Daværende integreringsminister Inger Støjberg (V) lanserte et forslag om en lovpålagt håndhilsing under statsborgerskapsseremonien (som i Danmark går under navnet grunnlovsseremonien). Forslaget skapte en opphetet debatt både blant folketingspolitikere, ordførere og menigmann. Men det ble vedtatt.
Typisk ved slike statsborgerskapsseremonier er at det er ordføreren er tilstede og hilser nye statsborgere velkommen.
Fellesskap
Støjberg og andre tilhengere av vedtaket mener at håndhilsing er en tradisjon for landet, og at hilseformer er kulturelt forankret og ikke likegyldig for et lands fellesskap. Håndhilsetradisjonen har utviklet seg til en hilseform som uttrykker likeverd og likestilling. Dette til forskjell fra andre kulturer der for eksempel forskjell i status skal representeres ved å legge seg på kne eller at man ikke kan berøre en fremmed kvinnes hånd.
På samme måte er ikke å ta imot en utstrakt hånd i vår kulturkrets ansett som avvisning.
Håndtrykk viser ikke nødvendigvis noen respekt for den andre, men det uttrykker et positivt verdifellesskap som borgerne verner om. For eksempel er det i mange idretter utviklet et rituale at etter kamp gir motstandere, uansett tap eller vinn, et håndtrykk (som takk for kampen).
Nettopp som del av fellesskapet og håndhilsing som sosial kontakt , og dermed som en respekt for danske verdier, var ideen med å lovpålegge håndhilsing under statsborgerskapsseremonien. Men det har fått en del ordførere til å reagere.
Minner om nazisme
DR har vært i kontakt med 63 av landets 98 ordførere, hvor de fleste av dem personlig vil ønske nye statborgere personlig velkommen. Men fem av disse ordførerne har overlatt jobben til byrådsledere i kommunen, da det ikke er lovpålagt at det er ordføreren som er tilstede.
Aabenraas ordfører, Thomas Andresen, som for øvrig er partikollega av Venstres Støjberg, sier det handler om prinsipper. Han sammenligner «det tvungne håndtrykket» med en spesiell hilsen fra en mørk fortid.
«Det minner meg mye om nazismen, hvor man for å komme i arbeid måtte vie seg til en bestemt politisk ideologi mot ens overbevisning. Jeg synes det her (lovpålagt håndhilsing, red) er å utøve overmakt overfor andre mennesker. Det minner meg for mye om at man tidligere har utøvd overmakt mot andre mennesker som skulle strekke ut høyre arm», sier ordfører Andresen til DR, og fortsetter:
«Det går imot min overbevisning. Vi skal ha blikk mot verden og frihet til omverden, og det betyr også at man respektere å ikke håndhilse hvis det er noen av en eller annen grunn ikke ønsker det».
Ordfører i Frederikshavn, Birgit S. Hansen (S), forklarer sitt fravær som mest praktisk, men erklærer seg samtidig «rent prinsipielt» mot å lovfeste hvordan vi hilser.
«Jeg har også besøk av folk fra Asia som hilser ved å se meg i øynene og bukke lett, og da rykker jeg jo ikke hånden frem og sier at det er slik vi hilser her», sier Hansen.
Venstres talsperson på feltet, Morten Dahlin, tar kraftig avstand fra partikollega Thomas Andresen sammenligning med håndhilsing med nazismen.
«Det er en helt vanvittig sammenligning. Grunnlovsseremonien handler om å undertegne grunnloven og gi en representant fra det lokale folkestyret hånden, noe jeg synes er en flott gest», sier Dahlin til DR.
Avvisning
Det er i mine øyne et trist skue at representanter for landet, om det så er i Danmark eller Norge, og om det så er fra kongefamilien eller folkevalgte, ikke klarer å stå opp for våre verdier og fronte nasjonens beste.
Hva har vi å tjene på å fravelge gode tradisjoner og skikker? Ordfører Andresens sammenligning med nazismen er til å få frysninger av, ikke minst fordi nazihilsen (eller Hitler-hilsen, Heil Hitler, eller Sieg Heil) er politisk (undertrykkende) uttrykk. Det er jo også en grunn at enhver form for Hitler-hilsen i dag er forbudt i Tyskland. (Jeg kjenner for øvrig til andre politiske uttrykk som er forbudt i flere land, men det skal jeg hoppe bukk over i denne sammenheng.)
Vår håndhilsing er et kulturelt uttrykk som verner om våre frihetsverdier. Derfor er det heller ikke likegyldig hvilket grunnlag en nekter å håndhilse på, for det er å avvise våre høyt aktede verdier som likeverd og likestilling.
Om en asiat på besøk hos ordfører Hansen ikke kjenner til danske hilsemåter er i mine øyne bare uhøflig, men det er da heller ikke hennes pålagte oppgave å oppdra besøkende asiatere eller andre gjester.
Men når du står i en seremoni for å bli statsborger av et land og ikke vil innrette deg etter landets tradisjonelle hilsemåter, da sier det meg en ting: vedkommende kommer aldri til å bli integrert. Man ønsker rett og slett ikke bli en fullverdig deltaker i samfunnet, det er «andre ting» som er viktigere.