Hun er norsk toppolitiker og tror hennes propaganda går rett hjem hos oss velgere. Partileder i MDG, Une Bastholm (34), beviser at hun verken har magemål eller gangsyn. Hun har ingen forståelse for den norske velferdsstatens bæreevne, en bæreevne som nå slår sprekker i grunnmuren. Hun har ei heller forståelse for den norske kulturen, som presses inn i en frontkollisjon med innvandret klankultur og islam.
Du kan lytte til denne propagandaministeren i Politisk kvarter (P2) i dag – hvis du orker, eller du kan fortsette å lese her.
Men før vi fortsetter, minner vi om at Norge eksempelvis henter den analfabete stammen Maban-folket: De fleste har aldri sett et toalett, gått i en trapp eller sett et moderne kjøkken med elektrisk utstyr. Dette er et prosjekt som etter all sannsynlighet vil koste oss dyrt på alle måter.
«De aller, aller, aller mest sårbare»
Det hele handlet om Høyres Stefan Heggelund – som har lest budsjettene og sett de økonomiske varsellampene – og som derfor i går foreslo at Norge i år reduserer antall kvoteflyktninger fra 3.000 til 1.000. Heggelund er ikke dummere enn at han vet at med dette risikerer han de verste stemplene, som vi, også i går, så at en annen fra Høyre, utenriksminister Eriksen Søreide, utsatte hedersmannen Christian Tybring-Gjedde for. Så Heggelund messet konstant på at han (selvsagt) vil hjelpe flere flyktninger i andre land.
– Folk kommer ikke i arbeid og utdanning og ender på andre ytelser, sa Heggelund – helt korrekt. Og han har støtte fra FrPs Siv Jensen også, som i går sa at hun ikke vil støtte Regjeringens budsjett for neste år hvis ikke antall kvoteflyktninger reduseres. Huff, der knep det med en gang for Heggelund: Tenk å bli satt i bås med fæle Jensen og co!
Det er da Bastholm entrer manesjen. Hun «blir glad», sier hun, for at FrP ikke sitter i regjering, og så beklager hun at Heggelund er på jakt etter budsjettkutt og peker på gruppen som er «aller, aller, aller mest sårbare». Tre ganger aller, altså.
Bastholm er ikke imponert over at Norge er det landet i Europa som tar imot flest kvoteflyktninger etter folketallet, for nå er asylankomstene så lave, sier hun. Så kommer bløffen:
– Norske kommuner har en god evne til å ta imot, integrere, og også på en måte bidra til at de menneskene som kommer kan bruke sine ressurser inn i arbeidskraft og verdiskaping for Norge. Sett opp mot den kapasiteten vi har, så tar vi imot få, mener vi, og derfor mener vi at vi heller må bruke mer penger på integrering fordi vi får mye igjen for det. På samme måte som at vi jo bruker også penger på at unger skal få en god oppvekst og utdannelse, sier Bastholm.
Og denne bløffen serverer hun i en tid der vi vet at livsløpskostnadene knyttet til bare én flyktning, i henhold til de siste tallene fra SSB, er over 16,4 millioner kroner! Og dette beløpet er basert på et vanlig integreringsforløp.
«Vil lønne seg veldig»
Programlederen i NRK er (for en gangs skyld) på ballen. Han avbryter og spør Batsholm:
– Hva mener du vi får mye igjen for?
Bastholm er med ett på enda glattere is: «Ikke for det at vi får mye igjen for det, for vi fortsatt er i den fasen (integreringsarbeid av nyankomne, tolker vi dette til), men fordi det er viktig for et samfunn å ha folk som har høy utdannelse og er integrert…
Her er det bare å legge inn sysselsettingsstatistikk fra SSB:
Programleder påpeker videre sammenhengen mellom innvandring og høy «barnefattigdom». «Vi får igjen mye? sa du», sier han spørrende.
Bastholm: «Ja, vi får igjen mye, eh altså de rene tallene her, ikke sant, er jo at det er forskjell, ikke sant. En del av de innvandrerne som kommer til Norge, som til og med vil lønne seg veldig hvis du først skal sette en prislapp på folk, fordi vi ikke har trengt å betale for deres utdannelse før de kom hit, for de er høykompetente, og mange er for eksempel politiske flyktninger og kan ikke hjelpes der de er, fordi de nettopp er truet, liv og helse er truet hvis de er i nærområdene.»
Bastholm svelger og trekker pusten:
«Andre trenger å lære alfabetet når de kommer til Norge, ikke sant. Så det er stor forskjell, og vi må hjelpe begge gruppene, eller hele det spekteret, fordi vi er en del av et verdenssamfunn, og det er kanskje det aller viktigste poenget her; at noen ganger så trenger vi ikke å sette prislapp fordi vi skal stille opp uansett.
-Det kan bli Heggelund en dag også som må legge ut på flukt, legger hun til, og Bastholm håper han da kan få reise til et annet land og få beskyttelse der og også ha med familien sin. Ja, sannelig, Heggelund og vi andre legger på flukt gjennom ethvert trygt land, for så å ende opp på et annet kontinent. Eller rike land sm Saudi-Arabia og Qatar slår til med boingflyene sine og flyr oss trygt ned dit.
Hvorfor ikke 20.000, spør programlederen
MDG vil ha 5.000 kvoteflyktninger i år, de vil øke sosialhjelpen, anskaffe lyntog og innføre kortere arbeidsdag, forteller programlederen – og også øke totalbudsjettet til Norge i en tid der alle piler peker motsatt vei.
– Hvor er den moralske grensen, spør han. – Hvorfor ikke droppe noe av norsk velferd og hente 20.000 kvoteflyktninger i år?
Bastholm klarer ikke å svare. Hun, unnskyld, babler om integrering, ta vare på folk, og som tar vare på velferdssamfunnet.
Hun vil dessuten hente «barn», sier hun, fra Morialeiren i Hellas. Document viste oss i går hvordan mange av disse ser ut, da Storbritannia hentet de første «barna» med eget fly fra Hellas:
Bastholm og hennes like kunne med hell vært stilt for en folkedomstol og blitt konfrontert med faktuelle spørsmål – og med krav om å legge faktuelle svar på bordet. Hun ville ha måttet abdisere som politiker der og da.
Tiden er overmoden for at det er politikere som Christian Tybring-Gjedde som får makt og gjennomslag. Norge som velferdsstat og særegen kulturnasjon er i mer og mer desperat behov for slike som ham, som vet å sette sitt eget hjem først – og i alle fall i krisetider, som eksempelvis finansminister Sanner nå varsler.