Det er med en vond klump i magen jeg har fulgt etterspillet etter George Floyds død i Minneapolis, USA. La meg så, om noen skulle tvile, først si at jeg, som sikkert de fleste andre, tar fullstendig avstand fra politivold, uansett hvor og mot hvem. Det er tragisk at en brutal pågripelse av Floyd endte med hans død, men like tragisk er massemedienes dekning av saken. Mediedekningen minner mest om suggesjon, der (igjen) svarte hensettes til hjelpesløse offer. Vi hvite derimot, vi er den overlegne stormakten, eliten, undertrykkerne. Alt uttrykt gjennom hudfarge.
Det er tragisk. Like tragisk er alt snakket om hat.
Så jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har prøvd å skrive en kommentar, men kommet til kort. Massemediene løper som vanlig i flokk, og det er ingen, absolutt ingen, balanse i dekningen. Følelser lekker ut fra kriker og kroker, og ulike aktører gjør seg til dommer over andres meninger. Fakta er så godt som totalt fraværende, og prøver noen seg med noe faktuelt, så blir du slått til jorden av slagord:
«Black lives matter»
«Don’t sit back and be silent»
«White Silence is Violence»
«We want justice»
«No justice, no peace»
«We can’t breathe»
I tillegg åpner mediene for et hav av historier som skal fortelle oss at rasisme også finnes i Norge. Det gjør den sikkert, men ikke i nærheten av hvordan de tradisjonelle mediene fremstiller det. Derimot har vi alle godt av å minne hverandre om hva som er gangbar språkbruk. Selvsagt vet mediefolk dette, og de vet at politiet i Norge og USA ikke kan sammenlignes. Når vi hører historier som at mørkhudede blir stoppet av politiet selv om de ikke har gjort noe galt, så vet vi også at politiet sitter på en viss erfaringsbank. Den snakker vi aldri offentlig om.
Norge har ett av verdens best utdannede politi, slik som også eks-justisminister Per-Willy Amundsen minnet oss om i et intervju på rights.no i 2018:
– Vi må huske at vi har verdens best utdannede politi, og det er sterk konkurranse for å komme inn på Politihøgskolen. I mange andre land opererer politiet på gata etter bare noen ukers kurs. Da kan det lett oppstå mange svært uheldige situasjoner, men der er ikke vi.
Likevel er vi altså villige til å ofre tilliten til politiet (og politikerne) for en arrestasjon i USA som endte med døden? Og vi kneler som en symbolsk gest for en politivold vi ikke har? Dertil forårsaket av en kriminell, som skal gjøres til en hedersmann?
Men hvordan kan en si noe slikt uten å bli moralsk filleristet som et ufordragelig vesen, uten forståelse for andres problemer, ja kanskje endog en rasist? En hvit som ikke skjønner en dritt av hvordan det er å være svart?
Så oppdaget jeg Candace Owens. Man kan være enig eller uenig med henne, men det hun sier gir mening. Så tør jeg vedde på at mange bare vender henne det døve øret, da hun er kjent for sin pro-Trump-aktivisme. Men akkurat dét forteller meg vel så godt hva reaksjonene etter Floyds dødsfall handler om: politikk. Hadde hun vært pro-Obama-aktivist, er jeg nokså sikker på at hennes perspektiver hadde blitt tatt i betrakning.
Ta deg tid å høre på Owens, der hun også legger frem statistikk som ikke taler demonstrantenes sak, mildt sagt:
Imens pågår det demonstrasjoner flere steder i Norge, som i Oslo. Her har flere tusen demonstranter samlet seg – stikk i strid med reglene for smittevernsreglene mot korona. Men politiet tør åpenbart ikke bryte opp demonstrasjonen, selv om vi har et forsamlingsforbud på over 50 personer og 1 meter sosial avstand. Massemediene lukker øynene, og formidler heller demonstrasjonene som en «god sak», et oppgjør med rasismen.
Dette skjer for øvrig bare uker etter at barna i Norge ikke har fått gå i barnehage, skolen og barnetogene på nasjonaldagen ble avlyst. I en tid der mange enda ikke får besøke sin gamle foreldre. Du snakker om «rettferdighet».
Men er det noen som snakker om uansvarlighet? Det sitter nok en del arbeidsledige etter koronakrisen og koker når bildene fra demonstrasjonen i Oslo strømmer inn.
Eller som Mahmoud Farahmand sier i Nettavisen:
«Vi aksepterte ikke at muslimer måtte be om kollektiv unnskyldning for at islamister begår terror, men vi ønsker at hvite beklager fordi de er hvite.»
Når skal vi komme dit at alle menneskers liv betyr noe? Hvordan kan det ha seg at så mange tilnærmet «dyrker» rasismen og hatet? Når ble det stuerent med «Fuck the Police», var det gjennom woke-bevegelsen? Eller gjennom identitetspolitikken offerrolle-mentalitet? Er det massemedienes intense opptatthet av konflikter?
Utviklingen er skremmende. Det er som Owens sier over: hvorfor velger ikke svarte sine rollefigurer med mer omhu? Hvorfor hedrer man ikke de vellykkede heller enn å gjøre dem om til «coon», en onkel Tom eller det som i norsk kontekst kalles kokosnøtt? Det var en grunn til at Floyd ble arrestert, men selvsagt skal politifolkene som forårsaket hans død stå til ansvar for det. Slik vi alle må stå til ansvar for våre handlinger, uavhengig av hudfarge, religiøs tilhørighet eller seksuell legning.
I Floyd-saken ligner dessverre det meste på aktivisme – som ikke har fredelig sameksistens som mål.
(Hovedillustrasjon fra demonstrasjonen: HRS)