Hijab går foran pasienters rettigheter

Rita Karlsen, HRS

Vi husker grisetegningen som måtte fjernes fra en barneavdeling på et sykehus i Kristiansand fordi muslimer følte seg støtt. Vi husker bråket rundt Muhammed-karikaturene, der ”1,5 milliarder muslimer verden over” følte seg støtt. Vi husker at sjefsredaktøren og en journalist i det marokkanske nyhetsmagasinet Nichane fikk tre års betinget fengsel og bøter på flere tusen euro, for å ha fornærmet islam. Vi husker den danske imamen Chendid som hevdet at hver tiende mann kan være sexgal og derfor må kvinnene dekke seg til. Vi husker religionsdialogkonferansen i Oslo der det skulle arrangeres en fotballkamp, som ble avlyst fordi imamene nektet prestene å ha kvinner med på laget. Vi husker forsker og konvertitt Lena Larsen som foreslo at muslimer i Norge bør få en fatwa eller flere for å bedre følge norsk lov. Vi husker nestleder i Islamsk Råd Norge, Asghar Ali, som hevdet at selv om etniske nordmenn er lite religiøse, så gir ikke det noen grunn til å forsøke å sekularisere Norge. Vi husker at muslimer i Norge hevdet at de ikke tør ikke spise kylling av frykt for at den ikke er slaktet på muslimsk vis, og ville at Mattilsynet skulle undersøke. Vi husker at (en ekte) koran ble brukt i en samtidskunstsutstilling i Drammen, den ble fjernet fordi muslimer følte seg krenket. Vi husker Ibrahim Batmani, flyktning fra Iran, som kritiserte bruken av hijab til en kollega på IKEA – og fikk sparken. Vi husker at verken Asghar Ali (nestleder i Islamsk Råd Norge og Ap-politiker), Muhammed Usman Rana (legestudent og leder i Muslimsk studentersamfunn), Basim Ghozlan (ansvarlig for nettstedet islam.no) eller Senaid Kobilica (imam og leder av Islamsk Råde Norge) vil ta avstand fra dødsstraff for homofile. Vi husker at helsepersonell på sykehus i England skal sørge for at muslimske pasienter får trillet sin seng mot Mekka fem ganger daglig, slik at de kan be på korrekt vis. Vi kjenner til det muslimske kravet om halalmat på sykehus og skoler. Vi kjenner til avlyste seminarer og utelatelse av pensumstoff om antisemittisme for å ikke støte muslimer. Vi kjenner til at FNs menneskerettighetsråd i fjor vedtok i en resolusjon at islam ikke bør kritiseres, for det kan såre muslimer og føre til intoleranse. Vi skal heller ikke glemme forfatteren Mark Steyn som må svare for seg i Den kanadiske menneskerettighetskommisjonen fordi enkelte muslimer mener at han fornærmer islam, eller redaktøren Ezra Levant som må gjennom igjennom akkurat den samme prosessen fordi han har såret muslimer ved å republisere Muhammed-karikaturene.

Listen, om enn så ufullstendig som den over (alle saker tilgjengelige på rights.no), begynner å bli lengre enn lang, men den har en fellesnevner: Stadig flere muslimer hevder sin rett til sin muslimske identitet i det offentlige rom – uavhengig av om andre, inkludert andre muslimer, føler seg krenket, støtt, såret eller annet. De som gjør krav på at samfunnet skal endre seg etter de muslimske behov, om det så gjelder nedlatende kvinnesyn, forakt for homofile, dyreslaktning i motstrid til dyrevern, eller endring av gjeldende lover (for eksempel relatert til ytringsfrihet eller blasfemi), så gjemmer de seg bak kravet om ”religionsfrihet” eller ”menneskerettigheter”. Tar noen til motmæle mot muslimers fremtoning, så lider de av islamofobi, er rasistiske, eller det nye bemerkelsesverdige: er ”sekulære ekstremister”.

Hege Storhaug, informasjonsleder i HRS, har i en årrekke tatt til motmæle mot islamske ekstremister, og kan vel langt på vei kalles disses hovedfiende. Samtlige av hennes bøker som omhandler islam, om det så er snakk om Marshalla (en reise blant kvinner i Pakistan, 1996), Hellig Tvang (om unge norske muslimer og kjærlighet, 1998), Men størst av alt er friheten (2006), eller Tilslørt. Avslørt (2007), møtes av massiv motstand blant de typisk selvoppnevnte talspersoner for muslimer. Skjellsordene og påstandene som har haglet over Storhaug begynner å bli så mange og så sterke at de har mistet både makt og verdi. Når de så ikke klarer å feie Storhaug av banen verken med skjellsord, påstander, rykter eller iscenesettelsen av sin egen offerrolle, så iverksettes strategien med å neglisjere. Neglisjeringen innebærer blant annet de nekter å møte henne til debatt (hun er jo kunnskapsløs….). Nå er Storhaug, som for øvrig ble kåret til en av Norges mektigste synsere i 2007, med dertil forventet økt status fremover nettopp i kampen mot islamisme, neppe særlig imponert over de muslimske talspersonenes strategi. Hun har vel heller forventet det som nå skjer – en dag vil deres krav, som hittil er blitt rimelig omfavnet av de fleste, begynne å bli så mange og så krevende, at flere vil reagere.

Slik sett er den såkalte homofili-saken en vekker for flere. Greit nok at det sikkert er mange ikke-muslimer i Norge som sterkt misliker en homofil legning, men det er neppe mange av disse som ikke klarer å ta entydig avstand for dødsstraff av homofile. Når så en rekke profilerte muslimer ikke klarer det, begynner et snev av mistanke å melde seg: Hvilken betydning kan dette ha for andre forhold, for eksempel til kvinnesyn?

Ragnar Kværness, psykolog og Ap-politiker, synes å være én av dem som er blitt mer bevisst hvilke konsekvenser islamske krav får i det offentlige i rom. Han tar nå til ordet for at leger og psykologer bør kvitte seg med det muslimske hodeplagget hijab.

_Hijab er forbundet med sterke meninger, den har en så symboltung effekt. Mange vil assosiere det med kvinneundertrykkelse og konservative verdier. Og det som er viktig her er hvordan pasienten føler seg, sier Kværness til iOslo.no ifølge NRK.no

Selv sier Kværness at for han ville det vært uaktuelt å gå til en psykolog som bruker hijab.

_Som psykolog må man tenke på hva slags normsender man er. Noen har traumer og vansker som er direkte knyttet til religiøse symboler, sier han og legger til at det samme gjelder for store kors og andre liknende ting, sier han.

Kværness vil heller ikke at leger skal bære hijab:

_Leger er avhengige av at pasienten er åpen og ikke kommer i forsvarsposisjon. Jeg er dypt skeptisk til en lege som går med hijab, sier Kværness.

Men Muhammed Osman Rana vet å svare på Kværness sine meninger, selv om Usman Rana enda ikke har skjønt at hans argumentasjon begynner å bli både tynnslitt og verdiløs – for Kværness utsagn betegnes av Usman Rana som ”sekulær ekstremisme”. Med andre ord er Kværness en ekstremist, da selvfølgelig (?) i motsetning til Usman Rana, han er jo bare en bitteliten minoritet i dette landet – et offer – blant annet for sekulære ekstremister. Og alle vet jo at vi må ta avstand til ekstremister.

Vel så interessant er det at legestudenten Usman Rana ikke tror at hijab-bruk har noen innvirkning på pasienter. Egentlig er jeg totalt uinteressert i hva Usman Rana måtte tro, men jeg regner derimot med at legestudiet har en eller annen kvalifisert mening om dette? De lærer vel fortsatt etikk på dette studiet? Personlig vet jeg om pasienter som har reagert svært sterkt på hijab-bruk på norske sykehus. Selvfølgelig blir det ingen offentlig debatt rundt dette, de fleste offentlige institusjoner er jo godt opplært til å holde slike konflikter for seg selv, det kan jo såre muslimer, i tillegg til at det er en ”vanskelig debatt”. Og med en regjering og et mainstream media som helst ikke vil ta opp slike problemstilinger i sin fulle bredde, så lever de samme lykkelig uvitende om hvilke eventuelle problemer som eksisterer. Men for mange i det ”virkelige livet” begynner konfliktene å tårne seg opp. Og frustrasjonene øker i samme takt. Dette defineres gjerne som ”fordommer”.

Og derfor kan Usman Rana tillate seg å hevde at psykologer og leger og alle andre som bruker hijab, bør fortsette med det. Noe annet vil nettopp være ”knefall for fordommer”, og han taler som vanlig med dobbel tunge:

_Det ville vært et knefall for fordommene i samfunnet å forby hijab. Men det er klart at man skal møte pasientene på deres premisser, sier Rana.

Som innebærer? Hvis jeg ikke ønsker hijab-lege så skal jeg kunne fravelge det – og motsatt? Innebærer Usman Ranas utsagn

at en hijabbærende lege vil ta av seg hijaben i møte med meg, eller betyr det at jeg må få en lege som ikke bærer hijab? Og selvsagt, samme krav i motsatt tilfelle? Ville ikke dette være å la religionen styre vel mye i det offentlige rom?

Norske sykehus hadde engang en særdeles sterk kodeks hva gjaldt helsepersonells møte med pasienten. Personlige effekter skulle dempes ned til det usynlige, også hva gjaldt prangende kors, lakkering av negler, grønt hår, piercing, høye hæler, prangende strømpebukser og lignende, men med hijabens inntog har disse krav blitt dempet? Pasienten er ikke lenger i fokus, for hijaben står over alt? Det er usedvanlig vanskelig å ikke se en hijab. Derfor må hijabens symbolske verdi utslettes, for kun slik kan man fortsette og argumenterer for retten til å bære hijab hvor som helst og når som helst.

Usman Rana hevder således at hijab ikke er et symbol – det er et personlig religiøst påbud. Nettavisen spør Usman Rana:

Så når en homofil person kommer til en psykolog med hijab: Forstår du ut fra det faktum at islamske ledere kaller homofile for syke, at det vil være provoserende med islamske symboler i en behandlingssituasjon?

_Ja, det kan jeg forstå. Men nei, jeg synes ikke psykologen skal ta av seg hijaben. Det vil være å gi etter.

Så det er viktigere for deg å vise religiøsitet enn å bevare klientens ønske om nøytralitet?

_Det er et knefall for fordommer om hijab og kors må tas av. Men jeg synes ikke at behandlere skal misjonere eller tvinge sine overbevisninger på sine pasienter, sier Usman Rana.

Å likestille hijab og kors er heller ikke uproblematisk. Et kors kan lett gjemmes under uniformen, og slik sett ikke ta del i det offentlige rom. Det samme kan det muslimske symbolet Fatimas hånd, som gjerne er utformet som små smykker. Dessuten tror jeg at de fleste sykehus i Norge ville avvist et prangende kors på sine ansatte, men dette er antakelig en relativt hypotetisk problemstilling: Langt de fleste helseansatte følger den kleskodeks og fremtoning som nøytraliserer dem selv og setter pasienten i fokus – hvis vi ser bort fra dem med hijab da.

Og mens jeg skriver dette, tikker det inn et tips på min e-post: To sykepleierstudenter i Sverige mener seg etnisk diskriminert, og har anmeldt skolen. Hvorfor? Jo, den ene ble anklaget for å ha gitt særbehandling til muslimer og den andre ble i sin sykepleierpraksis nektet å gå i langermet frakk.

Men vi skal ”gi etter”?