Det skjedde noe helt spesielt 12. mai i fjor. Så vidt meg bekjent, har aldri noe liknende skjedd i Danmarks frie historie. Tidlig om morgenen, 06.30, banker det på døren denne dagen til den pensjonerte fotografen og bloggeren Steen Raaschou. Inn døren stormet fem politibetjenter – fem (sic). Boligen ransakes, og Raaschou pågripes og settes på celle. Før han låses inn på cellen har de tatt skolissene fra ham…
Politiet konfiskerer alt av elektronisk utstyr i Raaschous leilighet. Alt. Tankene går jo da umiddelbart til at han må være mistenkt for en voldsom forbrytelse. Ikke minst med tanke på alle de medierapporterte farlige situasjonene, som helt vanlige borgere ufrivillig har havnet i uten at politiet synes det var verdt å dukke opp. Så; hva i all verden er det Raaschou har gjort som fikk politiet til å storme leiligheten hans en grytidlig morgen?
Han fortalte sannheten
Raaschous store forbrytelse var at han hadde overtrådt straffelovens § 264d om videreformidling av bilder. Da vet den velinformerte leser at dette handler om at Raaschou skrev om terrordrapene på Maren Ueland og Louisa Vesterager Jespersen på bloggen sin, Snaphanen.dk.
Men Rasschou delte ikke den mye omtalte videoen som terroristene laget av hodeavkappingen av de to da levende unge kvinnene. Han delte en lenke til den, og han la ut et pixlet screendump av den ene kvinnen da hun ble drept. Dette var den store forbrytelsen – visstnok.
Vi var mange som var svært opprørte i kjølvannet av drapene. Svært mange, faktisk. Hvorfor? Jo, fordi gammelmediene – alle som en – konsekvent fortalte oss det de ville ha oss til å tro på: De to unge forsvarsløse kvinnene døde grunnet «skader på halsen», ble det hevdet. (Jeg tok nå et raskt søk på VG: Maren Ueland + skader + halsen. Og hva dukket opp? To toppsaker fra 18. desember og 20. desember 2018. Altså gjorde norske medier som danske medier; de fortalte ikke sannheten. Jeg finner heller ikke at VG – eksempelvis – noensinne har fortalt leserne sine konkret hva som skjedde i Atlasfjellene. Tar jeg feil, vær så snill å korrigere i kommentarfeltet.)
Eller som Raaschou selv skrev på bloggen sin 19. desember 2018 – altså dagen mellom VGs publiseringer: Maren og Louisa ble drept på «IS-måten» etter å ha blitt bestialsk voldtatt. Lenken her går til norske Document.no. Altså var dette ute i norske alternative medier, inkludert hos oss, mens norske MSM fortsatte å snakke om angivelige «skader på halsen». Hadde de gjort det dersom høyreekstremister hadde begått liknende terrordrap?
En «bevisst og syk løgn»
Som man kan se av Snaphanen-artikkelen fra 19. desember, viser han dette pixlede bildet av den ene kvinnen mens hun får strupen og hodet skåret over i ren Muhammed-stil. Om lenken til videoen, sier han i samme artikkel:
Videoens ægthed er nu bekræftet af danske myndigheder. Den kan downloades her. Man kan se den indlejret her. Nogle vil fortryde, de gør det.
Her er en artikkel som viser at VG senest 20. desember mer enn ante hva som faktisk hadde skjedd med de to unge kvinnene; islamsk strupeskjæring og hodeavkutting.
Dette var mønsteret i hele det etablerte mediespekteret. Og dette kaller filosofen Eva Selsing, for en «bevisst og syk løgn», og den gikk verden rundt, fortsetter hun i Berlingske. Selsing konstaterer dette:
Steen Raaschou skrev innlegget sitt fordi danskene har krav på at kjenne sannheten. Hvorfor vil politiet ha videoer som de selv bremset? Ja, hva er egentlig det gale i å dele en video, som ubestridelig har hele samfunnets interesse? Jo visst, innholdet er ikke til å bære, den rene ondskap, men er det i seg selv grunn til å forby deling av den? Selvfølgelig ikke.
Selsing avviser at politiets motiv var å beskytte ofrene og de pårørende («hvilken infam manipulasjon»). At de derfor pågrep Raaschou og fjernet videoen fra nettet, må ha handlet om noe annet, mener hun. I tillegg ble de profilerte islamkritikerne Jeppe Juhl og Jaleh Tavakoli pågrepet. Selsing mer enn antyder at disse pågripelsene handlet om «å forhindre at det oppstår en folkestemning mot islam».
Og selv om de pårørende måtte ha det vanskelig med at opptaket lå der ute, er det fremdeles en sak av allmenngyldig interesse, og videoen dokumenterte fortielsen av den faktiske grusomheten.
Pålegges samtale om sin tilstand mentalt og fysisk
Hold dere fast: Nå 1 år og 3 måneder etter pågripelsen av Rasschou, har han fremdeles ikke fått tilbake sitt elektroniske utstyr. Ei heller har han mottatt en offentlig siktelse. Det hele fremstår som kafkask, og det blir enda verre kafka-stil ved at han «for noen måneder siden mottok en innkallelse til en såkalt «‘personundersøkelse’ hos Kriminalomsorgen». I den samtalen deltok Selsing, og dette er hva hun beretter:
Det er en samtale der en sosialrådgiver utspør den kriminelle om vedkommendes mentale, sosiale og økonomiske tilstand, med henblikk på å avgjøre den siktedes egnethet til for eksempel samfunnstjeneste. Jeg fikk lov å være med og måtte se Steen Raaschou sitte på en stol i et lite lokal og besvare nærgående spørsmål om sosial status, sykdommer, eventuelt forbruk av euforiserende stoff og private relasjoner. En fredelig, dannet, kunnskapsrik mann på 68 år, som har viet en del av sitt voksne liv til å opplyse oss andre om multikulturens foruroligende konsekvenser – alt det som de etablerte mediene og myndighetene fortier. Jeg ble rystet av raseri før, under og etter.
Selsings konklusjon er knusende. Hun mener det hele minner om en politisk forfølgelse i det presumptivt frie Danmark:
Det sitter et menneske der inne i systemet som er ansvarlig for denne forfølgelsen. Som har truffet beslutningen om å sjikanere Steen Raaschou, Jaleh Tavakoli og Jeppe Juhl. Som har misbrukt sin makt på det groveste – ikke utenkelig av politiske årsaker. Det har samfunnets interesse å vite hvem den ansvarlige er. Ingen skal misbruke systemet til å rettsforfølge fredelige fedrelandskjærlige borgere som kun forteller sannheten. Ingen.
Kunne det samme ha skjedd i Norge? Det er vanskelig å tro annet enn at ja, det kunne det nok. Det norske og danske rettssystemet er så like at der ligger det neppe et motsatt svar. Ettersom Danmark har en betydelig mer romslig takhøyde for islamkritikk og kritikk av multikulturalismen, går mine mistanker i samme retning som Selsing: En eller annen person/instans i systemet står bak denne politiske forfølgelsen. Kunne en folkevalgte politikere i Folketinget gripe fatt i saken og utfordre justisministeren til å forklare det hele?
Det fortjener vi borgere – både vi i Norge og resten av Skandinavia. Denne saken er blitt en utålelig verkebyll for demokratiet vårt.
Kronikk i Berlingske 24. august 2020