Vi har tidligere omtalt den omfattende prosessen i lille Senja kommune med ca. 15.000 innbyggere, som helt tilfeldig kom i en presset situasjon for bosetting av denne familien. «Helt tilfeldig» fordi de tre multifunksjonshemmede per i dag bor og pleies på en privat omsorgsinstitusjon, etter oppdrag fra UDI, og denne institusjonen ligger tilfeldigvis i Senja kommune.
Men i går fattet kommunestyret det eneste riktige vedtaket ut fra situasjonen; dessverre, vår økonomi tillater ikke denne bosettingen.
Bitter kamp
Journalistisk Aktivistparti (JA), her representert ved lokalavisen Folkebladet og NRK, var raskt på banen med følgende melding: Familien ingen vil ha, fikk nei.
Til det er det bare å si én ting: For noe forbanna sludder – det handler overhodet ikke om at «ingen vil ha», det handler om at kommuner ikke kan.
Det handler om realistiske kommunepolitikere som tar ansvar for kommunens ve og vel. Slik JA formidler saken innbyr det til enda flere konflikter, også av personlig art, for kommune-Norge.
Denne familien, som på mirakuløst vis har klart å ta seg fra Irak til Norge, via Storskoggrensa mot Russland, har ikke spart på personlige opplysninger, heller ikke helseopplysninger om sine «barn» (nå 19, 21 og 23 år), til offentligheten. Godt hjulpet av JA og andre aktivister, inkluderte de selverklærte «gode» politikere, har det blitt presset på med gråt og bønn om hjertevarme. Slik ble det en kamp mellom «de gode» og «de onde». Dette er er nok en situasjon Senja kommune ikke er alene om å oppleve.
Saken gikk i går for lukkede dører. Selvsagt av personvernhensyn til de involverte multifunksjonshemmede, men mange i denne sal var nok glad med hensyn til eget «personvernhensyn». For kampen har vært bitter, men hvilke ord som falt og hvem som sa hva, vet vi ikke. Resultatet ble 25 mot og 20 for.
Dermed må IMDi, som har ansvaret for bosetting av flyktninger, fortsette jakten for å finne en annen kommune som er villig til å påta seg dette ansvaret.
Utfordrer innvandringspolitikken
Det er en tøff oppgave for IMDi, gitt de rammebetingelser de har for slik bosetting. Nå er flyktninger kostbare i seg selv, jamfør all tilgjengelig statistikk på området, men når vi i tillegg snakker multifunksjonshemmede går kostnadene til himmels.
Utfordringene for alle i Norge er vår rause innvandringspolitikk, som koster oss så mye at ingen vil regne eksakt på det – og ingen i JA vil vite det. Men anslaget ligger et sted mellom 100-250 milliarder kroner i året, mest sannsynlig tett opp mot sistnevnte. Utfordringen for kommune-Norge er at de statlige støtteordningene varer i fem år, deretter må kommunene selv ta regningen. For personer med særskilte behov kan det søkes om kompensasjon for noen av utgiftene, men det er som småtteri å regne i forhold til hva det koster å yte de tjenester som er hjemlet i lov.
Derfor vil mange kommuner at staten skal ta hele regningen, i alle fall for personer med særskilte behov. Mantraet er at det er staten som har gitt de opphold, da må staten betale. Men det de samme ikke ser, ut over at de utfordrer regelverket for økonomiske støtteordninger – som vil ta lang tid å eventuelt endre, er at de utfordrer selve innvandringspolitikken.
Kommune-Norge sier som sant er: dette har vi ikke råd til. Og siden kommune-Norge er Norge, det er tross alt i kommuner folk bor, så er det et kraftig signal til våre nasjonale politikere: innvandringspolitikken må legges om.
Og da har jeg ikke sagt et kløyva ord om integreringspolitikken.