For få dager ble det kjent at det er kommet en ny bok der forfatter Ida Søraunet Wangberg tar «et sviende oppgjør med utviklingen i Oslo-skolen». Hun hevder blant annet at Oslo-politikere har sviktet fellesskapet og økt segregeringen.
Utdanningsnytt og andre medier mener nå åpenbart dette er viktig stoff – i motsetning til vår omfattende rapport om det samme i 2014. For Wangberg har gjort akkurat samme øvelse som vi gjorde den gang, nemlig sett på prosentandelen minoritetsspråklige ved osloskolene.
Blant Oslos 136 barne- og ungdomsskoler er i dag minoritetsspråklige elever i flertall på 50 skoler, 19 av dem har en minoritetsandel på over 80 prosent og 9 skoler på over 90 prosent. Samtidig øker også andelen skoler med en minoritetsandel på under 10 prosent. I dag gjelder dette 23 skoler.
I 2014 var derimot minoritetsspråklige elever i flertall på 59 skoler. Med andre ord er det ni færre skoler i dag som har minoritetsspråklige elever i flertall. Hvordan det lar seg forklare er ikke godt å si, men vi kan jo minne om at tallene ikke nødvendigvis korresponderer med andelen barn i grunnskolealder som har innvandringsbakgrunn, da det forteller hvilket språk foreldrene oppgir at barnet har ved innskrivning til grunnskolen. Med sterk økning av arbeidsinnvandrere fra for eksempel Polen kan det være at disse barna kan bedre norsk. Men det kan også handle om innenlands flytting, ut av Oslo eller til skoler med mange minoritetsspråklige elever fra før eller motsatt: at innvandrerforeldre velger skoler med færre minoritetsspråklige (men ikke under 10 prosent).
I alle fall har det skjedd som vi den gang advarte mot, nemlig at skoler med mange minoritetsspråklige elever ville øke ytterligere. For i 2014 hadde 13 av skolene en minoritetsandel på over 80 prosent, mot dagens 19. I 2014 var det seks skoler med over 90 prosent, mot dagens ni.
Wangberg har videre kommet til at skoler med en minoritetsandel på under 10 prosent øker, og påpeker at det i dag gjelder dette 23 skoler. I forhold til 2014-tallene er det faktisk blitt hele 12 flere skoler med en minoritetsandel på under 10 prosent, for i 2014 gjaldt dette 11 skoler.
Fra side 30 og utover finner du våre 2014-tall i tabell og tekst
Men vel så viktig er det at det at Wangberg stiller det samme spørsmålet som vi stilte den gang:
– Jeg spør meg hvilke muligheter for integrering og norskopplæring vi gir de ungene som går på skoler med omtrent ingen klassekamerater med norsk som morsmål, sier hun.
Ja, du kan spørre. Men problemet er at utdanningssystemet, politikerne og mediene er så politisk venstrevridde at de hører overhodet ikke på fornuft før noen fra venstresiden kommer diltende etter med de samme problemene – som da blir anerkjent som et problem. Denne boken utgis på Manifest forlag, så da er den vel «spiselig» for venstresidens menighet.
Eller nesten, for Skolebyråd i Oslo, Inga Marte Thorkildsen (SV), har litt tungt for dét. Hun sier til Utdanningsnytt at «Det høres nesten ut som om flerspråklighet gjøres synonymt med problem, og det er jeg grunnleggende uenig i». Men det er ikke flerspråklighet som er problemet. Problemet er at de ikke lærer godt nok norsk, som igjen fører til problemer i andre fag, som igjen kan føre til sosial uro og som kan ende med at elever dropper ut av ungdomsskolen og kanskje heller velger en kriminelle løpebane. Det skjer allerede i Sverige.
Så ja, Oslo-politikere (og de nasjonale politikerne) har sviktet fellesskapet og økt segregeringen, men løsningen er ikke å fylle på bakfra. Den mest effektive løsningen er å sette en stopp for den ikke-bærekraftige innvandringen og satse alle disse pengene på integrering av barn og unge som allerede er her.
For øvrig kan det være andre forklaringer – barn kan være sendt til foreldrenes hjemland. Dette gjorde vi en undersøkelse av i 2009, «De glemte barna – om barn og unge som ikke er i den norske grunnskolen», der problemet var absolutt størst i Oslo. Her var det i underkant av 2.000 flere bosattregistrerte i grunnskolealder enn det var elever i osloskolene.
Men har politikerne klart å gjøre noe med det? Nei, det skurer og går – og problemene består, og gammelmediene venter åpenbart på at de «riktige» forteller dem hvordan det står til.