I februar i år falt det en interessant dom i Storkammeret i den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen (EMD). Saken gjaldt to menn som var blitt utvist fra Spania, og mente seg utsatt for brudd på den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK), hhv art. 13 og Tilleggsprotokoll 4 artikkel 4.
Den ene (født i 1986) kom fra Mali hvor han etter eget utsagn hadde forlatt landsbyen på grunn av en væpnet konflikt. Han kom til Marokko i mars 2013. Den andre (født i 1985) hadde ankommet Marokko sent i 2012 etter å ha reist gjennom Mali, med ukjent fødeland. Begge oppholdt seg i en slags uformell flyktningleir på fjellet Gurugu (leiren kalles da også «Mount Gurugu») i Marokko, rett over Melilla.
Melilla er en spansk enklave på nordkysten av Marokko, og en mye brukt rute av migranter som prøver å ta seg inn i Europa. For å forhindre at migranter skal krysse over til spansk territorium, har spanske myndigheter bygd en mur rundt hele grenseområdet (noen som har hørt MSM beklage seg over den muren, jmf. Trumps mur mot Mexico?).
Hvis migranter forsøker å ta seg over muren til Melilla og blir oppdaget av grensevaktene, tvangsutsendes de umiddelbart til Marokko og overgis til marokkanske myndigheter. Det gjøres unntak for de som har behov for medisinsk behandling.
En augustnatt i 2014 forsøkte en gruppe migranter, inkludert de to overnevnte, å ta seg inn ved «overmakt» til Melilla. De ble oppdaget av spanske grensevakter, stoppet og eskortert tilbake til Marokko. Her ble de tatt til politistasjonen i byen Nador, før de deretter ble kjørt til byen Fès (omtrent 300 km fra Nador). Der ble de overlatt til seg selv.
Senere samme år forsøkte mennene på nytt å ta seg inn i Melilla. Denne gangen lyktes de.
Utvist
Det ble opprettet sak for hver av dem.
Vedtak om utvisning for den første ble fattet i januar 2015. Han klagde på avslaget mens han satt i varetekt i Barcelona. Da denne klagen var til behandling, søkte han om internasjonal beskyttelse. Denne ble avslått da han ikke hadde behov for slik beskyttelse, som også ble bekreftet av FNs høykommissær for flyktninger. I mars 2015 ble han sendt tilbake til Mali. Ifølge han selv lever han under kummerlige forhold i Mali og har ingen fast adresse.
Den andre fikk utvisningsvedtak i november 2014, også han klagde, men utvisningen ble opprettholdt i februar 2015. Han søkte ikke om internasjonal beskyttelse, og endelig utvisning kom i juli 2015. Etter at han hadde sonet maksimumsperioden i varetekt for utviste personer (60 dager) ble han løslatt. Siden har han angivelig oppholdt seg ulovlig i Spania og har ingen fast adresse.
Krenkelse
Begge mennene mente at deres umiddelbare avvisning fra det spanske landområdet (Melilla) i august 2014, utgjorde en krenkelse av deres rettigheter. Det ble henvist til art. 13, «Retten til effektivt rettsmiddel», hvor det heter:
Enhver hvis rettigheter og friheter fastlagt i denne Konvensjon blir krenket, skal ha en effektiv prøvningsrett ved en nasjonal myndighet uansett om krenkelsen er begått av personer som handler i offisiell egenskap.
De mente deres krenkelse var at de hadde blitt tvangsutvist uten at å få mulighet til å identifisere seg eller gjøre rede for sitt syn. Således hevdet de at tilfellet faller inn under EMKs Tilleggsprotokoll 4 artikkel 4, da denne bestemmelsen ikke skiller mellom flyktninger og ikke-flyktninger. Denne artikkelen, «Forbud mot kollektiv utvisning av utlendinger», lyder:
Kollektiv utvisning av utlendinger er forbudt.
Ifølge klagerne risikerte de også nedverdigende behandling ved returen til Marokko.
Spanske myndigheter mente at Tilleggsprotokoll 4 artikkel 4 ikke kommer til anvendelse, og hevdet for det første at saken ikke utgjorde noen «kollektiv utvisning av utlendinger». For det andre var det heller ingen «utvisning», men å nekte utlendinger adgang.
Kollektiv utvisning?
Spørsmålet Storkammeret skulle ta stilling til var om det forelå en slik krenkelse. Denne saken er den første hvor EMD skal avgjøre om denne bestemmelsen kan anvendes når utlendinger blir stoppet umiddelbart som en følge av ulovlig forsøk på å krysse grensen, og hvor utlendingene operer kollektivt.
Skulle den få anvendelse må det fastslås om det forelå en «utvisning». Er det utvisning når utlendinger blir nektet adgang?
EMD landet på ja. Begrunnelsen er at det motsatte kan gi dårligere kår for personer som har behov for beskyttelse, da ved at de blir fortalt at de faktisk ikke har krysset grensen, og dermed faller utenfor Konvensjonens rett til beskyttelse. Så selv om statene har et reelt behov for å beskytte sine grenser, kan det ikke gå på bekostning av individers rett til beskyttelse, konkluderte EMD. Dermed skal «utvisning» tolkes vidt, slik at begrepet «utvisning» er å drive noen vekk fra et sted – og det uavhengig av om vedkommende oppholdt seg ulovlig på stedet.
Så var det spørsmålet om kollektiv utvisning.
Det er kollektiv utvisning hvis en gruppe, uavhengig av antall i gruppen, avvises, men det gjelder ikke dersom staten gir den enkelte mulighet til å forklare seg og få sin sak vurdert før utvisning, hevder EMD. Dermed utgjør ikke standardisert saksbehandling, som ofte bygger på samme kriterier, i seg selv noe brudd på forbudet om kollektive utvisninger. Forutsetningen er at utlendingen har fått muligheten til å forklare seg og argumentere for sin sak.
I foreliggende sak var det liten tvil om at migrantene hadde tatt seg over grensen på en måte som satte den offentlige sikkerheten i fare. Mennene hadde vært en del av en større gruppe og ved «styrke» (mange og med makt) forsøkt å storme grensen. Imidlertid var det heller ikke tvil om at spanske myndigheter umiddelbart hadde returnert dem til Marokko, uten at den enkelte fikk muligheten til å forklare seg for spanske myndigheter.
Slik sett kan det virke som enhver nasjon taper i møte med EMK. Migranters rettigheter synes utømmelige – hvis du bare er ressurssterk nok til å ta deg over ønskede landegrenser.
Men EMD tilføyde et interessant punkt til.
Egen atferd
Storkammeret påpekte at utlendingers egen atferd er relevant for vurderingen.
Dersom utlendingen selv kan bebreides for at saksgangen blir slik at det ikke er mulig med individuell vurdering, vil dette ikke utgjøre en krenkelse av EMK. Dette kan f.eks. handle om å nekte å samarbeide med myndighetene eller ikke bidra med å dele informasjon for avklaring av egen identitet.
Det samme gjelder dersom man utnytter at man er mange for så å bruke styrke til å tvinge seg over en grense og slik sett skaper en fare for den offentlige sikkerhet. Men det avhenger også av om staten har tilbud om en lovlig måte å krysse grensen på. Det har Spania. Spansk lov har en rekke muligheter for å kunne lovlig søke asyl. I september 2014 ble det etablert et permanent kontor på grenseovergangen til Melilla for å registrere asylsøkere og gi dem adgang til å søke asyl. Før dette kontoret ble offisielt åpnet, var det også mulighet til å søke asyl derfra. Klagerne hadde unnlatt å benytte denne muligheten, uten at de hadde noen rimelig grunn til dette, mente EMD.
De hadde også hatt muligheten til å søke om visum eller internasjonal beskyttelse på en hvilken som helst spansk ambassade eller konsulat, blant annet i Marokko. Klagerne hadde ikke avgitt noen forklaring på hvorfor de ikke hadde gjort dette.
Følgelig kom Storkammeret til at klagerne selv kunne bebreides for at de ikke hadde blitt hørt eller fått muligheten til å forklare seg før de ble utvist. Noen krenkelse av deres rettigheter forelå dermed ikke.
Handlingsrom
Denne dommen fra Storkammeret i EMD viser etter min vurdering at det finnes et handlingsrom i asylinstituttet som mottakerland i liten grad benytter.
Hvis asylsøkere kommer uten identitetspapirer, som gjelder over ni av ti som kommer til Norge, skal de samarbeide med myndighetene og de skal bidra til å avklare egen identitet. Hvis de ikke gjør dette, som mange rapporter forteller at mange ikke gjør, skal de utvises. Kjenner man ikke hjemlandet, må de interneres. Ingen skal få tvinge seg inn i et land og leve fritt, uten at vi kjenner deres identitet.
Samtidig forteller dommen oss at all den tid Norge har en lovlig måte å søke asyl på, som vi har og som vi kan utnytte enda bedre, så skal ingen ta seg inn på ulovlig vis. Da er det faktisk ingen grunn til å ta imot asylsøkere som kommer spaserende inn på en politistasjon i Oslo, Bergen, Tromsø eller hvor det måtte være. De skal søke på angitte steder ved grensen eller ved våre ambassader eller konsulater. Ferdig snakka.
Strammer vi inn for dette i asylinstituttet så er det kanskje håp, inntil hele det håpløse og høyst urettferdige asylinstituttet legges ned.