Odense kommune i Danmark har over tid slitt med betydelige problemer. Det er en stadig tilbakevendende debatt om hvordan integreringen kan forbedres – om i det hele tatt fungere. Det har i årevis vært satt inn «bløte tiltak», som mer penger til mentorer og språkundervisning, til ingen nytte. I bydelen Vollsmose, som er på den danske ghettolisten, har Folketinget også gått mer kreativt til verks, som for eksempel å tilby kriminelle penger for å flytte. I 2018 ble det også, i henhold til de nye «ghettolovene», besluttet å rive blokker eller selge leiligheter for på den måten å tvangsflytte folk.
Ghettolisten betyr at man faller inn under kriterier som lav tilknytning til arbeidsmarkedet, høy andel ikke-vestlige innvandrere og etterkommere, høy kriminalitet og høyt antall straffedømte, lav utdannelse og lav inntekt. Vollsmose oppfyller alle disse kriteriene.
Samtidig fortsetter problemene, og nå har boligselskaper tatt skjeen i egen hånd: de ansetter tidligere politibetjenter i et såkalt trygghetsteam. Altså et slags «profesjonelt borgervern» eller som del av et slags «safe community» som vi kjenner fra andre land, som skal bidra til at flere beboere føler seg trygge.
Ikke konfliktsky
Siden 2017 har den tidligere politibetjenten Søren Wiborg vært ansatt i boligselskapet Bo-Vitas sikkerhetsteam, rapporterer Berlingske, og i 2018 fikk han selskap av en eks-kollega, Torben Randrup. Teamet består også av sikkerhetssjef Eskild Dahl Pedersen, som forklarer ansettelsen av de tidligere politibetjentene:
«Vi har prøvd med alle mulige pedagogiske innsatser med tidligere skolelærere og sosialpedagoger. Og vi har blitt fortalt mange historier om hvor fantastisk det gikk. Men ta linjen tilbake til rundt år 2000. På den tiden hadde vi våpenfamilier, og nå 20 år senere har vi fortsatt ikke vært i stand til å ta et oppgjør med disse våpenfamiliene».
Snikksnakk fungerer altså ikke, noe som neppe bør overraske når vi står overfor importerte kriminelle nettverk, ikke ulikt de kriminelle familieklanene i Sverige. For de behøver ikke å være så mange før de klarer å lage et helvete for resten, deres metoder er mildt sagt hensynsløse og gjennomgripende. Dessuten er de samme familiene særdeles vanskelig å bli kvitt, for også i Danmark beskyttes leietakere av en rekke lover. Dette er et regelverk sikkerhetskonsulentene ikke kan gjøre mye med, men de vet, i motsetning til pedagoger, sosionomer og dets like, hvordan lovverket kan brukes mot kriminelle og de vet hvor og hvordan de skal finne relevant informasjon (som de innrømmer er alt annet enn enkelt). De vet også noe annet: hvordan etablere et eget journalsystem som hjelper dem i arbeidet.
Men kanskje det aller viktigste: de er ikke konfliktsky i deres oppsøkende arbeid, uansett hva det gjelder. Og bredden i problemene er omfattende. Det handler om alt fra støyende barn til gjemte maskinpistoler, så vel som trusler, bordellvirksomhet, husbråk eller ulovlig fremleie. Om folk en ikke aner hvem er og som aldri gir seg til kjenne, om folk som egentlig er flyttet tilbake til hjemlandet uten å gi beskjed til boligselskapet. Eller om folk som er død, men der familien ikke melder fra.
Kulturendring
Det er selvsagt ikke enkelt for lovlydige innvandrerfamilier å bo i slike miljøer, men mange av dem skjønner ikke det danske rettssystemet eller de har underlagt seg det kriminelles regime. Det akter sikkerhetstemaet å gjøre noe med, derfor har de tett oppsøkende kontakt. De besøker ofte boligkompleksene og snakker med beboerne. Når de får vite om ett eller annet som er problematisk, viker de ikke unna, men de lar heller ikke dem som klager være helt «uskyldige».
Ikke minst prøver de å få etablert en anmeldelseskultur. I mange av sakene anbefaler de beboerne å gå til politiet, slik at de kriminelle gjengene ikke skal få styre boligområdet i «fred og ro». Men Dahl Pedersen innrømmer at i områder med mindretall av etnisk dansker er det generelt mindre forståelse for at ting skal løses med myndighetenes hjelp og ved å følge lovene.
De oppfordrer også beboerne til å lære mer om hvordan den danske samfunnet fungerer – og å lære seg dansk språk. Det er en oppfordring som de gjør uten å stå med lua i hånda. Så kan det være at de arranger meklingsmøter, som beboerne ofte frykter: hvis de har fortalt at de er redd for noen, så er det siste de vil at vedkommende skal få vite det. Dette prøver sikkerhetsteamet å snu på, for i land som Danmark prøver man å løse konflikter, ikke hevne seg.
Samtidig har disse sikkerhetskonsulentene færre verktøy enn da de var politi. For eksempel kan de ikke tvinge noen til å identifisere seg, men de kjenner «lusa på gangen» for hva som faktisk er vesentlig å formidle til nettopp politiet.
Mye kan tyde på at sikkerhetsselskaper med eks-politibetjenter har med seg en bagasje som tilsier at de har knekt koden. For eksempel at mange innvandrere slett ikke har noen ambisjoner om å integrere seg og at «pedagogspråket» ofte er et tegn på svakhet. De kommer fra en fryktkultur der man får beskjeder, ikke valg. Da nytter det ikke å pakke inn budskapet. Det bør en rekke andre offentlige aktører, ikke minst politikere, skrive seg bak øret.
Så er det ikke uproblematisk at man ser seg nødt til å etablere slike sikkerhetsteam med eks-politifolk, men kanskje bedre enn hva vi kjenner til i Norge hvor gjengmedlemmer blir brukt som vakter. Disse vaktene bryr seg ikke nevneverdig om myndighetenes hjelp eller norske lover, men de vet å gi krystallklare beskjeder.