Integrering for de fleste regjeringer i Vesten er ensbetydende med å være i arbeid, aller helst selvforsørgende.
Så har debatten oppstått med steile fronter: De som hevder at integrering skjer best hvis du har familien (med barn) med deg, mot fløyen som hevder at integrering skjer best hvis du har noe å strekke deg til for å få familien til landet. Typisk vil innvandringsliberale helle til førstnevnte, de innvandringsrestriktive til sistnevnte.
Nå er kvoteflyktninger (eller overføringsflyktninger), altså personer som man gjerne også kalles reelle flyktninger fordi de er i leire under FNs høykommissær for flyktninger, de man kan forstå vil ha mest problemer med å integrere seg. De kan bære på tunge bører fra krig og elendighet, som gjør at de trenger mer bistand enn andre. Men rapporter forteller oss også om kvoteflyktninger som ikke vil annet enn å jobbe, både i takknemlighet for å fått anledning til å etablere seg i et nytt land og for egen verdighet. En artikkelserie som har gått i den danske avisen Berlingske bekrefter akkurat det, der flyktninger står frem og forteller at de blir hemmet av alle hjelpetiltakene og «forståelsen» som blir tredd nedover ørene på dem.
Siden 2009 har det vært praktisert en kvoteflyktningpolitikk i Norge om å hente familier fra flyktningeleirer. Dette har også vært videreført av nåværende Regjering. Begrunnelsen har både vært av integreringsmessig karakter, og for å forhindre ytterligere familieinnvandring i ettertid. Men hvis tallene taler, så er ikke familier det beste for integreringen.
En ny rapport fra Statistisk sentralbyrå (SSB) om overføringsflykninger, må man kunne si inneholder nedslående tall. For etter at Norge begynte å prioritere barnefamilier har sysselsettingen stupt blant kvoteflyktningene, jamfør faksimile fra SSB-rapporten:
Selv om man tar høyde for at sist ankomne (2016 og 2017) deltar på introduksjonsprogrammet og dermed ikke er i jobb, så går det utvilsomt nedover med sysselsettingen blant kvoteflyktningene. Absolutt lavest er den for kvinner:
Når vi så vet at «sysselsatt» i SSBs språkbruk betyr minst én times lønnet arbeid i den uka målingen ble foretatt, så skjønner vi også at det ikke er mange som er selvforsørgende. Tvert om betyr det store overføringskostnader fra det offentlige, da Norge er en dyrt land hvor vi praktiserer mest mulig utjevning.