Regissør Shan Qureshi og dokumentarfilmskaper og forfatter Adel Khan Farooq, sistnevnte har tidligere laget dokumentarene «Den norske islamisten» og «Løpeguttene», roper nå varsku: Det har oppstått full gjengkrig på gata i Oslo.
– Det er mye mer brutalt og mye mindre respekt enn det var tidligere. «Reglene» man så mellom gjengene er nå borte. Det er mer barneran, mer vold, sier Farooq til Nettavisen.
Farooq fortsetter:
– Jeg er bekymret for at man ikke snakker om tiltak for de mest sårbare ungdommene i vårt eget land. Under korona-debatten har vi endt med (å) redusere barn og ungdom til å kun være elever. Vi har redusert dem til å bli redskaper, men de er så mye mer enn det. Når vi gir faen i dem, så gir dem faen i oss.
Legg ansvar på foreldrene
Kortfilmen Qureshi/Farooq har skapt, kalt «Ulike blikk», har ifølge filmskaperne som intensjon å vise hvor alene barn kan stå i en voksenverden som har det for travelt til å bry seg.
Skjermdump fra «Ulike blikk».
Akkurat det budskapet må rettes til foreldrene, ikke minst innvandrerforeldre.
For «Ulike blikk» viser ikke bare hvordan, her i en fars skikkelse, norske foreldre (denne pappaen snakker for øvrig svensk) har det travelt med egne gjøremål, men den viser også hvordan tre unge jenter med innvandrerbakgrunn – kanskje nettopp fordi de er tre – utøver maktmisbruk. Først overfor en ung mann som sitter og venter på bussen, deretter overfor ei norsk jente som er alene. Den unge mannen aper de etter slik at han til slutt går. De opptrer truende overfor jenta, stjeler ballen hennes («den er min», hyler den ene) og presser henne til å vipse dem penger («til pizza, som er dyrt»).
Innvandrerjentene fremstår med null respekt overfor andre, mens den norske jenta fremstår som fullstendig underlegen.
Ikke legg skylden på Norge
Temaet er viktig, men det er like fullt foreldrenes ansvar. Da kan vi ikke stakkarsliggjøre ungdommene – og det gjelder også for innvandrerungdom. Forskjellsbehandling er virkelig noe ungdom kjenner på. Vi må holde opp med å bortforklare det en del innvandrerungdom driver med.
Norge er mulighetenes land, men alle må ta ansvar for egne liv. Stå opp om morgenen og gå på skolen. Bygge stein på stein, slik at du kan skape deg et godt liv.
Har du det ikke godt med deg selv, har velferdsstaten flust av tilbud som kan veilede og hjelpe deg slik at du kommer deg på føttene igjen. Slik bør det være. Men et sted går grensen. Nordmenn skal ikke måtte stå ansvarlig for at innvandrere ikke klarer å tilpasse seg Norge. Vi kan ikke fortsette å pøse på med penger på tiltak som beviselig ikke virker.
Redselen for rasismestemplet
Dagens kriminelle ungdomsgjenger/grupperinger kan i mange tilfeller sammenlignes med ufordragelige unger som har fått frie tøyler uten noen form for grensesetting. Der du kan finne på nesten hva som helst av faenskap og slippe unna med det.
Det er på tide å gjeninnføre god gammeldags disiplin. Oppfører du deg som en dritt, må det få konsekvenser. Vi kan ikke lengre behandle kriminelle som stakkars ofre i redsel for at vi skal bli stemplet som rasister.
Ufordragelig ungdommer kan ikke lengre få lov til å oppføre seg som om de eier gata, en boltreplass hvor de kan plage omgivelsene. Det mest alvorlige med et ettergivende politi er at vi har fått ungdommer som ikke tåler motstand og motgang i livet. Det er alle andres skyld. Hele tiden.