Jusstudent, medlem av Venstre og medlem av Ytringsfrihetskommisjonen, Sarah Zahid (24), forteller oss at «hijabforbudet for politi og dommere truer ytringsfriheten».
«Begrunnelsen for det eksisterende hijabforbudet er at rettssystemet skal fremstå som objektivt og nøytralt. Grl. § 2 om religionsfrihet og grl. § 100 om ytringsfrihet peker imidlertid i en annen retning. For teknisk sett innebærer forbudet at dommere ikke kan gi uttrykk for sine religiøse synspunkter i offentligheten gjennom eksempelvis leserinnlegg og debatt, ettersom det vil true deres nøytralitet. Retten til å ytre seg og utøve sin religion gjelder ikke for alle borgere når ikke denne retten gjelder fagdommere.»
Staten, det er oss
Men her kan det «teknisk sett» være at jusstudenten må gå tilbake til læreboka. Hvis Zahid skal møte i rettssalen eller foreta en arrestasjon skal hun inneha en profesjon, enten som dommer eller politi. I denne profesjonen representerer hun staten, og staten er oss alle, religiøse eller ikke. Og alle som møter Zahid i rettssalen skal vite at hun – gjennom sin profesjon – representerer en objektiv, nøytral, dømmende stat. Hvorfor skal da samme Zahid ha et slik intenst ønske om å formidle til tiltalte og alle andre i rettssalen at hun er muslim?
Hva den samme Zahid gjør privat, er en annen sak. Om hun vil uttrykke «sine religiøse synspunkter i offentligheten gjennom eksempelvis leserinnlegg og debatt» gjør hun det i en helt annen kontekst. Hvorvidt hun rykker for nært eller overtrer grensen knyttet til sin profesjon, vil da være et spørsmål om habilitet. I Norge har vi, i alle fall så langt, stolt på at den enkelte i sin profesjon er i stand til å vurdere egen habilitet, altså om det foreligger omstendigheter som er egnet til å svekke tilliten til hans eller hennes upartiskhet, som det heter i regler om habilitet. Er man usikker, søker man bistand innenfor egen profesjon.
Men når det kommer til religionsfrihet, blir dessverre mange både blinde og døve, og for å understreke denne rettigheten dytter man gjerne ytringsfriheten foran seg.
Ramme muslimske kvinner hardest
Sarah Zahid påstår, i fullt alvor må vi tro, at forbudet – som ikke er et forbud, men det er ikke gitt tillatelse og det gjelder ikke bare hijab, men religiøse symboler generelt på dommere og politi – vil «ramme muslimske kvinner hardest, fordi mange av disse er sterkt troende og bærer hijab. Det er ikke like viktig for en kristen å gå med kors som det er for mange muslimske kvinner å gå med hijab».
Sier du det? Da denne debatten oppsto første gang, i 2008/2009, var det mange kristne som argumenterte med hvor viktig det var for dem å ha anledning til å markere sin religion. Så å påstå at dette «ikke er like viktig for en kristen», kan tolkes som diskriminering. Men Zahid har kommet til at det er noe annet som er diskriminerende:
«Siden 2013 har hele debatten om religiøse symboler i retten blitt omtalt som «hijabforbud». Det er tydelig diskriminerende overfor en minoritet i samfunnet. Ikke minst er det en ekskluderende symbolpolitikk som forsterker polariseringen mellom minoriteter og majoriteten.»
Men jeg kan fortelle hvorfor det blir kalt «hijabforbud».
Selsom forhistorie
Den 4. februar 2009 kom pressemeldingen om «Hijab til politiuniformen» fra Justisdepartementet. Som det fremkommer av meldingen var den én henvendelse fra én muslimsk kvinne som utløste den etterhvert omfattende debatten. Også høsten 2008 gikk debatten livlig for seg, men de som holdt en lav profil var muslimer som ikke ønsket religiøse symboler velkommen verken i rettssalen eller i politiet. En av disse var imidlertid så fortvilet at han tok kontakt med HRS. Han argumenterte med at «hvis politiet åpner opp for hijab, så gjør det oss muslimer først og fremst til muslimer, og ikke til de profesjonelle aktørene vi bør være i tilknytning til det arbeidet vi utfører». Etter vår publisering av saken 27. september 2008 tok det omtrent to minutter før NRK ringte og ville ha vedkommende i tale. Han orket ikke, på grunn av all motstanden han måtte stå i fra muslimske miljøer. Jeg har en mistanke om at et slikt press ikke er blitt mindre i dag.
Da meldingen kom sto daværende justisminister Knut Storberget (Ap) fullt og helt bak innholdet. De neste par dagene kom det ingenting som kunne tolkes i retning av at ministeren ikke var fornøyd med vedtaket. Men da stormen virkelig blåste opp, begynte Storberget raskt å vingle, som for eksempel: hijab var ikke lengre hijab, men «noe» å dekke håret med. Saken ble på alle måter pinlig, ikke minst fordi den ble forsøkt fremsatt som en «byråkrat-tabbe». Sannheten er vel heller at saksbehandlingen ikke tålte dagens lys – der også daværende Likestillings- og diskrimineringsombudet Beate Gangås (nå for øvrig politimester i Oslo) spilte en vel bråkjekk rolle. For øvrig en rolle de skruppelløs fortsatte med. Men på en heller svak pressekonferansen noen dager etter, nærmere bestemt 20. februar 2009, trakk Storberget hele forslaget. Nå het det at Regjeringen «ikke hadde konkludert».
Da gjorde man som regjeringer pleier å gjøre, en satte ned enda et utvalg. Det Tros- og livsynspolitiske utvalget ønsket (selvsagt) å rydde plass for både hijab, kors og andre religiøse symboler i det offentlige rom, inkludert dommere og politi. Men da hadde Regjeringen konkludert: daværende kulturminister Hadia Tajik (Ap) avblåste debatten samme dag som utvalget la frem rapporten, ingen hijab til politiuniformen, fortalte Aftenposten.
Men nå skal vi altså igjen dra opp denne debatten, denne gangen forkledd fra medlemmer av «Ytringsfrihetskommisjonen»? Men det som er annerledes nå, er at KrF og Venstre er blitt regjeringspartier, og kulturminister Abid Raja (V) vil nok helst gjøre seg lekker også for den muslimske befolkningen.
Grunnleggende for demokratiet
Når Sarah Zahid fremmer sitt budskap innenfor rammen av religionsfrihet, ytringsfrihet og diskriminering, er det liten tvil om hvor hun vil: minoriteter skal tilgodesees. Men når det blir for drøyt å kreve at (ulike) minoriteter ikke trenger å følge regelverket, så må reglene endres for å tilpasse seg minoritetene.
«Minoriteter er allerede underrepresentert i det norske rettssystemet. Beslutningstagere som dommere og politi bør gjenspeile det mangfoldige samfunnet vi lever i. Det er helt grunnleggende for en demokratisk og liberal rettsstat. Veien om hijabforbud for dommere er derfor ikke veien å gå.
Det eksisterende hijabforbudet fratar mange muslimske jenter drømmen om å bli dommer.»
Er det noe som er helt «grunnleggende for en demokratisk og liberal rettsstat», er det ikke å gi etter for særkrav. Om man oppfatter mangelen på tillatelse til hijab på dommere og politi som et (selvdefinert) yrkesforbud, så er det et fritt og selvstendig valg. Er det ikke dét, altså at man er tvunget til å gå med hijab, så er det andre instanser som tar seg av slikt.
Hijaben skal ikke rokke ved det representative folkestyret, maktfordelingsprinsippet, krav til lovforankring eller de rettigheter og plikter som vi som enhver borger har. At staten skal sikre vår rettssikkerhet, frihet og likhet byr på en rekke utfordringer i et såkalt mangfoldig samfunn, men én ting har det lært oss: særlover eller særrettigheter er ikke veien å gå.
Å hevde at mangelen på religiøse symboler i rettssalen eller som del av politiuniformen truer ytringsfriheten, er et argument som har vært prøvd før. Det falt dødt til jorden, og det bør det gjøre igjen.
Advokatbladet: – Hijabforbudet for politi og dommere truer ytringsfriheten