Mange, mange har latt seg provosere av finansminister Jan Tore Sanner (H) da han, frekt og freidig, hevdet i begynnelsen av februar at han har tatt fatt på de utfordringer som Norge står overfor i finanspolitikken, siden det blir færre i yrkesaktiv alder og at utgiftene til omsorg og pensjon øker etterhvert som befolkningen blir eldre.
Men samme Sanner skrev ikke et ord om innvandringens kostnader for Norge. Det var HRS som først påpekte denne, unnskyld uttrykket, galskapen, og det viser seg at den traff en nerve. Bare fra rights.no har saken over 36.000 anbefalinger. For Sanner legger altså skylden for Norges fremtidige strammere økonomiske tider på de eldre, som faktisk har sine opptjente pensjonsrettigheter, og på færre i yrkesaktiv alder. Sistnevne er løgn, da vi ikke blir færre i yrkesaktiv alder, men færre yrkesaktive.
I sum er forklaringen at den ikke-bærekraftige innvandringen er svært kostbar, nettopp fordi de samme betaler mindre i skatt og forbruker mer av trygder og stønader. Noe for øvrig HRS har påpekt i en rekke rapporter over tid:
- 2009: Om innvandringens kostnader og velferdsstaten
- 2011: Om gjeldsveksten i Oslo kommune
- 2012: Om skjevhetene i sysselsettingen, både nasjonalt og i Oslo
- 2013: Om skatte- og trygderegnskapet for Norges husholdninger
- 2013: Spesifikt om skatte- og trygdregnskapet for innvandrerhusholdninger
Og hva har disse rapportene til felles? Absolutt tystnad fra hovedstrømsmediene og politikerne – inntil Finansavisens Kjell Erik Eilertsen og Ole Asbjørn Ness tok tak i saken.
Nå har også FrP våknet. I dagens Aftenposten går de ut med samme beskjed som HRS: «Ikke gjør pensjonistene til syndebukker for strammere budsjett», heter det fra Siv Jensen og Sylvi Listhaug.
Milliarder på milliarder
Jensen og Listhaug viser blant annet til en presentasjonen SSB holdt for Frp i 2019, hvor det fremkom at livsløpskostnaden per. flyktning, basert på det mest realistiske og «vanlige» integreringsforløpet, er på 16,4 millioner kroner. Det betyr at livsløpskostnaden for 3.000 kvoteflyktninger, som bosettes i Norge på ett år, tilsvarer nesten 50 milliarder kroner.
De viser også til at median innbetalt skatt for kvinner med bakgrunn fra Somalia for eksempel var på under 9.000 kr i 2018, mens tilsvarende tall for norske kvinner var 104.000 kroner. Det gir at norske kvinner i snitt betalte mer skatt i måneden enn somaliske kvinner betalte i løpet av året.
Et annet oppdrag som FrP har bestilt fra SSB viser at flyktninger i snitt fikk 51.000 kroner mer i offentlige overføringer enn de betaler i skatt. Til sammenligning betale norske i snitt 96.000 kroner mer i skatt enn de fikk ut i form av overføringer.
Jensen og Listhaug viser til at dette tilsvarer at Norge gikk med 147.000 kroner i underskudd per innvandrer med flyktningstatus sammenlignet med dem med norsk bakgrunn – bare i 2018. For familiegjenforente var det i tillegg på 94.000 kroner i underskudd per person på familieinnvandring. Merk så: dette gjelder personer i beste arbeidsfør alder mellom 30 og 59 år. De som det «blir færre av», som Sanner sier.
Jensen og Listhaug kommer til at det bare de som har flukt og familieinnvandring som innvandringsgrunn i alderen 30–59 år, representerer dermed en merkostnad på 26,8 milliarder årlig.
26,8 milliarder kroner. Bare her. Smak på det.
For i disse tallene er ikke utgiftene knyttet til de under 30 år og over 60 år med, det er heller ikke velferdstjenester i form av skole, sykehus, barnehager, politi eller barnevern er heller ikke medregnet.
Så kommer bistandsbudsjettet (35 milliarder kroner i 2018), og hvilke resultater kan en vise til?
Til våren legger Sanner frem perspektivmeldingen om den økonomiske utviklingen. Mon tro om det kommer noen tall for innvandringen?