindre barn av muslimske foreldre å ta fullverdig del i det norske samfunnet.
Jeg har sagt det før og gjentar det gjerne: mange i foreldregenerasjonen er tapt. Det er ingen vits å iverksette (kostbare) integreringstiltak for noen som ikke vil integrere seg. Og da er det jo godt å få drahjelp av mine gamle arbeidsplass for (igjen) å få bekreftet dette: «Riksrevisjonen: Integreringstiltak får ikke flere innvandrere i arbeid», fastslår de. Vi vet det, men vi tillater at politikerne fortsetter å kaste bort penger på dette og hint. Glem det. De som vil, de vil og de får det til. Den dagen de ikke kan tusle over til Nav og leve av fellesskapets kasse, da blir det fart i integreringen. Det vet vi også, for det var slik det var når innvandringen virkelig skjøt fart rundt 1970. De måtte jobbe, og de jobbet.
Segregering
Derimot kan vi ikke tillate at politikerne overser barna, i det de kanskje tror er respekt for islam, men som i realiteten er angst for å trå feil. For nå har vi i årevis vært kjent med en svært uheldig utvikling med det som mest av alt ligner utviklingen av madrassa i Norge, altså koranskoler også gjerne med overnattingsmuligheter. Men i Norge heter det selvsagt ikke moské, men muslimske kulturhus, og det heter heller ikke madrassa eller koranskole, men muslimsk SFO (skolefritidsordning). Koranskoler avslørte Drammens Tidende allerede i 2002, nå er Aftenposten inne i en god avsløringsrekke, først og fremst med fokus på det tyrkiske trossamfunnet Det Islamske Kultursenter, som har vokst til et av Norges største moskénettverk. Bevegelsen har nær 4.000 medlemmer i Drammen, Oslo, Nedre Eiker, Stavanger, Skien og Moss. Dette «kultursenteret» bedriver intet annet enn flere madrassa, som i sum er segregering. I 2016 omtalte vi for øvrig at jenter knyttet til Det islamske kultursenteret i Drammen ble sendt til Belgia for å gå på koranskole der. Det slipper de kanskje nå, siden vi velvillig har latt dem etablere det samme her. For felleskassen betaler. Det er intet annet enn idioti, og prisen kan bli høy etterhvert som indoktrinerte barn blir eldre.
Vi kan for øvrig heller ikke tillate at politikerne er villig til å forhandle om våre frihetsverdier, om det så er religiøs frihet, likestilling, likeverd eller frihetsverdienes mor: ytringsfriheten. Og man trenger virkelig ikke være blant de kjappeste for å se at samtlige av disse verdiene er på kollisjonskurs med islam. Problemet for mange er å innrømme det. Men vi vitnet nylig en regjering som i forbindelse med SIANs koranbrenning kom helt skjevt ut, og hadde problemer med å forsvare Grunnloven til fordel for den såkalte rasismeparagrafen (straffelovens § 185). Det har fått stadig flere til å ta til ordet for fjerning av denne paragrafen, hvilket jeg dessverre ikke tror hjelper. Kreative sjeler vil nok bare finne en ny paragraf eller konvensjon å henge seg på. Det vi må få, er en skikkelig debatt om tolkningspraksis.
Nå har imidlertid Regjeringen lovet bot og bedring, der ytringsfriheten skal vernes. Spørsmålet er om den vernes for alt den er verdt.
Krenkelsesekstremismene
Når (noen) muslimer mener seg krenket, kan de opptre fullstendig grenseløst, og det på flere måter. De krever respekt for sin tro, men det er helt utenfor deres sfære at respekt gjør man seg fortjent til – her i Vesten, vel og merke. De tror de legitimt og legalt kan gyve løs på de som krenker, at de har rett til å ta loven i egne hender, for de respekterer ikke at den samme loven står over deres egne sharialover.
Taktikken deres, som for øvrig ble lansert for år tilbake av OIC-landene i FNs menneskerettighetsråd, er liten og offer når det taler deres sak, og stor og mektig når det er formålstjenlig. Men helst begge samtidig: lille meg minoritet blir krenket – opp mot påstanden om at 1,5 milliarder muslimer er krenket. Forbannede vas. Andelen av verdens muslimer som faktisk blir krenket av islamkritikk, uansett form, er neppe så mange, men hva hjelper det når krenkelsesekstremistene tror de er Allahs soldater – og oppføre seg deretter. Men hvis «allahu akbar» (Allah er større) skal ha noen mening, så trenger han ikke et slikt vern.
Lite fører til mer mot enn andres redsel
Særlig kreativt er det heller ikke å brenne dårlige kopier av det norske flagg for å formidle at man blir krenket av at koranen brennes. Forskjellen er at vi ikke lar oss krenke av flaggbrenning, hvilket krenkelsesekstremistene tolker til Vestens dekadanse. Men islamistene bruker den verktøykassen de har, der særlig ett våpen har vist seg effektivt i møte med Vesten: trusler for å skape frykt. Det burde ikke forbause noen. Vi snakker typisk om land som styres med frykt og der fryktkulturen er det man har lært å kjenne. Frykt er det som fører til respekt. Barna oppdras i frykt. Ekteskapet holdes sammen av frykt. Din posisjon i samfunn eller klan er basert på frykt. Og bare før du fnyser: Nei, det gjelder ikke alle. Men min erfaring er at de som ikke lar seg styre av frykt, lar seg heller ikke styre av krenkelsesekstremistenes islamforståelse.
I Vest-Europa er vi nå en generasjon der knapt noen av oss har kjent på frykten. Vi er inne i den lengste fredstid noen gang. Krig og terror har vært en virkelighet via TV-skjermen. Helt til innvandringen fra den tredje verden tok med seg terroren i Allahs navn. Men vi er fortsatt naive. Vi trodde, og mange tror enda, at når vi var så snille og åpnet opp våre hjem, så ville de bli så glade og takknemlige at de ble som oss. For våre verdier var jo høyt hevet over deres, trodde vi. Så ble det altså motsatt: krenkelsesekstremistene har skjønt at vi ikke har noe særlig snøring på trusler, vold og terror. De skjønner at vårt politiske lederskap vil strekke seg langt for å opprettholde ro og fred. Men det er dessverre lite som fører til mer mot enn andres redsel.
Nå gjelder det å holde kjeft
Da koranbrenningen nådde ut i verden, som sikkert bare tok noen sekunder da de krenkede måtte hente styrke i flokken, ble den norske ambassadøren i Pakistan kalt inn på teppet. I møtet gjorde ambassadør Kjell-Gunnar Eriksen det klart at «myndighetene i Norge tar skarp av stand fra koranbrenning». Det fikk Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk, som jo også har «en viss erfaring» med islamister, opp av stolen. I VG tar han avstand fra at et av verdens mest ufrie land skal belære oss om ytringsfrihet og blasfemi.
«Den norske regjeringen tasser for tiden rundt på filttøfler i den internasjonale samfunnsdebatten, livredd for å tråkke selv de mest undertrykkende regimer på deres nasjonale liktær. Det er tydeligvis et eneste mål som trumfer alle andre akkurat nå. Neste år stiller Norge som kandidat til en plass i FNs Sikkerhetsråd. Og i den forbindelse virker det som statsminister Erna Solberg har gjort de berømte gjort ordene til sin forgjenger og medbergenser Christian Michelsen i 1905 til sine egne: Nu gjelder det å holde kjeft».
Det er tatt på kornet. For denne koranbrenningen var lite beleilig når Norge samtidig ber om diktatur-støtte for å få plass i sikkerhetsrådet, slik som VG i en nyhetsartikkel uttrykker det. Landene som Utenriksdepartementet (UD) har sendt «pensjonerte toppdiplomater på stemmefiske» til, er blant annet Tadsjikistan, Tsjad, Burundi, Den demokratiske republikken Kongo, Usbekistan og Turkmenistan. Disse landene er blant de minst demokratiske i verden, og det er vel bare Kongo som ikke har overvekt av muslimer. VG har også spurt UD om det er noen land Norge ikke ønsker støtte fra. Svaret er nei. Det er heller ikke særlig betryggende når Norges valgkamp inn i sikkerhetsrådet også innebærer at UD kan gjøre avtaler om stemmebytte, da ved å tilby Norges stemme til attraktive posisjoner i FN eller internasjonale organer.
Spørsmålet i så måte er vel om at det er akkurat så langt ytringsfriheten skal vernes. Alt for en plass i FNs sikkerhetsråd (og hva fanden har vi der å gjøre?)