Husker du den såkalte «ransbølgen» i Oslo? Jeg skal komme tilbake til den, men først skal vi rette søkelyset på (nok) en lite flatterende sak fra Oslopolitiet:
Det var i slutten av oktober i fjor at Oscar Mølmann (19) og noen venner var på vei hjem, da de på Økern på Oslo øst møtte en bil med fem personer som stoppet og tok kontakt med dem. Mølmann forteller til NRK:
– Det virket som de lette etter noen. Ingen av oss kjente dem fra før og de stilte oss mange spørsmål. De ville blant annet vite hva vi heter og hvor vi hadde vært. Stemningen ble etter hvert amper og de kom ut av bilen for å ta oss. Flere av vennene mine sprang. Jeg ble igjen for å prøve å roe ned situasjonen, sier Mølmann.
Angrepet og ranet
Gjengen gikk imidlertid til angrep på Mølmann. Han ble slått, også mens han lå nede, og tatt kvelertak på. Deretter ble han tvunget til å gi fra seg jakka og caps, men de tok ikke hans mobil eller lommebok. Deretter kjørte de fra stedet.
Mølmann ringte politiet og kunne også gi dem registreringsnummeret på bilen. Politi og ambulanse kom raskt til, og Mølmann opplevde å bli tatt godt vare på av blålyspersonellet. Tross smerter i ribbein og hevelser i ansiktet gjennomførte han et avhør på Grønland politistasjon. Imens hadde en politipatrulje sporet opp bilen med de fem i ved Ryen, hvor de også fant Mølmanns ting. De fem mennene, i 19-20-årene, ble satt i arresten.
Så langt etter boka, og Mølmann trodde da også at politiet var innstilt på å oppklare saken og straffeforfølge gjerningsmennene. Mølmann takket ifølge NRK også nei til å møte dem i Konfliktrådet. Det er å anta at et slikt forslag kom fra politiet. Sentralt her kan være at dersom det er en straffesak, så kan det få betydning for politiattesten til lovbryteren(e). En sak i konfliktrådet hvor det inngås en avtale mellom offer og lovbryter, og avtalen blir innfridd, medfører at saken ikke gis anmerkning på en ordinær politiattest. I den uttømmende politiattesten strykes de fleste saker etter to år dersom det ikke er begått nye lovbrudd i perioden.
Men i starten av januar får Mølmann beskjed om at politiets etterforskning var henlagt. I brevet fra politiet heter det at dette skjer etter bevisets stilling, ifølge NRK.
Fra ran til tyveri
Mølmann sier han føler seg sviktet av politiet og skuffet over at de ikke tok hendelsen mer alvorlig. Han sliter enda med ettervirkninger av opplevelsen og er blitt redd for å gå ut alene. Han har også begynt å gå til psykolog.
Mølmann blir altså personranet med vold, endog av (for politiet) kjente overgripere som har vært i arresten og tyvgodset er funnet, men dette er altså ikke bevis nok? En henleggelse etter bevisets stilling tilsier at politiet mangler bevis, eller enda verre i denne saken: at forholdet vurderes som ikke straffbart. Så kan vi jo legge til at en henleggelse etter bevisets stilling har samme funksjon som en frifinnende dom.
Til NRK sier påtaleansvarlig jurist i saken, politiadvokat Karl Kristian Nordheim, at på grunn av manglende bevis i ranssaken har politiet valgt å kun gå videre med tyverisaken. Man tror knapt at det er sant. Tror politiet at Mølmann har drevet selvskading før han tok kontakt med politiet? For øvrig vil heller ikke politiadvokaten sette NRK i kontakt med forsvarerne til de fem mennene, som altså nå «bare» er mistenkt for tyveri.
Lederen i Enhet Øst i Oslo politidistrikt, John Roger Lund, kan derimot forsikre at politiet prioriterer ungdomskriminalitet, og at det er «viktig å oppklare kriminalsaker der ungdom er involvert».
– Å oppklare sakene er viktig for å avklare hvem gjerningsmennene er slik at vi får varslet barnevernet og andre institusjoner, sier Lund til NRK.
Nå snakker alltids Lund generelt, men det er mildt sagt en avsporende kommentar knyttet til denne saken da vi snakker gjerningsmenn i 19-20-årsalderen.
Mølmann har for øvrig klaget på henleggelsen av saken.
Hva driver politiet med?
I 2014 publiserte HRS en rapport der vi tok for oss en del av kriminalitetsbilde i Oslo, med spesielt fokus på kvinner og vold. Hovedstaden var på denne tiden inne i det som av mange ble definert som en «ransbølge». Som vi skrev da:
«I lys av den såkalte ransbølgen i Oslo, vil vi også se på utviklingen innen ranslovbrudd. Dette fordi ranslovbrudd er en type kriminalitet som ofte skaper stor utrygghet i det offentlige rom, noe som kanskje spesielt rammer kvinners frihet.»
Men også menn kan få redusert sin frihet. Men det som var sentralt da, som nå, er hvordan politiet kategoriserer lovbrudd. Ønsker man å følge kriminalitetsutviklingen i Oslo kan vi bare slå fast følgende: det er svært vanskelig både på grunn av omdefinering av kategorier og mangel på lange tidsserier.
Som vi spurte da: er for eksempel statistikkgruppene for ran entydig og likeartet? Svaret vårt var at det er ikke enkelt å forstå hva som ligger bak politiets kategoriseringer. Ser vi på politiets rapport om anmeldt kriminalitet for 2019 er det vanskelig å vite om tallene fra vår 2014-rapport kan sammenlignes med disse. Men det vi så i 2014 var at politiledelsen slett ikke likte ransutviklingen i Oslo og satte dermed inn særskilte tiltak. Og ifølge statistikken har de gjort en glimrende jobb.
Vi fant at i tiårsperioden fra 2004 til og med 2013 lå antall ran i Oslo på gjennomsnittlig 935 per år. Utviklingen ser vi av figuren under (vår kilde var da Oslopolitiet).
I 2019 var det ifølge politiets nye statistikk 402 ran (hva nå som er kategorisert inn i det) i Oslo, og enda færre de to forutgående år. Vi ser også at antall ran går opp (7,8 prosent fra 2018 til 2019).
Det er da den snikende mistanken melder seg – også i lys av Mølmann-saken: driver politiet å «trikser» med anmeldte lovbrudd? Driver de med omdefinering av kategoriseringen av lovbrudd? Eventuelt begge deler? Hvis ja, gjør de dette for å «tilpasse» kriminalitetsutviklingen slik at den tilsynelatende går ned, i alle fall på «sensitive» lovbrudd?
Det er vanskelig å tro at antall ran har gått så betydelig ned de siste årene jamført med tiåret forut. Det kan jo også nevnes at vi i 2014 fant noen historiske enkelttall fra Oslo kommunes statistiske årbok om omfanget av ran. I 1980 ble det eksempelvis registrert 291 tilfeller av anmeldte ran, mens det i 1990 ble registrert 707 tilfeller.
Jeg vil tro at politiet ikke ønsker igjen å bli konfrontert med noen «ransbølge» og derav frykter den økningen de ser. Derfor bør Oslopolitiet forklare disse tallene, og også bli konfrontert med hvilke manglende bevis de henviser til i det voldelige personranet mot Mølmann. Er det nå blitt slik at man må stille med øyenvitner for å få noen dømt for voldelige ran og overgrep?