FrP har bestilt kriminalitetsstatistikk som åpenbart ikke mange vil ha frem i lyset. Forklaringen er enkel: tallene synliggjør enkelte innvandrere og etterkommeres overrepresentasjon på kriminalitet, noe også SSB påpeker:
«I de nye tabellene har unge mannlige innvandrere samlet sett en rate på 580 siktelser per tusen innbyggere, mens den tilsvarende raten for norskfødte med innvandrerforeldre er 600 per tusen. Begge deler utgjør en overrepresentasjon på over femti prosent i forhold til øvrig befolkning, der raten er 380 siktelser per tusen menn i alderen 15-24 år.
For personer bosatt i Oslo er forskjellene mellom de med innvandrerbakgrunn og øvrig befolkning enda større.»
Siden tall lett kan forvirre, skal jeg ta tak i ett av kriminalitetstallene: nemlig tallet for «vold og mishandling». Og jeg skal ta tak i en gruppe, rett og slett fordi gruppen er den største ikke-vestlige i Norge: de med somalisk bakgrunn.
Kan ikke avvises
Nå kan det selvsagt være slik at flere siktelser (som egentlig er oppklarte lovbrudd, mer om det senere) kan knyttes til én gjerningsmann og med samme offer, men sannsynligheten for det må en vel si er noe begrenset, da vi snakker unge menn i alderen 15-24 år. Det er altså sannsynligvis ikke en som har mishandlet kona si i årevis og blitt dømt for det flere ganger.
Korrigert for alder og kjønn, tar jeg utgangspunkt i siktelser per 1.000 innbygger for vold og mishandling etter bosted. Det er en rate som gjør det mulig å sammenligne mellom befolkningsgrupper. Vi skal sammenligne med «øvrig befolkning», der innvandrere og etterkommerne (2.generasjon) holdes utenfor.
- Når det gjelder innvandrede somaliere i hele Norge lyder tallet for vold og mishandling på 207. Dette sier oss ingenting, men når vi vet at samme tallet for øvrig befolkning er 41, sier det oss mer. Altså en overrepresentasjon på 5-gangen.
- Ser vi på bosatte innvandrede somaliske menn i Oslo er tallet 419. For øvrig befolkning er den 34. Overrepresentasjon: 12-gangen.
- Så var det 2.generasjon somaliere, samme alder, der er tallet nasjonalt 311. Øvrig befolkning fortsatt 41. Overrepresentasjon: 7,6-gangen.
- 2.generasjon bosatt i Oslo: 427. Øvrig befolkning fortsatt 34. Overrepresentasjon: 12,6-gangen.
Hvis noen lurte: overrepresentasjon er at personer som tilhører en bestemt gruppe oftere utfører bestemte handlinger enn det gruppas andel av befolkningen skulle tilsi.
Til VG sa Sylvi Listhaug (FrP) at «mange tar med seg en ukultur til Norge, der konflikter løses med vold. Det er ikke akseptabelt».
For en overrepresentasjon som denne kan ikke bortforklares. Men noen gjør så godt de kan.
Voldskultur
Over tid har både politikere og politiledelsen vært tilbakeholden med å ta tak i kriminalitetsbildet. Nå hopper Politihøgskolen på. Sistnevnte er på mange måter den største skandalen her, da de står i bresjen for utviklingen av et politifaglig korps. Men både Politihøgskolen og Politiet er dessverre blitt fylt med diverse skrivebordspoliti, dertil gjerne med «de myke fag» (sosionomer, sosiologer, kriminologer) som ballast.
Det disse har til felles synes å være en konsekvent uvilje mot å få frem et realistisk bilde av kriminalitetsutviklingen og hva som er årsaker til kriminaliteten.
Politihøgskolens førsteamanuensis og studieleder Nina Jon, «svikter» ikke sitt oppdrag med å forvirre folket. Jon, som (selvsagt) er kriminolog, hevder i VG at det som «kjennetegner kriminelt belastede gutter i dag, har vært det samme siden 1950-tallet. De er unge og marginaliserte».
Begrepet marginalisering, altså å holde noen nede, gjøre de mindre viktige, er favorittforklaringen for skrivebordspolitiet. For FrP lager storm i et vannglass ved å dra frem disse tallene, for det som er bekymringsfullt, fortsatt ifølge Jon, «er at vi som samfunn ikke greier å gi disse mest marginaliserte bedre alternativer».
De er fattige. «Arbeiderklassen har langt på vei blitt svart», sier hun. Men jeg tør vedde på at dagens kriminalitetsbilde ikke ligner særlig mye på 1950-tallets ungdom, for eksempel ulikheten i råheten. Og hvor kommer denne råheten fra? Den er i alle fall ikke importert ukultur, om vi skal tro Jon i VG.
– Det produserer vi selv. Jeg sier ikke at det er helt uten betydning at de eller foreldrene har vokst opp et annet sted. Men at unge marginaliserte menn velger å iscenesette seg selv som tøffe og kule gjennom å begå lovbrudd – det jeg betegner som «cowboymentalitet» – har det norske samfunnet produsert gjennom tidene.
Og hva med æresrelatert vold? Hva med den økende volden og truslene mot offentlige tjenestepersoner, ikke minst lærere? Å generalisere ut fra arbeiderklassens barn på 50-tallet er visst helt greit for Jon. De familiene hadde visstnok en innebygd voldskultur? Men dagens «svarte arbeiderklasse», for å bruke hennes ord, «nei, de tar ikke med seg en voldskultur hjemmefra, det er feil spor».
Dette er drøyt Nina Jon – for ikke å si sprøyt.
Siktelser
SSBs Sigmund Book Mohns bidrag i VG er visstnok å snakke tallene ned, vekk, rundt og hit og dit. Det er antall siktelser, ikke personer, er budskapet, når ingen har snakket om annet enn antall siktelser. «Antallet siktelser mot innvandrere fra et enkelt land, utgjør som oftest bare få prosent eller promiller av totalantallet», sier han. Ja, og så? Burde vi fått opp tallet? Vi snakker jo antall siktelser, var det ikke det som er viktig?
Videre forteller han at det tallene viser er det totale antall oppklarte lovbrudd, ikke antall lovbrytere. Nettopp! Men det klarer ikke VG å fange opp. For det Book Mohn ikke sier, er at de som siktes under etterforskningen, men som ikke har status som gjerningsperson ved avsluttet etterforskning, heller ikke er med i statistikken.
«Politiet og påtalemyndigheten må ha registrert en rettskraftig avgjørelse mot en gjerningsperson for at SSB skal definere en siktelse og en siktet person. De som siktes under etterforskningen, men som ikke har status som gjerningsperson ved avsluttet etterforskning, er ikke med i statistikken. SSBs bruk av begrepene siktede, siktet og siktelse er dermed ikke synonyme med tilsvarende juridiske begrep i straffeprosessloven § 82», forteller SSB.
Ergo er det nok langt flere siktelser enn i SSBs tall. Og når vi også vet at politiet, i alle fall i Oslo, er blitt Politimester Bastian i møte med «cowboymentalitet», da ved bruk av dialog, «oppgjort på stedet» (OPS) og taxikjøre hjem de unge lovbryterne, så faller nok enda flere siktelser fra. Men statistikken ser bedre ut?
Ofrene
Så minner Book Mohns om at én person kan ha flere siktelser (han burde sagt oppklarte lovbrudd), ja, så mange siktelser kan enkeltpersoner ha at det er flere siktelser enn bosatte i aktuell gruppe. Igjen, og så? For det igjen som ikke sies, er at bak mange av disse oppklarte lovbruddene står det et offer eller flere.
Tror noen at ofrene bryr seg om hvor mange siktelser gjerningspersonen har eller hvordan det slår ut i den befolkningsgruppen han tilhører?
Det som er det eneste og viktigste budskapet her er følgende: Innvandrere og etterkommerne er overrepresentert i kriminalitet. Og noen er langt mer overrepresenterte enn andre. Det til tross for alle lovlydige innvandrere og etterkommer som finnes i dette landet.
Men nå vet vi altså «hvorfor»: somalierne i Norge er så fattige at de «må» begå vold og mishandling. Og så holdt jeg på å glemme at det også er den befolkningsgruppen som sender mest penger fra Norge til Somalia som privatpersoner. I 2017 var det en halv milliard kroner.
Den «svarte arbeiderklassen» trenger «bedre alternativer», ingen tvil om det – og de alternativene bør de komme med selv.