– Pressen eter det rått

Nå er sikkert allerede noen klare for å «hogge meg ned», ikke minst Klassekampen og Aftenposten, da førstnevnte nærmest er blitt en stalker til HRS, med et godt haleheng i sistnevnte som i dag har en leder (bak betalingsmur) som kritiserer statsminister Erna Solberg (H) for at hun ikke kritiserer HRS. Det kanskje mest interessante med Aftenpostens lederartikkel er at samtlige kommentarer i skrivende stund er med full støtte til oss.

En av de siste lyder slik:

Hva er det som gjør at en liten aktør som HRS, til de grader kan irritere den etablerte pressen?

HRS påpeker mye av det som går galt med innvandring, og da særlig fra religiøse land. Det er der store politiske krefter kommer fra. Da trenger vi å ha stemmer som HRS med dybdekunnskap, for det savnes blant våre politikere.

Norge er et lite land og ganske ubetydelig i historien og i vår samtid. Derfor er det behov for å unngå påvirkning fra krefter som bruker nettopp religion som plattform for utøvelse av makt. Da må man forstå hva som skjer i en stor verden og hvordan folk tenker. Nasjonen skal bygges videre på de opprinnelige verdiene, og ikke på uvitenhet og naivitet. Dette tenker ikke alle av våre politikere og media på. Forsetter man slik, vil utenforstående påvirkere i fremtiden sørge for at de ikke behøver å tenke i det hele tatt. (min uthev.)

Nei, hvorfor tenke selv? Det er nettopp dét som er blitt det store problemet i mainstream media (MSM), det er særdeles langt mellom journalister og kommentatorer som tenker selv. Samtidig blir det flere og flere aktivister i medienes rekker, og de går ikke av veien for å bruke de mest sjofle (journalistiske?) metoder. For eksempel er det ikke uvanlig at man loves noen premisser for et intervju, som ved publisering er fullstendig forlatt. Det synes heller ikke uvanlig at at personer som MSM misliker må finne seg i å bli systematisk gjenstand for det MSM kaller «kritisk blikk».

Så er det motsatt når det er noe de liker, og da er jeg tilbake til utgangspunktet:

«En inngrodd frykt for å bli kalt rasist av en svart person, ser ut til å tilsidesette all vanlig journalistisk praksis. Normale kritiske spørsmål blir plutselig utelatt, og kildekritikk eksisterer ikke».

Det er bare det at ordene ikke er mine. De tilhører Aminata Amanda Corr, som er kulturskribent i den danske avisen Berlingske. 

Hvit mot svart

I en kommentar (bak betalingsmur) i dagens Berlingske tar Corr et ramsalt oppgjør med den såkalte danske avdelingen av Black Lives Matter, dets leder Bwalya Sørensen – og MSMs holdning.

«I min optik et helt ulideligt klart eksempel på, at det for Sørensen og Black Lives Matter Denmark slet ikke handler om racistisk motiveret politivold, men om at lukrere på medieopmærksomheden og gennemtvinge egen politiske dagsorden. Og den danske presse æder det råt. En indgroet frygt for at blive kaldt racist af en sort person lader til at kunne tilsidesætte al gængs journalistisk praksis. Almindelige kritiske spørgsmål er pludselig udeladt, og kildekritikken er ikke eksisterende.»

En slik karakteristikk passer i mange land når det gjelder MSMs holdninger til såkalt antirasistisk arbeid. Aksjonen Black Lives Matter (BLM) har i all sin tydelighet ett formål for øyet: å formidle at rasismen lever i beste velgående og den løftes opp som så omfattende og inngrodd som mulig, gjerne som «systemfeil» eller «institusjonalisert rasisme». Dette har vært prøvd en rekke ganger i Norge, ikke minst i 2008 da Antirasistisk senter hevdet at det «er en rasist i oss alle» – og Aftenpostens daværende debattredaktør Knut Olav Åmås bet på: «I Norge er den mest effektive rasismen helt usynlig», hevdet han.

Problemet da, som nå, er den ensidige holdningen til rasisme. Det er hvit mot svart. Mens MSM nå pøser på med trise historier som (mer eller mindre) svarte har opplevd, er det ikke ett ord, ikke ett, om hva hvite opplever fra svarte. Eller hva svarte gjør mot hverandre. Den inngrodde frykten for å bli kalt rasist, særlig fra svarte, tilsidesetter ikke bare all vanlig journalistisk praksis, den gjør at vi mister vett og forstand.

Men jeg har merket meg én ting: «plutselig» er det blitt helt innenfor å omtale noen som «svart». Det jeg lurer mer på, er om det er et tilbakeskritt i antirasismearbeidet?

Dagens situasjon er absurd og farlig. Historien skal fjernes, statuer rives, malerier tas bort, bøker og filmer destrueres eller følges av «etterpåklokskapens notis», politifolk og politikere kneler med knyttet hånd eller vasker svartes føtter – som avlat for en historie mange ikke engang kjenner, og der man totalt overser konteksten.

Så må vel jeg, som «alle andre», påpeke igjen: Ja, det finnes rasister, også i Norge. Men de er forsvinnende få og de nyter ingen respekt hos folk flest. Våre politikere har i tiår etter tiår vært særdeles opptatt av å bekjempe rasisme. Hvis noen lurer, er det bare å summere opp hvor mye av fellesskapets penger som har gått til dette arbeidet opp gjennom årene. Åpenbart til ingen nytte, da det synes å stå verre til enn noen gang.

Kanskje den største feilen som er gjort, er at man har opptrådt som en ukritisk mikrofonstativ for svarte. Det har gitt mange av de samme blod på tann. La oss se litt mer på den omtalte Bwalya Sørensen.

Selvutnevnt ambassadør

Bwalya Sørensen ledet an en demonstrasjon i København 1. juni, egentlig som en protest mot drapet på Georg Floyd. Men demonstrasjonen endte med at mengden taktfast ropte på fengsling av riksdagspolitikerne Inger Støjberg (Venstre) og Pernille Vemund (Nye Borgerlige), samt statsråd Mattias Tesfaye (Socialdemokraterne). I ettertid har Bwalya Sørensen «forklart» at det handlet om at de har «gjort noe ulovlig» og tror de kan slippe unna med det – akkurat som politimannen som drepte Floyd. Men det «ulovlige» de har gjort, er å stå for en innvandringspolitikk som Bwalya Sørensens ikke liker. «Alt i dansk utenrikspolitikk handler om å komme på kant med de internasjonale konvensjoner og gjøre livet utålelig for mennesker som har flyktet fra land som vi selv har bombet. Det må få konsekvenser», sa hun til Berlingske, og la til at det skal få konsekvenser å være «umenneskelig».

Men danske medier har i liten grad tatt noe kritisk oppgjør med Bwalya Sørensens tankegods. I en ny demonstrasjon i regi av BLM 7. juni gikk Bwalya Sørensen et skritt lengre. Der segregerte hun hvite og svarte mennesker, selv venner, kjærester og familier ble sortert etter hudfarge. Det var kun svarte som kunne rope visse kamprop. Hvite kunne heller ikke ta bilder eller video av demonstrasjonen, for slik sett dokumentere sin deltakelse. Hvite kunne heller ikke snakke med medier og være forberedt på å gå mellom en svart demonstrant og politi, i tilfelle konflikt. Alt dette skjedde i antirasismens navn, bemerker Corr i sin kommentar.

Corr viser også til at det også florerer en video på sosiale medier (et intervju fra januar 2018) der Bwalya Sørensen lyver så det renner av henne, blant annet om forholdene på danske utreisesenter (som hun kaller fengsler).

Det hun sier «har selvfølgelig ingen rot i virkeligheten, og tjener ikke annet formål enn som en svertekampanje», sier Corr.

Det sentrale spørsmålet til Corr er imidlertid «hvordan denne personen har fått lov til å utnevne seg selv til ambassadør for svarte mennesker i Danmark?» Hun svarer selv: en stor del av problemet ligger hos dansk presse.

En skam – og til skade

Ifølge Corr er listen rett og slett lagt for lavt når det kommer til svarte menneskers deltakelse i den offentlige debatten. Det er både en skam og til skade, påpeker Corr. For i hennes optikk er det en selvfølge at enhver skal utfordres og eventuelt kritiseres for deres handlinger, metoder og synspunkter. Det gjelder også om de er svarte, sier Corr, og hevder at det er på tide å ta silkehanskene av.

Barren er i al sin enkelthed sat for lavt, når det kommer til sorte menneskers deltagelse i den offentlige debat, og det er både en skam og til skade. Selvfølgelig skal enhver udfordres og kritiseres på deres handlinger, metoder og synspunkter. Også selv om de er sorte. Det er i allerhøjeste grad på tide at tage bangebukserne af.

Tænk, hvis nogen som helst anden organisation havde udstukket lignende retningslinjer – eksempelvis med omvendt fortegn – ved en demonstration med 15.000 mennesker og marcheret gennem gaden i raceopdelte grupper. Jeg vil da vove at påstå, at der ville blive stillet et kritisk spørgsmål eller to. Find selv på nogle og stil dem til Bwalya Sørensen. Alternativt bør man nok få sine skolepenge tilbage fra journalisthøjskolen og aflevere sit pressekort.

Jeg tror det er mange som er enige med Corr i dette, men det er jo «livsfarlig» å si det høyt. Personlig kan jeg skrive under på at HRS har vært utsatt for en rekke drittpakker i mediene fra personer med dårlige hensikter – og der de aktuelle mediene har vært kjent med at det de formidlet var løgn. HRS sitter fortsatt på et lydopptak som beviser at en av disse drittpakkene, som verserte i mediene i månedsvis, var ondsinnet oppspinn. Dagbladet valgte å høre på opptaket, uten at det endret deres bias, mens de andre mediene takket nei til «fakta». Hvorfor? Tja, kanskje fordi det omhandlet en svart person?

Det er som én journalist i et anerkjent media i Norge sa til oss en gang: «Bare overse om vedkommende lyver, det tjener jo saken».

Slik opererer ikke HRS, men jeg lurer på hvor mange som gjør det?

Så kan jeg jo avslutte med en skjermdump som en indikasjon på Norges «nye demokrati», representert ved Marian Abdi Hussein (stortingsrepresentant for SV):