Det er stor forskjell på antallet uoppklarte drapssaker de nordiske landene mellom. I Norge er det 34 drapssaker i perioden 1991-2019 som verken har en siktet, tiltalt eller domfelt. Danmark ligger høyere, der det er snakk om 88 uløste drapssaker for de siste ti årene (2019-tall). I Sverige var det i 2019 rundt 630 uoppklarte drapssaker, der jeg ikke finner ut av for hvilken periode, men uansett går det raskt i Sverige: den siste tiden har svensk politi stått overfor mange nye saker, 30-40 årlig.
Men nå kan kvantesprang i DNA-teknologien gi politiet det etterlengtede våpenet.
Prøver igjen å løse Emilie-saken
D
u husker kanskje danske Emilie Meng? Sommeren 2016 hadde Emilie (17) vært ute med venninner på Sjælland. På hjemturen skilte de lag på Korsør togstasjon, da venninnene tok taxi, men Emilie valgte å gå de 3,5 kilometerene hjem til Motalavej. Dette er et område som i mediene omtales som en ghetto eller et belastet område.
Emilie forsvant. Politiet forsto raskt at de sto overfor en kriminell handling. Ikke minst kan det ha handlet om at en beboer på et hjem for utviklingshemmede i området fortalte personalet at han hadde hørt en jente skrike, og at «guttene tok henne». Dette fortale han før det var kjent at Emilie hadde forsvunnet.
Storstilte leteaksjoner ble iverksatt. Personer i nærområdet som tidligere var dømt for seksuelle overgrep ble avhørt og sjekket ut av saken.
På julaften ble liket av henne tilfeldig funnet av en turgåer som var ute med hunden. Hun ble funnet i en vannkant omtrent 65 kilometer fra Korsør togstasjon. Det har aldri blitt offentliggjort hvordan Emilie døde. Ikke engang familien skal ha fått vite det.
Politiet har ikke gitt opp å oppklare saken. I 2018 tok de i bruk et nytt IT-system, Pol-Intel, som søker og sammenligner data via ulike registrer samtidig. Så kom det frem at det var en feil i systemet, som betød at morderen(e) kunne ha fått et ytterligere forsprang.
Men nå skal visstnok politiet ta i bruk DNA-metoden i jakten på Emilies morder(e) – etter mønster fra politiet i Nederland, Storbritannia og Tyskland, som bruker det i omfattende saker der bevisene begynner å bli «kalde». Metoden i seg selv er enkel, men teknologien er på mange måter revolusjonerende: man mater inn alle spor en har tilgjengelig, og lar DNA klare resten.
«Kalde» drapssaker og DNA-screening
Nederlandske Milica van Doorn (19) ble i 1992 funnet voldtatt og drept i en innsjø i Zaandam nord for Amsterdam. Ny teknologi og lovgivning gjorde at politiet i 2017 kunne komme videre med et DNA-spor. Politiet konkluderte med at gjerningsmannen hadde tyrkisk opphav og ba 130 lokale menn med tyrkisk bakgrunn om å avgi en DNA-test. Kun to nektet, en av dem var Huseyin A. Men en av hans slektninger hadde avgitt prøve, som igjen førte til Huseyien. Han ble i 2018 dømt til 20 års fengsel for drap.
I 1992 sto også nederlandsk politi overfor et sexovergrep og et av de mest beryktede barnemord i landet. Liket av den lille gutten Nicky Verstappen (11), som var på sommerleir ved Brunssummerheide, ble funnet et sted som politiet mente en måtte ha lokalkunnskap for å kjenne til. De gikk derfor ut fra at det handlet om en lokal gjerningsmann. På våren 2018 fikk politiet tillatelse fra en dommer til å innhente hele 21.500 DNA-prøver i lokalområdet. På samme tid la den 55-årige pedagogmedhjelperen Jos Brech ut på en lengre fjelltur. Han unngikk dermed å avlegge DNA-prøve, men et av hans familiemedlemmer gjorde – og det var nok. Brech ble etterlyst av Europol og en uke senere ble han anholdt i en teltleir i Spania.
Julen 2013 ble Valerie Graves (55) funnet drept med en hammer i Bosham i Storbritannia. Politiet innhentet DNA-prøver fra 3.000 lokale menn, uten noen match. Men da hadde de også eliminert disse, og begynte å fokusere på besøkende eller omstreifere. De kom frem til en rumensk altmuligmann som i 2013 kortvarig hadde jobbet i Bosham. I juli 2019 anholdt rumensk politi Christian Sabou. Samme år, i november, ble han dømt til 24 års fengsel for rovmord på Graves.
I disse dager foregår det en massiv DNA-screeningen i Tyskland, nærmere bestemt i byen Hemmeden. Siden november 2019 har 1.400 menn i byen avgitt DNA-prøve og politiet har innhentet ytterligere 500 DNA-prøver fra menn som har flyttet fra byen. Her har tysk politi siden 1996 stått overfor et bestialsk barnemord. Claudia Ruf (11) gikk i mai dette året tur med naboens hund, men kun hunden kom tilbake. To dager senere ble liket av henne funnet 70 kilometer unna. Den lille jenta var blitt bortført, seksuelt misbrukt, holdt fanget og til sist forsøkt brent. Politiet hadde havnet på teorien at det var snakk om en seriemorder eller en forbireisende. Men høsten 2019 kom profileringseksperter hos politiet i Bonn frem til at gjerningsmannen måtte være fra Hemmeden. Deres teori er at det er en lokal mann som siden har holdt seg skjult og vært redd for å bli oppdaget. Utover de 1.900 DNA-prøvene som allerede er avgitt, sjekkes også tre menn som tok sitt eget liv ikke lenge etter drapet på Claudia.
Enorme muligheter
Det er noe uvisst om dansk politi i Emilie Meng-saken har tatt i bruk massiv DNA-screening, da politiet verken vil bekrefte eller avkrefte det. Det er heller ikke kjent om politiet har DNA-spor i saken.
Fungerende politidirektør Lars Harvest er fåmælt overfor B.T.
«Vi har ikke nogen kommentarer til det. Vi har gentagne gange sagt, at der foregår en massiv efterforskning med alle de elementer, der ligger i det. Der indgår flere tusind mennesker i den sag.»
Men utvilsomt er mulighetene med DNA enorme. Så er det å håpe at det ikke blir stukket noen juridiske kjepper i hjulene som vil forhindre politiet å innhente slike DNA-prøver i tusentall knyttet til en sak, fordi noen uskyldige kan oppleve seg «krenket».
Med den kriminalitetsutviklingen vi har i Europa har vi ikke annet valg enn å ta alle midler i bruk. Trygghet kan dessverre gå på bekostning av personlig frihet.