VG skriver den 29. november:

«Biskop emeritus Gunnar Stålsett forteller VG at han fikk et alvorlig dilemma da han innså at kvinnen som jobbet for ham mistet arbeidstillatelsen. Han måtte enten følge norsk lov, eller adlyde Gud. Han valgte det siste.»

Han ga altså returnekteren Lula Tekle jobb i det skjulte, og står nå fram. Han sier videre til VG:

«Hvis en dom mot meg kan bidra til oppmerksomhet rundt en uverdig situasjon for mennesker som bor i vårt land, så er 45 dager i fengsel en pris jeg er villig til å betale for det, avslutter han.»

Jeg forstår det slik at han ønsker en endring av loven, en endring som med all sannsynlighet vil føre til at det kommer flere asylsøkere til Norge. Og derav flere som vil nekte å returnere etter avslag. Vi får altså flere innbyggere som vi ikke nødvendigvis kjenner identiteten til.

Når vi ser på Sverige, ser vi et land i full oppløsning. Både store deler av den opprinnelige befolkningen og innvandrerne selv lever under mildt sagt kritikkverdige forhold.

Hvordan kan en mann som påberoper seg høy moral, framsette ønsker som uvegerlig vil føre til at Norge får liknende problemer? Er det fordi han leser Bibelen feil?

I 2015 skrev jeg artikkelen om Den barmhjertige samaritan. Her er et gjensyn:

Godhetstyrraniet

Et nytt ord ble aktualisert i 2015 – ordet «godhetstyranni». Begrepet blir tolket forskjellig, og den tidligere biskop Gunnar Stålsett har foretatt sin egen kreative tolkning av begrepet.

I talen han holdt for konfirmantene i Vestre Aker kirke den 20. desember, gjengitt i sin helhet i Dag og Tid 24. desember, skriver han: «Dette kyniske nyordet går inn inn vår kulturhistorie som uttrykk for vår forakt for det grunnleggende i vår kristne tro, som fornektelse av vår felles humanitet.»

I talen brukte han bildet av tre år gamle Alan Kurdi, liggende død på stranden, som et symbol på at det ikke er «rom i herberget» for alle som vil bosette seg i Europa. Stålsett dikter sin egen historie rundt barnet, noe som viser at han ikke har satt seg inn i omstendighetene rundt denne hendelsen.

Mye kunne vært skrevet om dette, men jeg lar det ligge og vil heller fokusere på lignelsen om den barmhjertige samaritan som Stålsett også bringer inn i sin tale.

Samaritan

Kortversjon av «Den barmhjertige samaritan»:

En jødisk mann blir overfalt av røvere og mange går forbi den halvdøde mannen uten å hjelpe. En samaritaner stoppet opp, stelte sårene hans og brakte ham til et vertshus. Han betalte verten for å stelle mannen og sa seg villig til å betale mer dersom verten hadde mer utlegg.

Denne historien vil Stålsett at vi skal lære av. Som Stålsett skriver: «Samaritanere og jøder hadde ikke noe med hverandre å gjøre. Han [samaritaneren] er en fremmed, med et annet språk, en annen tro. Det er ham Jesus gjør til rollemodell.»

Vi legger merke til at samaritaneren førte jøden til det nærmeste stedet han kunne få hjelp. Han påla ikke andre å betale for opphold og stell. Han ga heller ikke andre dårlig samvittighet fordi de ikke bidro.

Han gjorde det motsatte av hva en godhetstyrann ville ha gjort. Han betalte av egen lomme og ga beskjed om at verten skulle få flere midler om han anså det som nødvendig. Han forsøkte ikke å presse andre til å handle slik som han selv gjorde, og fordømte dem heller ikke.

Hadde samaritaneren vært en godhetstyrann, ville følgende hendelser kunne ha utspilt seg:

Godhetstyrann

Samaritaneren ville tatt jøden med seg til vertshuset og bedt verten om å pleie mannen til han ble frisk. Dette måtte skje på vertens bekostning. Hvis verten ikke hadde vært enig i at denne mannen nå var hans ansvar, ville han blitt definert som en ond person. Samaritaneren ville også ha framhevet at en god og rettskaffen mann ville gi jøden opphold også etter at han var blitt frisk, siden det var så urolig i jødens hjemtrakter. Jøden måtte selvsagt også få lov til å hente sin kone og alle sine barn slik at de også kunne bo på vertshuset.

Hvis verten hadde protestert og sagt at han ikke hadde plass, ville samaritaneren ha stilt spørsmål ved vertens hjertelag. Der det er hjerterom, er det nemlig også husrom. Samaritaneren ville også ha påpekt at verten burde gi mannen en jobb slik at han kunne forsørge familien sin. Hvis verten hadde protestert og fortalt at han allerede hadde store problemer med å gi sine egne sønner jobb, ville samaritaneren stilt spørsmålstegn ved vertens moral, og påpekt at en god mann ville vise nestekjærlighet og barmhjertighet overfor de svake.

Ønsket ikke verten framstå som en god mann?

Jesus manipulerte ikke

Slik jeg tolker bibelhistorien, utla ikke Jesus sine lignelser på en slik måte at han spilte på folks samvittighet. Han viste oss i stedet hvordan vi burde handle. Han følte seg ikke høyt hevet over dem som ikke gjorde som ham selv og foraktet ingen.

Noen godhetstyranner vil for eksempel forakte dem som vil hjelpe flyktninger i deres nærmiljø, siden de selv betrakter det som «mer høyverdig» å hjelpe flyktninger til et godt liv i Norge.

En godhetstyrann vil for eksempel ikke selge bilen eller hytta for å hjelpe de nødstedte, men vil i stedet at andre (staten) må bidra. En godhetstyrann påpeker gjerne at de som er urolige for framtiden, er dårligere mennesker enn de som ikke er urolige. En godhetstyrann vil ofte forakte dem som føler seg utrygge. Disse blir gjerne stemplet som fulle av fremmedfrykt eller fremmedfiendtlige, og en godhetstyrann mener at et godt menneske ikke vil la seg styre av slike følelser. Kort sagt vil en godhetstyrann betrakte det den står for, det den forfekter og egne ideer som høyverdige og rakke ned på dem som mener noe annet.

I et samfunn der mennesker blir stemplet som gode/onde ut fra en rekke parametre definert av dem som anser seg selv som «de gode», vil frykten spre seg. Når jeg hører folk si «Dette sier jeg til deg under fire øyne. Hvis jeg sier dette høyt, kan jeg nemlig bli stemplet som ond og egoistisk», innser jeg at godhetstyrannene har stor makt.

Det er skremmende og en klar trussel mot demokratiet.

Jesus lærte oss hvordan vi kan påvirke på en ærlig og redelig måte – nemlig ved eksemplets makt. Han ba den som var uten synd være den «som kastet den første stein». Et eksempel til etterfølgelse?