Kan velte kommuneøkonomien – for å vise «humanitet»

Denne saken er absurd – og det på flere plan, noe dere vil skjønne etterhvert.

Men for Senja kommune med sine knappe 15.000 innbyggere er det ramme alvor. Kommunepolitikerne står overfor et vanskelig politisk, for ikke å si umenneskelig, valg. Skal de si ja til å bosette en kurdisk familie fra Irak med tre multifunksjonshemmede «barn» (de er 23, 21 og 19 år), eller si som sant er; nei dessverre, en slik bosetting kan velte kommuneøkonomien. 

Det er ikke et lett valg på et lite sted der alle kjenner alle, og hvor saken er blitt til hva som skal telle mest, såkalt humanitet eller økonomi? Torsdag 18. juni skal saken behandles i kommunestyret – og det politiske spillet, med ditto aktivister, ikke minst i mediene, har allerede foregått i flere år.

Denne saken viser dessuten med all tydelighet hvilke dilemmaer kommuner blir satt overfor med dagens innvandringspolitikk, og avstanden mellom intensjonene på nasjonalt plan og konsekvensene det får på bakkeplan. I tillegg forteller denne saken hva kommunepolitikere ikke bør gjøre.

La oss starte med begynnelsen.

«Syklende» over Storskog

Dere husker folkevandringskrisen over Storskog i 2015? Over 5.500 mennesker fra hele verden kom «plutselig» syklende fra Russland for å søke asyl i Norge. Her kom også den irak-kurdiske familien på fem, med tre «barn», da 19, 18 og 15 år, som alle tre er multifunksjonshemmede. De var, og er, så syke at det er en umulighet at familien kunne ha tatt seg ut av Irak til Storskog-grensen uten betydelig assistanse. Sannsynligheten er også stor for at russiske myndigheter har «skyflet» familien videre til Norge etter at familien har tatt seg til Russland via menneskesmuglere.

Vi har tidligere omtalt hva som egentlig skjedde ved Storskog, og vi kan trygt slå fast at det er i kategorien storpolitikk. Kanskje er det derfor mediene og politikerne er så tause om dem som kom.

At familien har brukt menneskesmuglere har faren, Majeed Hasan Abdullah, selv bekreftet overfor media, nærmere bestemt lokalavisen Folkebladet. Sistnevnte har fulgt saken tett over flere år (alle sakene bak betaling), mens VG var på saken den første tiden.

I oktober 2017 fortalte Majeed Hasan Abdullah blant annet følgende til Folkebladet:

– Jeg så at barna ble stadig dårligere og visste de ville dø om de ikke fikk hjelp. Vi hadde heller ikke penger til medisiner, bleier og alt de trengte. I hjemlandet mitt har det vært krig og derfor mangler det medisiner, fysioterapi og hjelp til de som er syke. Derfor solgte jeg huset og alt vi hadde for å reise til Europa. Pengene gikk til menneskesmuglere for å komme til Europa fordi jeg så at de ville dø om jeg ikke gjorde det, sier han.

La oss bare fyre av det «inhumane» spørsmålet med én gang: Skal det være et selvstendig oppholdsgrunnlag i Norge at du har multifunksjonshemmede barn? Kan Norge redde alle verdens trengende barn?

De fleste med en viss fornuft ser nok at det vil være særdeles uheldig, da det vil gjøre Norge til en magnet for slike familier rundt om i verden. Med de rettigheter folk med bistandsbehov har i Norge, hjemlet i lov, ville det raskt tatt knekken på norsk økonomi.

Men, det er jo bare tre – og de er her jo allerede, tenker nok også mange. Men det gjorde ikke Utlendingsdirektoratet (UDI).

Offentlige diagnoser

Familien fikk avslag på opphold av UDI. Avslaget ble anket til Utlendingsnemda (UNE) av familiens advokat, Bengt Høyer Pedersen i Tromsøadvokatene.

I avslaget fra UNE ble følgende lagt til grunn:

• Barna vil få de helsetjenestene de trenger i Irak.
• Barna vil få forsvarlig omsorg fra mor og far, fra annen familie samt et offentlig dagtilbud.
• De vil klare seg økonomisk, gjennom alderspensjon, pengestøtte fra familie og nettverk og gjennom lønnet arbeid.

I Folkebladet (12.10.17) het det at «UDI vil kaste ut familien: Overlege mener barna kan bli sendt i døden i Irak. Zhiar (18), Diyar (19) og Banav (16) er multifunksjonshemmet med svært omfattende hjelpebehov. Men det holder ikke for å bli i Norge.» Konstituert overlege ved Medisinsk genetisk avdeling ved UNN, Marie Falkenberg Smeland, ble sitert på at hun fant det «svært utfordrende» at familien skulle returneres, en uttalelse hun ga til advokat Høyer Pedersen og til VG. Hun var for øvrig raus med å dele deres helsetilstand i offentligheten:

Falkenberg Smeland forteller at de tre søsknene er rammet av en sjelden, medfødt, genetisk tilstand.

– Det ligner mest på gruppen med arvelige spastiske paraplegier av komplisert type. Vi har ikke klart å påvise hvilken genfeil de har, sier Falkenberg Smeland til VG.

Samme «informasjonsraushet» fant vi hos advokat Høyer Pedersen. Med referanse til overlege Falkenberg Smeland het det at de to eldste hadde fått innlagt mage-sonde (PEG) på grunn av alvorlig underernæring og fare for kvelning og død på grunn av feil-svelging.

NOAS leverte støttebrev til advokaten. De mente at behandlingen av de tre multifunksjonshemmede ikke er tilgjengelig for familien i Irak «grunnet kostnadene dette vil medføre». I tillegg var TBO-Helse AS bekymret.

«Vi anser det som svært sannsynlig at barna, på grunn av deres helsetilstand, innen uforholdsmessig kort tid vil dø ved en retur til hjemlandet og det system de kom fra. Årsaken til denne bekymringen, er at ett av barna var i ferd med å dø da de ankom Norge. Dette bekreftes fra UNN 17.03.16. For oss erdet  ingenting som tilsier at et system som hittil ikke har vært i stand til å ivareta barnas liv, helse og omfattende behov på en forsvarlig måte, nå skal være i stand til å gjøre det.»

TBO-Helse, et privat foretak ved Finnsnes som har gjort stor suksess på syke og svake, er også foretaket som fikk anbudet fra UDI om å ta seg av de tre multifunksjonshemmede, og som fortsatt har ansvaret for de tre.

Foreldrene, Majeed Hasan Abdullah (da 53) og kona Khalida Abdulqader (da 55), sparte heller ikke på opplysninger til media. De fortalte at barna deres ikke kan svelge verken mat og vann, at de ikke kan gå, reise seg eller sette seg, at de sliter med store tannplager og en rekke andre problemer. Foreldrenes største frykt var hvordan de skulle klare å ta seg av dem, da de ikke lenger har helse til det. «Vi er slitne både fysisk og psykisk», fortalte Majeed.

Vi snakker altså om tre ungdommer som er uten evne til å gå eller stå, som ikke har verbalt språk, de må mates, vaskes, legges, som trenger spesialtilpasset utstyr natt som dag, så diagnostiseringslisten er nok lengre enn lang – og foreldre som er slitne.

Pisker opp til politisk splittelse

At familien fikk avslag på opphold fikk de «humane» opp av godstolen. Raskt på banen var SV. Stortingspolitiker fra Tromsø, Torgeir Knag Fylkesnes, slo fast at «hvis det finnes saker der en skal innvilge opphold på humanitært grunnlag, så må det være denne saken». (Folkebladet 14.10.17). Han slo videre fast at «vi er folkerettslig forpliktet», at UNE tolker sine fullmakter «lite humant» og at det er «et utrolig signal Norge sender ut i verden om seg sjøl i forhold til status om menneskerettigheter».

Også lokalpolitiker Jasmin Agovic-Nordaas (nå gruppeleder for Senjalisten) kom med sterk kritikk av UNE, ut fra at «innvandringsregulerende hensyn settes foran menneskelige hensyn». Folkebladet prøvde i tillegg å få Hadia Tajik (Ap), da leder av Justiskomiteen på Stortinget, i tale i saken, men det var innvandringspolitisk talsperson for Ap, Stein Erik Lauvås, som svarte. Svaret var imidlertid på generelt grunnlag, samt at Ap ikke ønsker å gå inn i enkeltsaker. «Det mener vi blir en uheldig sammenblanding av roller», sa Lauvås (Folkebladet 18.10.17).

I begynnelsen av november 2017 hevdet advokat Bengt Høyer Pedersen i offentligheten at Diyar, Zhiar og Banav var blitt dårligere – til tross for behandlingen i Norge. Det mente han ga familien en sterkere sak for å få bli i Norge.

Etter betydelig press bestemte UNE seg for å se på saken på nytt. I begynnelsen av desember 2017 ble det fattet vedtak om at familien likevel skulle få bli.

– Jeg er glad på vegne av barna, at livene deres er reddet ved at de får bli i Norge. De er veldig syke og trenger helsehjelp. Nå kan de få et liv igjen. Vi har jo venta på dette i to år. For oss er dette en enorm lettelse. Hadde vi blitt sendt tilbake hadde nok barna våre dødd. På den tiden vi har vært i Norge har barna gått opp i vekt. Nå skal jeg fortsette å gå på skole for å lære meg norsk, sa Majeed til Folkebladet (9.12.17).

Siden de tre hadde «gått opp i vekt» tyder det på at advokatens innspill i klageprosessen, om at de var blitt dårligere, ikke holder helt vann. Advokat Høyer Pedersen karakteriserte vedtaket om opphold som «en god dag på jobben».

Folkebladet påtok seg så en del av «æren» for at familien fikk bli: «Etter et stort fokus, også fra VG, endte det med at de fikk bli i Norge». Journalistisk Aktivistparti (JA) gir seg som kjent aldri.

Men så startet nye problemer.

Adskilt

Familien fikk altså opphold i Norge, men så gjenstår det særdeles vanskelige: å finne en bostedskommune som er villig til å påta seg dette enorme – og kostbare – ansvaret.

Men denne saken har flere spørsmål enn svar.

Foreldrene Majeed Hasan Abdullah og Khalida Abdulqader bodde sammen med Diyar, Zhiar og Banav hos TBO-Helse på deres institusjon på Finnfjordeidet i daværende Lenvik kommune (nå Senja kommune). Men så ble foreldrene sendt til nærmeste asylmottak. Det ligger på Sjøvegan, flere mil fra Finnfjordeidet. Da klaget foreldrene på at de fikk treffe barna for lite.

Økonomien har satt en stopper for mer enn ett besøk i uka. For å komme til Fagernes må de ta buss fra Sjøvegan via Målselv. Frem og tilbake er dette omkring 19 mil.

– Vi vil aller helst være der hver dag, men for oss koster en busstur fram og tilbake 416 kroner. Og barna kommer hit til Sjøvegan en gang hver måned. Da er de her i to timer. Det koster oss 350 kroner til minibuss. Vi har 7.000 kroner i måneden som skal dekke alle utgifter til hele familien. Om vi reiser to ganger i uka koster det oss over 3.300 kroner hver måned. Og vi har utgifter både til lege og fysioterapeut. Derfor kan ikke lengre treffe dem mer enn en gang hver uke, sier Majeed fortvilt (Folkebladet 08.05.18).

Det kan være at foreldrene har utgifter til lege og fysioterapeut, men det må i så fall være til dem selv. For de tre multifunksjonshemmede får, i alle fall enn så lenge, dekket dette av staten. Men så kommer spørsmålet: Hvorfor ble foreldrene adskilt fra sine barn?

Spørsmålet har også vært stilt av Folkebladet, og da mente faren at det handlet om at han hadde klaget på TBO-helse.

– Jeg vet ikke sikkert, men tror det er fordi jeg sa fra om hvordan TBO-Helse arbeider med barna. Noen ganger var det ikke nok personale på jobb. Vi var ikke fornøyd med hvor ofte de skiftet bleier på dem, noen ville gjøre det til faste tider uansett. Og de fikk veldig lite turer ut. Det gikk 33 dager uten at de ble tatt med ut. Og barna er glad i komme ut, se andre mennesker og oppleve ting. Vi sa fra om dette. Jeg regner med at de derfor har bedt UDI flytte oss, sier han.

Den forklaringen er syltynn, selv om spørsmålet er like aktuelt. Det må være en grunn til at foreldrene er adskilt fra sine tre multifunksjonshemmede, som kan være alt fra logisk til noe som ikke tåler offentlighetens lys.

Krav

Uansett er foreldrenes kamp å bli bosatt i nærheten av barna, selv om ingen av dem så langt hadde fått ja fra noen kommune. Men foreldrene stilte krav til bosetting:

– Vi håper bare ikke det tar lang tid. Vi håper vi får det slik når vi skal være sammen med barna. I forhold til bostedskommune spiller det ingen rolle om det er i nord eller i sør, bare det ikke er langt fra et sykehus. Barna må ofte på sykehus. Derfor er dette viktig for oss. Dette har også legen skrevet at er viktig, sa Majeed Hasan Abdullah til Folkebladet i mai 2018.

Her kom det også frem at foreldrene hadde sendt brev til UDI, der de satte spørsmålstegn ved om reglene i Spesialhelsetjenesteloven, forskrift for barns opphold i helseinstitusjoner, blir fulgt i denne saken. De skal ha argumentert med at ut fra denne loven har barn rett til å ha mor og far hos seg under opphold i helseinstitusjoner. I tillegg skal minst en av foreldrene ha tilbud om overnatting og begge foreldrene skal få tilbud om å spise sammen med barnet. De krevde også sin «rett» som foreldre til å få dekket utgifter til mat, reise og overnatting når de av hensyn til barn oppholder seg i institusjon store deler av døgnet.

Til disse kravene er det vel bare én ting å si: på dette tidspunktet er det kun datteren som er under 18 år (født 2001), mens de to andre over 20 år. Folkebladet kontakter Barneombudet for å høre om barns rettigheter til samvær med foreldrene, men ombudet vil ikke engang uttale seg på generelt grunnlag ettersom denne saken er «så spesiell».

For at UDI skulle kunne svare Folkebladet på hvorfor familien ble splittet, sendte Majeed Hasan Abdullah en opphevelse av taushetsplikten til regiondirektør Bjørn Fridfeldt i UDI. Men Fridfeldt påpekte at han ville «holde igjen opplysninger av hensyn til den andre parten og til barnets beste». Han viste videre til at mottaket på Sjøvegan er det nærmeste, og påpekte at TBO-helse har gjort «en fantastisk jobb» med å følge opp barna.

Kampanje «bosetting»

En måneds tid etter (juni 2018) starter Folkebladet tilnærmet en kampanje for at familien skal bosettes i Lenvik kommune (nå Senja). I artikkel etter artikkel får ulike stemmer uttale seg om hvor grusomt det er ikke å ta imot denne familien.

Men kommunalsjef Rune Holm sa det som det er: Det er IMDi som anmoder om bosetting, deretter tar kommunen stilling. «I denne saken er det ikke kommet anmodning om bosetting fra IMDi. IMDi er kjent med at Lenvik de siste årene har bosatt relativt mange personer som har hjelpebehov ut over normalt nivå, og dette er et forhold som kan spille inn når IMDi avgjør hvilke kommuner som blir anmodet om bosetting i en så vidt spesiell sak som denne», lød svaret fra Holm.

Da kommer lokalpolitiker Jasmin Agovic-Nordaas på banen igjen, det samme gjør Ap ved Kay Erling Ludvigsen. Sistnevnte argumenterte med å «sette barna først» og mente det er «helt merkelig at vi i 2018 overhodet må diskutere om vi skal jobbe for at en familie skal få være i lag». Kanskje Ap vet noe i denne saken som ingen andre vet, men jeg tviler. Her er det nok hjerte som taler frikoblet fra hodet.

Agovic-Nordaas mente at det ikke var noen grunn til å vente på anmodning fra IMDi, det var bare å fatte et administrativt vedtak.

– Det trenges ikke noe politisk vedtak for å gjøre dette. Vi politikere kan selvfølgelig ta dette opp til behandling i en interpellasjon, men da må vi vente til september — og det er for lenge til. Et rent administrativt fattet vedtak kan imidlertid fikse dette på null komma niks, sier Agovic-Nordaas.

Men kommuneadminstrasjonen forholdt seg rolig, som nok var en påkjenning da godhetsposørene fikk fritt spillerom. For mens det politisk spillet utviklet seg, danset diverse politikere på aktivistenes bord. Stortingspolitikere begynt å engasjere seg etter påtrykk fra lokalpolitikere, og i kommunen ble det fremmet interpellasjon etter interpellasjon. Den første kom fra Agovic-Nordaas, som ikke minst hevdet at «Videre kontakt med sine foreldre er av stort behov – både sett ut ifra et etisk og pedagogisk-faglig perspektiv». Stilte Agovic-Nordaas seg aldri spørsmålet om hvorfor barn og foreldre ble adskilt, eller visste han noe vi andre ikke vet?

Denne debatten i kommunestyret ble lang – og nå begynte den også å bli veldig personlig. Posisjoneringen og splittelsen økte, nå var det blitt en kamp der «de gode sto opp mot de onde».

Likevel holdt noen seg ansvarlig, selv om de nok fikk mange stygge blikk fra intetanende innbyggere. De ansvarlige vet nemlig at dette har ikke kommunen økonomi til.

Å møte seg selv i døra

I en av de første politiske rundene argumenterte SVs Gunn Elin Gauthun med «brudd på menneskerettigheter», mens Høyres Louis Edvardsen prøvde å stille spørsmål ved om det var slik at Lenvik kommune har et moralsk ansvar for å bosette de som har fått tilbud hos en privat tjenesteyter bare fordi denne er lokalisert i Lenvik? Aps Kay-Erling Ludvigsen gjorde som Ap gjerne gjør, de ville helst ikke ta valget selv, derfor ville Ap sende en anmodning «lenger opp i systemet». En annen som derimot reagerte med hodet, var Høyres Sissel Haugslien. Hun lurte på hva denne saken gjorde i kommunestyret i det hele tatt:

 – Jeg synes det er prisverdig at man engasjerer seg i vanskeligstiltes situasjon, men det som jeg har litt problemer med i denne saken er av prinsipiell art. Og det er faktisk at de som har bekjentskaper, som er medlemmer av kommunestyret, får sine saker prøvd her, mens de som ikke har det stiller på en helt annen linje. Det får i hvert fall meg til å stille noen spørsmål i denne saken, sa Haugslien.

Haugslien mer enn antyder «korrupsjonslignende tilstander», som kanskje er uungåelig når alle kjenner alle – og særlig når aktivister trekker i tråder. Samtidig er saksgangen slik at IMDi anmoder om bosetting, de kommer med et visst antall, så er det kommunen som må avgjøre forespørselen innenfor budsjettet og hvilke situasjon kommunen ellers står i. Har de råd og har de det nødvendige faglige apparatet? Å dra opp en individbasert debatt på et politisk plan, dertil en så betent sak som denne, kan fort bli å møte seg selv i døra.

Interpellasjonen ble da heller ikke behandlet, da store deler av kommunestyret ikke ønsket å ta stilling på prinsipielt grunnlag.

Så kan en spørre: Hvem er det kommunepolitikerne først og fremst har ansvaret for? De fleste, i alle fall de våkne, politikerne i kommunestyret, kjenner kommunens budsjett og utfordringer. Da handler det om én ting: prioriteringer. I denne saken bør alle vite at det ikke er rom for bosetting av denne familien, uten at det vil gå ut over de allerede svakeste i kommunen som vil få reduserte tjenester og tilbud. Og det første som ryker, er tjenester som ikke er lovpålagt.

Så er spørsmålet om kommunen er pliktig til å fortelle innbyggerne hvilke dilemmaer de står overfor? I denne eventuelle bosettingen er det snakk om svært mye penger, kostnader innbyggerne på sikt må bære gjennom skatter og avgifter. Men ingen får vite kostnadene eller andre sentrale deler av saken – for saken er unntatt offentligheten av personvernhensyn. 

«Ingen kommuner i Nord-Norge vil ha dem bosatt»

Slik lød overskriften i Folkebladet 22. august 2019. Ifølge foreldrene hadde alle kommuner som var blitt anmodet fra IMDi om å ta imot dem, svart nei. På generelt grunnlag svarte IMDI at det ikke er uvanlig at enkeltkommuner ikke imøtekommer deres forespørsel om bosetting av personer med store helseutfordringer. Avslagene begrunnes gjerne med kostnadsomfang, mangel på kapasitet i tjenestetilbudet, manglende tilgang på riktig helsekompetanse eller egnede plasser i bo- og omsorgsinstitusjoner.

Blant annet sa Tromsø kommune nei, det som er stortingspolitiker Torgeir Knag Fylkesnes (SV) hjemkommune, uten at samme Fylkesnes har ivret etter at Tromsø skulle bosette dem. Tromsø har jo også UNN, som tilsier nødvendig nærhet til sykehuset. Også Kvæfjord kommune sa nei, det må være balanse mellom utgifter og inntekter, het det derfra.

Da starter en ny runde for å vise godhet i det som nå er Senja kommune. Nok er nok, sa SV-politiker Katrine Boel Gregussen, som dermed igjen dro saken inn på politikernes bord. «Nå må vi slutte å se på bare tall og utgifter i denne saken og begynne å behandle dem som mennesker», fastslo Boel Gregussen. Det kan i så fall tyde på at politikerne i det lukkede rom har diskutert økonomi, for i media har det knapt vært nevnt. KrF kom også forsiktig på banen:

– I en ideell verden er det kun bosetting en kunne gå for i denne saken. Dessverre må vi politikere også tenke økonomi, vi har mange tunge brukere i kommunen. Men det er jo veldig trasig at ingen kommuner har sagt ja. En årsak er nok at det er mange små kommuner i Nord-Norge, sier Janne Helen Fyhn fra KrF.

Aps Ludvigsen luftet tanken om en ny interpellasjon. Han fortalte at kommunestyregruppa hadde diskutert situasjonen til familien flere ganger og ønsker helt klart å hjelpe dem. Og han slipper katta ut av sekken:

«Dette er en debatt om følelser og fornuft der følelsene veier aller tyngst for oss.»

Vekk med fornuften, der altså. Det kan umulig være betryggende for kommunens innbygger å høre dette fra en sentral kommunepolitiker.

Enda mer press på politikerne

Interpellasjonen fra Ap-Ludvigsen ble imidlertid trukket, da kommunen hadde fått informasjon om at bosetting var nært forestående i en annen kommune. Men ingenting skjedde, så aktivistene jobbet på. Nå startet også diskusjonen om statens finansiering. Blant annet hevdet KrFs Per Inge Søreng at siden det er staten som har gitt opphold (til denne familien), er det også staten som må dekke kommunens kostnader ved å bosette dem. Som kjent er statens bidrag begrenset til de fem første årene. Søreng tok kontakt med leder av Helse- og omsorgskomiteen på Stortinget, Geir Jørgen Bekkevold (KrF), som lovte å løfte saken inn i Regjeringen, som KrF som kjent er en del av.

Men dette er bare et spill for galleriet. Bekkevold vet, som mange andre, at det aldri kommer på tale at staten tar hele regningen. For det første er det slik at denne form for utgifter nettopp er et kommunalt ansvar, ellers ville de fleste kommuner fakturert staten med gaffel. For det andre vil det være en lang, lang prosess, der en rekke lover og regler må endres, samtidig som det å løfte denne problemstillingen inn i 2021-budsjettet, som må kunne kalles et «korona-budsjett», er utopi. Skal staten ta alle disse utgiftene vil det antakelig være snakk om hundrevis av milliarder kroner – for vi skal vel ikke ha et etnisk lovverk i Norge? Da må staten fullfinansiere alle med særskilte behov, ikke bare flyktninger.

Bare måneder etter (desember 2019) ble interpellasjonen til Ludvigsen likevel lagt frem. Også denne gangen ble debatten både følelsesladd og personlig. Igjen var det Høyre som stilte seg for hogg:

– Dette er ikke en behagelig runde på talerstolen fordi det jeg sier nå blir ikke godt mottatt. Jeg vet jeg vil få personlig hets mot meg fordi vi ikke ønsker å ta denne saken opp til behandling. Denne saken kommer som en interpellasjon, det er masse opplysninger i denne saken vi ikke kjenner til. Det er mange påstander hvordan sakene er, og det er ingen tvil i mitt hjerte om at denne familien ikke har det bra, sa Beate Seljenes (H).

Nok en gang ble interpellasjonen avvist behandlet. Men ikke lenge etter kommunesammenslåingen fikk nye Senja kommunestyre saken i fanget. Denne gangen ved en interpellasjon fra SVs Herbjørg Valvåg. Hun spilte på Senjas «raushet» og viste til at kommunen har den statlige tilskuddsordningen i ryggen i fem år. «Dermed trenger vi ikke å gjøre endringer som følge av dette i nåværende budsjett- og økonomiplan. Senja kommune må være fremoverlent og utfordre statlige myndigheter til å forbedre støtteordninger for kommuner som bosetter flyktninger med nedsatt funksjonsevne. Vi bør sammen jobbe for at det statlige tilskottet skal gjelde for en lengre periode enn fem år», argumenterte hun. Antakelig i den tro at at en eventuell ny rødgrønn regjering vil endre denne finansieringen slik at kommunene kommer «godt ut». Jeg vedder på at hun gjør opp regning uten vert.

Men igjen sa kommunestyret nei til å realitetsbehandle bosetting av denne familien, men Senjas ordfører, Tom Rune Eliseussen (Sp), kunne fortelle at IMDi hadde tatt kontakt og bedt om et møte med kommunen for å drøfte muligheten for bosetting. Utvilsomt har noen «gjort jobben sin» i aktivistgalleriet.

Samme Valvåg tok også kontakt med stortingspolitiker Karin Andersen (SV). Til Folkebladet (22.02.20) sa Andersen at «det er helt hjerteskjærende at de må bo fra hverandre og ikke kan leve et normalt liv. Det er skammelig at Norge ikke klarer å finne en løsning på dette, vi må få en ende på denne saken», som også mente at som «enkeltsak er dette småtteri for regjeringen å løse». Andersen tok for øvrig kontakt med daværende kunnskapsminister Trine Skei Grande (V) – som viste til en fremtidig rapport om problematikken.

Men hvor godt kjenner egentlig politikerne, både lokalt og nasjonalt, til saken?

Verge

Et interessant poeng som stort sett er oversett er ikke bare at barn og foreldre er adskilt, men barna har fått oppnevnt verge. Men hvorfor de har fått oppnevnt verge, er et åpent spørsmål. Uansett synes det å være slik at ikke det ikke lengre er foreldrene som avgjør sine (voksnes) barns skjebne. 

At de har fått verge fremkom da Folkebladet (tilbake i august 2019) ønsket innsyn i bosettingssaken og kontakte IMDi, der svaret fra IMDi var at de ikke kan «uttale seg om denne konkrete saken da vergen til de to eldste barna ikke ville gi fullmakt». Det ble igjen bekreftet da Majeed Hasan Abdullah sendte innsynsbegjæring til kommunen for å se kommunens dokumenter i saken. Ifølge Folkebladet (30.05.20) ble han innvilget delvis innsyn, der taushetsbelagte informasjon ble sladdet. «Som foreldre fikk de heller ikke innsyn i barnas helseopplysninger fordi de er voksne og har verge», skrev Folkebladet.

Hvorfor ønsker så foreldrene innsyn i kommunens dokumenter? Det kan være at ønsket ikke først og fremst er deres, men avisens. For nå hadde Folkebladet kommet til at kommunen hadde gjort saksbehandlingsfeil. Det er for så vidt rett, i den forstand at lokalpolitikerne burde vite at man ikke drar inn en individuell sak i kommunestyret, og når det først er gjort setter man seg selv i en politisk sårbar situasjon.

Folkebladet kontaktet professor Jan Fridthjof Bernt, emeritus ved Universitetet i Bergen, som har arbeidet blant annet med forvaltnings- og kommunalrett. Han konkluderte med at uansett om «kommunestyret fatter vedtak eller gir en uttalelse, så skal den som er part i saken få en anledning til å se dokumentene og uttale seg før saken behandles i kommunestyret». Men det spørs om Bernt hadde fått med seg at «barna» har fått oppnevnt verge og at IMDi på dette tidspunktet ikke hadde anmodet kommunen om bosetting.

Folkebladet på sin side påpekte at de var kjent med at familien ikke hadde fått noe som helst informasjon om det som skjer, «de har ikke har fått informasjon, ikke blitt spurt eller tatt med på råd under saksbehandlingen». De «humane» lokalpolitikerne slukte opplysningen rått. På et ledende spørsmål fra Folkebladet, kom det «riktige» svaret:

– Er det ikke viktig også å få fram ressursene i saken, som hva foreldrene kan bidra med overfor barna?

– Absolutt, det er kjempeviktig. Kommunestyre bør ha slik informasjon når de skal avgjøre en slik sak. For eksempel hva foreldrene kan bidra med kan være avgjørende for enkeltrepresentanter i kommunestyret. Og det har økonomiske konsekvenser. Derfor er dette et godt argument, sa lokalpolitikeren Jasmin Agovic-Nordaas.

Kommuneadvokaten var av en annen oppfatning, og viste til at denne saken handler om hvorvidt kommunestyret kan påta seg det økonomiske ansvaret ved å si ja til bosetting, og at de ikke vurderer de involverte personene som forespørsel gjelder. Den oppgaven er det IMDi som ivaretar. Dermed fikk ideen med å påvirke kommunens vedtak med at foreldrene er «en slik ressurs overfor barna», et skudd for baugen. I alle fall for de kommunepolitikerne i Senja som forholder seg til realitetene.

Så skjer det: IMDi kommer med en anmodning om bosetting i Senja kommune. Vel og merke av de tre multifunksjonshemmede – foreldrene er ikke inkludert. 

Fredag 5. juni ble saken diskutert i formannskapet, som skal treffe sin avgjørelse i kommunestyret 18. juni. Den 4. juni var Journalistisk Aktivistparti (JA) igjen på plass. Folkebladet viet en sak til en oppfordring «om å lytte til hjertet». Venner og støttespillere til familien fikk fortelle om hvor viktig det er at familien får bli i Senja og om alt det familien hadde ofret for at barna skulle få et bedre liv enn i Irak.

Blant de fremmøtte var Shna Surush Sowja. Hun mener det som skjer er både tragisk og vondt å se på, og hun oppfordrer politikerne til å stemme for bosetting.

– Hva tenker du om denne saken?

– For å være ærlig tenker jeg at de må bosettes i Senja kommune. Dette er foreldre som bryr seg veldig mye om ungene sine. Historien deres viser det. De har gått veldig langt med ungene (det vises også til at «de  bar ungene på skuldrene i timevis, blant annet over et fjell, fra Norge til Irak», red.), mange andre ville kanskje gitt opp, men det gjorde dem ikke. Når de har gjort så mye for ungene sine er det vanskelig når de ikke får bo i sammen med dem her i Norge. De har levd i sammen i 18 år og gjort alt for barna. Jeg synes det er veldig tragisk og vondt å se at de må gå gjennom dette, at de ikke får være i sammen. Om ikke politikerne sier ja til bosetting er de dårlige forbilder. Vi bryr oss om at foreldrene og barna skal være i lag, sier hun.

Hvordan familien kom over Storskog er et ikke-tema, at nærmeste sykehus til Senja er UNN i Tromsø snakker ingen om, ei heller at barna er voksen og har fått verge, nei, det er føleri-følera for alle pengene.

Enormt kostnadskrevende

Stortingsrepresentant Karin Andersen (SV) spurte i mai 2019 daværende kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner (H) om hvordan statsråden sikrer at kommuner ikke sier nei til bosetting av flyktninger med store helsemessige og adferdsmessige utfordringer fordi det er for kostbart.

I svaret fra Sanner hevder han blant annet:

«Vi har gode økonomiske støtteordninger til kommuner som bosetter flyktninger. For de med nedsatt funksjonsevne og/eller atferdsvansker kan kommunene få ekstra tilskudd opp til 1 320 000 kroner per år, inntil fem år, i tillegg til integreringstilskuddet. Kommunene kan i tillegg søke Helsedirektoratet om tilskudd for særlig ressurskrevende helse- og omsorgstjenester til enkelmottakere. Etter fem år legger jeg til grunn at flyktninger mottar tjenester på linje med andre innbyggere, uten særskilt finansiering av staten.»

Det Sanner sier er sant – men det som ikke er sant, er at dette er gode økonomiske støtteordninger for kommunene. Tvert om, det er som å pisse i buksa for å holde seg varm, og det er det i alle fall ingen vettige nordlendinger som gjør.

Sanner forteller med dette at han ikke har kunnskap om hva multifunksjonshemmede koster. Det er umulig å vite eksakt hva disse multifunksjonshemmede påfører kommunen av kostnader uten detaljert kunnskap om deres helsetilstand og behov. Men de har et hav av rettigheter som ikke er noen andre grupper i samfunnet forunt. De har har krav og rett til egnet behandling av lege og annet helsepersonell, medisiner, egnet og tilpasset utstyr, fysioterapi, tannlege, bolig, utdanning, jobb, mat, brukerstyrt assistent, ferie, tilpassede aktiviteter, ja, listen er lang og langt fra utfyllende her. Og åpenbart koster det. For disse tre multifunksjonshemmede må etter all sannsynlighet ha assistanse døgnet rundt året rundt, kanskje med to på én, kanskje mer. Skal de multifunksjonshemmede for eksempel på ferie, som de altså har rett til, må det antakelig et større team til, i tillegg må de ha tilpasset bil med rampe, heis og belter, samt annet. Da vil også utgiftene til personalet løpe på overtid fra time én (de er på reise) i tillegg til diett. Siden vi her snakker om svært syke personer, er det antakelig helt nødvendig med fysioterapi kanskje flere ganger om dagen. Har kommunen nok fysioterapeuter?

HRS har vært i kontakt med kommuner som har erfaring med denne form for bosetting. Anslaget deres er at for hver person, alt ut fra behov, er at det er snakk om fra 2 til 6 millioner kroner per person per år – men det er bare direkte lønnskostnader. Helseutgifter er for eksempel et annet budsjett. Siden de samme har rett til for eksempel utdanning må det bedrives tilpasset opplæring. Har kommunen slike ressurser – som jo også kommer fra et annet budsjett – når vi snakker multifunksjonshemmede som ikke kan stå, gå eller har verbalt språk? I tillegg har de altså verge, som også skal betales.

Konklusjonen er at de sannsynligvis utgjør en kostnad på 6 til 10 millioner kroner per person per år. Altså et sted mellom 18 og 30 millioner kroner i året bare for disse tre, kanskje mer. Og det er neppe noe som sier at kostnadene, gitt deres sykdomsbilde, vil bli mindre med årene. 

Et slikt beløp tilsvarer i året for Senjas 15.000 innbyggere, liten som stor, en merkostnad på mellom 1.200 til 2.000 kroner per person. For en Senjafamilie på fire utgjør det en årlig merkostnad på et sted mellom 4.800 til 8.000 kroner.

Hva hjelper det da med et integreringstilskudd på noe over 770.000 kroner per person per år og ekstra tilskudd på opp til 1,3 millioner kroner per person per år, når de samme pengene fra staten stopper etter fem år? Og ved søknad til Helsedirektoratet er det kun direkte lønnsutgifter (der lønn er direkte knyttet til brukertid) som er refusjonsberettigede, og det gis refusjon for 80 prosent av direkte lønnsutgifter som overstiger innslagspunktet, slik det fremkommer i rundskriv fra direktoratet per januar 2020. Det betyr at for psykisk utviklingshemmede over 16 år er kommunenes innslagspunkt med dagens beløp  på 2 028 000 kroner, der altså 80 prosent av de direkte lønnsutgiftene over dette dekkes av staten. Samtidig må kommunen forskuttere beløpet, da søknad om refusjon skjer året etter.

Med andre ord: En slik bosetting vil koste bosettingskommunen dyrt. For Senjas del, som er i en presset økonomisk situasjon fra før, vil det kunne ende med at lokalpolitikerne med åpne øyne baner vei til Robek-listen, som betyr at kommunen ikke lenger får ha hånden på det økonomiske rattet. Senja kommune har for 2020 en lånegjeld på nesten 1,9 milliarder kroner. Rådmannen har «signalisert enorme innsparinger og kutt de neste tre årene i Senja kommune, anslått til nærmere 50 millioner kroner i forhold til budsjettnivået kommunen opererer med nå», ifølge Folkebladet. Da vil det jo virkelig hjelpe å plusse på med nye millionutgifter.

Men når politikere skal vise omverden hvor «human» er, så velter vettet ut. Man bryr seg heller ikke om at Senja kommune, i forhold til tilsvarende kommuner, har svært mange sterkt hjelpetrengende fra før.

Tar lokalpolitikerne ansvar?

Når Senja kommunestyre benker seg torsdag 18. juni, er det eneste ansvarlige de kan gjøre å avvise bosetting av disse tre.

Men det er et skjørt flertallet de fire styrende partiene i kommunen har. Om bare én representant fra enten KrF, Sp, Høyre eller FrP bryter ut, de har 23 av de totalt 45 representantene, kan opposisjonen havne i flertall. Og vi vet jo hvor «lett» det kan være for opposisjonen å markere seg på betente enkeltsaker, samt hvor vanskelig det er for posisjonen å ta ansvarlige, men kanskje upopulære, valg. Særlig med lokalavisens «journalistikk» i denne saken.

Det er som KrF-politikeren påpekte over: «I en ideell verden …», men den verden har vi ikke. Hvis kommunepolitikerne faktisk mener alvor med at det må foretas drastiske endringer i bosettingspraksisen for flyktninger, ikke minst sterkt hjelpetrengende, vil det overhodet ikke hjelpe å si ja til bosetting. Da må heller staten presses til å ta ansvar. For hva gjør staten hvis samtlige kommuner sier nei?

Familien skulle ikke hatt opphold i utgangspunktet, så kanskje denne saken kan sette i gang en debatt i Stortinget og Regjeringen om hvordan innvandringspolitikken forvaltes. De «humane» politikerne synes ikke å forstå verken kostnadene for kommunene eller belastningene for kommunepolitikere med å dytte problemene på lokalsamfunn. «Noen» må åpenbart lære dem det – og her kan Senja bidra ved å å gjøre det eneste ansvarlige for egen kommune.