Som følge av den kultur- og pengeblinde innvandrings-, flyktning- og integreringspolitikken, ukritiske EU- og FN-lydigheten, urbane arrogansen, utenrikspolitiske prostitusjonen, neglisjeringen av volds- og voldtektsepidemiene i gatene våre, utradering av det nasjonale næringsgrunnlaget vårt og stadig tydeligere deltagelse i den sosialistiske klimapsykosen, har Høyre skjøvet bort et verdifullt velgersegment: Nemlig deres mer nasjonalprioriterende fløy, innvandringskritiske fløy og konservative fløy.
Og det vil merkes.
Farlig
Jeg ønsker å forsvare den nye Regjeringen mot karakteristikker som «grå og kjedelig». Det er den ikke. Den nye Regjeringen er i realiteten rødgrønn med lyseblå rammer, og er ikke kjedelig, men tvert imot farlig. Den nye trioen (Venstre, Høyre og KrF) med Fremskrittspartiets glitrende fravær, representerer enda et kvantesteg for Høyre og de «borgerlige» vekk fra nøktern næringslivspolitikk og stabilt konservativt tankesett. Det er starten på en ny borgerlig orden.
Den er spesielt farlig for landets aller viktigste inntektskilde, petroleumsindustrien, som med sine relaterte næringer utgjør i underkant av halvparten av alle verdier som skapes.
Venstre og KrF er petroleumsfiender, og Høyres «nye vin» tar partiet godt på vei i den retningen. Olje- og energidepartementet, investorer og petroleumsnæringen skal få smake på den, nå som Tina Bru er olje- og energiminister. Oslo Høyre vedtok helt nylig å verne Lofoten, Vesterålen og Senja. De lider riktig nok av en egen type forvirring, men undertegnede har håndhilst på mange nok Høyre-hender og sittet med verv og god nok oversikt over Høyres og Unge Høyres utvikling, til at det ikke hersker noen tvil om at klimasaken langt på vei er den mest presserende av alle saker i mitt gamle parti.
Det er et håpløst faktum og er direkte farlig for hele nasjonens stabilitet.
Et fattigere Norge
Det snakkes om den «grønne omstillingen» som noe positivt. Det er den aldeles ikke. Den er en omstilling til et fattigere Norge. Det er vel knapt nok noen som kan fortelle meg hva i granskauen det «grønne skiftet» skal innebære. Hittil virker det som at svaret er flere skatter, avgifter, statlige inngrep, «internasjonalt utjevnende» kabler som gir dyrere strømpriser og vederstyggelige turbiner som raserer norsk natur.
La oss ikke glemme alle oljearbeiderne som skal bli kunstkritikere, baristaer, lyntogkonduktører og fleinsoppinspektører. Det «grønne skiftet» og den «grønne omstillingen» kommer til å bli katastrofal for vanlige folk her til lands. Hvordan skal vi klare oss med stadig økende utgifter, samtidig som at nesten halvparten av våre årlige produserte verdier forsvinner?
Det er ikke lenge til 2035, heller ikke til 2050. Det er like mange år mellom 2020 og 2050, som mellom 2020 og 1990. Den nye vinen må nok helles ut om Høyre skal vinne tilbake tilliten som et stabilt næringslivsparti. Og partnerne KrF og Venstre er useriøse aktører i viktige spørsmål som disse. Dessverre farges Høyre av sine til enhver tid nærmeste venner. Det er et kameleonpragmatisk partis kanskje aller største svakhet.
Selge sjelen
Selv om Norge bare forårsaker en promille av verdens utslipp, skal vi – helt frivillig, det er bokstavelig talt ingen krav – sette i gang en politisk kontrollert riving av landets viktigste industri. Dette samtidig som at man fornekter de økonomiske konsekvensene av de siste tiårs og den fortsatt skjødesløse innvandringspolitikk (som allerede preger statsbudsjettene våre i nevneverdig grad).
Jeg regner ikke med at den kostbare jakten etter en plass i FNs Sikkerhetsråd vil opphøre. Den krever jo bare at vi bruker mange millioner kroner fra bistandsbudsjettet for å kjøpe oss stemmer i småstater rundt omkring. Så må vi selvfølgelig selge sjelen vår mens vi ber på kne om støtte fra noen av verdens verste diktaturer. Men det overlever vi. For øvrig vil den statlige bistandsmodellen leve godt nå som KrF er i Regjering – uten FRP. Da kan vi overføre enda mer penger fra fattige mennesker i rike land, til rike mennesker i fattige land. (NB! Jeg støtter bistand, og har jobbet både frivillig og lønnet med bistand i Øst-Afrika, men jeg mener at statlig bistand er ukontrollerbart, korrupsjonsvennlig og byråkratisk sløsende.)
Advart
La oss se på det positive: Som direkte konsekvens av kaffè latte-fløyens ideologiske coup d’état, vil Høyre oppnå lavere oppslutning enn Fremskrittspartiet i 2021-valget. Partiledelsen og de rådende intellektuelle ble advart om dette over lengre tid, men har nektet å ta det innover seg. Før Høyre evner å gjøre det, tviler jeg sterkt på at de vil prege norsk politikk på samme måte i de kommende tiårene, som de har gjort hittil.
Ja, og så må jo opprørsgeneralen Knut Arild Hareide (KrF) nevnes. Og Abid Raja (V). Eller, det behøves egentlig ikke å sies noe mer om disse statsrådene.
Navnene sier mer enn nok om Høyres kvantefeilsteg.