NRKs program Debatten, med programleder Fredrik Solvang, ble i Kringkastingsrådet i dag gjenstand for diskusjon etter at det har kommet inn 35 klager på programmet. Klagene skal handle om at lederen av SIAN (Stopp islamiseringen av Norge), Lars Thorsen, var invitert som gjest.
Grunnen forberedes
Denne debatten åpnet med imam og styreleder i Muslimsk Dialognettverk, Senaid Koblicia, der Koblicia skal forklare hvorfor de fraråder sine medlemmer å møte på SIANs motdemonstrasjoner, da det er en bitteliten, ubetydelig gruppe uten noen form for legitimitet. Ifølge han står SIAN for hatprat og splittelse. Deretter følger Seher Aydar, politisk rådgiver i Rødt, som skulle forklare hvorfor hun mener det er viktig å demonstrere mot SIAN. Det handlet om opplevelsen av ikke å stå alene mot rasisme og hatprat.
Deretter er det et intervju med forsker Lars Erik Berntzen, tilknyttet Senter for ekstremismeforskning, som har har sette nærmere på ytre høyre og antiislam, og som har fulgt SIAN siden 2010. Berntzen klassifiserer SIAN som i hovedsak en høyreradikal organisasjon som «ikke utøver vold selv». Det forklares med at det er en liten gruppe middelaldrende til eldre, samt at deres uttalte ideologi er å forsvare demokratiet. Når det gjelder «størrelse» fremkommer det videre at SIAN har rundt 38.000 følgere på Facebook, men ved aktivitet «på gateplan» er det rundt 20 personer. Videre bekrefter Berntzen på spørsmål fra Solvang at de har utviklet seg til å bli mer militante.
Så langt, inkludert at Solvang i utgangspunktet poengterte at de fleste er uenig i SIANs standpunkter, er informasjonen at muslimer (og Rødt) mener SIAN bedriver hatprat og fremmer rasisme, og forskeren bekrefter inntrykket.
Uheldig name-dropping
I typisk NRK-stil ville man ikke hatt store problemer med å diskutert SIAN eller andre grupper «man ikke liker» i de aktuelles fravær. Men her har Solvang vist seg å være tøffere enn de fleste programledere. For det er særdeles vanskelig å gjøre seg opp en mening med noe man egentlig ikke vet hva er, eller der premissene blir lagt av noen som åpenbart er motstandere av den/de det er snakk om.
Burde det da egentlig vært noe valg i det hele tatt om SIAN skulle inviteres eller ikke? Mener virkelig NRK at de vet så inderlig bedre enn sitt publikum, slik vi har sett at svenske SVT er blitt kritisert nord og ned for? Er ikke det å undervurdere sitt publikum grovt?
I denne saken vil jeg anta at Solvang har argumentert for invitasjon av SIAN og fått redaksjonen med seg på, men med et stor MEN: da måtte han tilnærmet kjøre et revolverintervju av Thorsen og presse han på konkrete eksempler, som for eksempel hvilke muslimer SIAN mener skal deporteres eller interneres. Hvor bra dette gikk, kan diskuteres, særlig sett i betraktning av at Solvang er en dyktig og profesjonell TV-aktør, mens Thorsen vel aldri har vært i TV-ruta før, dertil i et direktesendt program. Selvtilliten til Thorsen ble nok heller ikke styrket av at Solvang åpnet med at «mange mener du ikke burde være her» og at ingen ville, angivelig til tross for NRKs anstrengelser, debattere med Thorsen.
Likevel er det min oppfatning at Thorsen klarte seg godt. Men oppfatter jeg SIANs argumentasjon som elegant eller noe som innbyr til en faktisk debatt? Nei, diverse standpunkt, ordvalg og unøyaktigheter gjør det hele plumpt, og den type name-dropping som Thorsen lot seg lede til er totalt forkastelig. Her burde Solvang i mine øyne vært proffere, men det gjelder generelt. For det er ikke bare muslimer som trenger et slikt personvern, det gjør de fleste av oss i svært betente politiske saker. Det bør for øvrig også gjelde i familieprogrammer, som jo også Kringkastingsrådets leder Julie Brodtkorb kan ta innover seg, da hun i siste Nytt på Nytt (NRK) velvillig deltok i å sette særdeles ufordelaktige merkelapper på navngitte personer.
«Hvem snakker for oss?»
Uansett er det ikke det som er poenget her, poenget er at noen finner selve presentasjonen som kritikkverdig og at ikke Thorsen ble møtt av en motdebattant. Ikke minst gjelder det Kringkastingsrådsmedlem Bushra Ishaq som finner invitasjonen «svært kritikkverdig», ifølge medier24.no.
–Det er utrolig tragisk at NRK ikke tar inn over seg dette perspektivet. Det er utrolig trist fordi NRK gir en aktør som ønsker å true og truer enkelte mennesker og gruppers eksistens i Norge.
Samtidig la hun til:
– Dette er en dehumaniserende retorikk mot navngitte muslimer og det handler om etnisk rensing.
Man kan lure på om Ishaq faktisk har sett den aktuelle Debatten. For er det noe Thorsen hadde så var det en «motdebattant» i Solvang, men ikke i Ishaqs øyne:
– Det er også veldig påfallende at man har en overdreven tro på programleder og programmet selv, hvor man tenker at SIAN ikke trenger en motdebattant. Der har programmet feilet.
Det påfallende her er at Ishaq tar til ordet for såkalt «no-platforming» eller scenenekt av noen hun ikke liker, dertil i en debatt om «ytringsfrihetens grenser». Deretter er det en logisk slutning at den eneste aktuelle kvalifiserte motdebattanten i hennes tolkning ville vært en muslim.
Her kan det kanskje være på sin plass å minne om boken med tittelen «Hvem snakker for oss?», som nettopp er signert Bushra Ishaq. Boktittelen er selvforklarende, og boka skulle da også gi et «riktig bilde» av den norske muslimske befolkningen. Denne boken er oppsiktsvekkende på mange måter, både fordi den legger til grunn det som langt på vei må kunne kalles en kvasiundersøkelse, men også fordi den består av en rekke påstander som er på SIAN-nivå.
Ett eksempel er at Ishaq hevder at terrorangrepet på satiremagasinet Charlie Hebdo verken hadde med islam eller karikaturer på gjøre. Nei, det var en respons på 22. juli.
«Muslimske terrorister hadde et markeringsbehov etter terrorangrepet i Norge 22. juli 2011. (…) Terroristene angrep Charlie Hebdo målrettet for å skape en splittelse i vestlige land etter samholdet og nyansene som oppsto etter angrepet 22. juli.»
Noen som reagerte? Nei, tvert om. Hos Ole Torp (NRK) fikk for eksempel Ishaq en halv time alene i stolen, helt uten motstemme – for Torp er ikke Solvang – der hun slo fast at nordmenn og muslimer tenker så godt som likt om verdier som menneskerettigheter, likestilling og demokrati. Virkelig?
Vi er nok en del som er uenig i hva Ishaq står for og hva hun hevder, men hun vet at hun stort sett er fredet i offentligheten. Norske medier, inkludert NRK, ville aldri finne på å konfrontere henne. Tvert om, hun tildeles diverse priser, plasseres i diverse utvalg og altså også en plass i Kringkastingsrådet.
Så kan en jo spørre seg: hvorfor skal muslimer tildeles plass i offentligheten, kun i kraft av å være muslim, og i særdeleshet muslimer som «helst vil snakke for andre»?