La oss bare ta det først som sist: Jeg hadde bestemt meg for ikke å uttale meg offentlig om denne saken før endelig dom har falt – og det kan jo ta sin tid. Saken skal gå i flere uker til, og uansett utfall kan den ende med anke – fra den ene eller den andre.
Det har ikke manglet på henvendelser fra diverse medier grunnet en rolle jeg har hatt i saken. Når jeg nå likevel velger å ta bladet fra munnen, handler det konkret om det som skjedde rundt varslet som ble prøvd overbrakt til statsminister Erna Solberg – og hvordan mediene har håndtert informasjonen rundt dette etter at Ingvil Smines Tybring-Gjedde avga sitt vitnemål onsdag 23. september.
Da NRK kontaktet meg for noen dager tilbake – nettopp med spørsmål om hva som egentlig skjedde i denne «varslingsprosessen» – så kunne jeg ikke si annet enn at jeg forsto dem godt. I medierapporteringen fra Tybring-Gjeddes vitnemål på dette punktet hersket det nemlig stor forvirring. Noen steder kan det for eksempel tolkes til at Tybring-Gjedde kontaktet meg og spurte om vi skulle varsle – det ville i så fall vært usedvanlig merkelig gitt hennes rolle som statsråd.
Derfor valgte jeg å svare NRKs journalist. Men artikkelen ble stoppet av en overordnet. Den hadde ikke nyhetsverdi (nok), ble det hevdet.
Kanskje det var en riktig beslutning av NRK, selv om jeg oppfattet at den aktuelle journalisten ikke var helt enig. Personlig har jeg flere ganger stilt meg spørsmålet om det er noen som ønsker å fremstille deler av saken som noe den ikke er? Derfor denne artikkelen.
Mistanken
Som kjent gjennom lekkasjer til media, har jeg deltatt i en privat messenger-tråd på Facebook, som er blitt en sentral del i aktoratets sak mot Laila Bertheussen. I denne tråden var Tybring-Gjedde og jeg to av seks deltakere, i tillegg til at Laila Bertheussen var med i en periode. Hun ble invitert fordi hun reagerte sterkt på teaterstykket Ways of Seeing. Bertheussen opplevde at hennes og samboerens privatliv ble invadert ved snikfilming av deres hjem. Dertil ble det hevdet fra teaterscenen at hennes mangeårige samboer og far til deres barn, Tor Mikkel Wara, tilhørte et rasistisk nettverk. Siden denne messenger-tråden nettopp var opprettet som en ventil for utblåsning, fjas, humor og personlig støtte, virket dette jo som rett plass for Bertheussens gitt hennes situasjon. Dette til tross for at ingen på denne tråden kjente henne fra før.
Etterhvert som tiden gikk og stadig nye hendelser skjedde i og rundt Bertheussen/Wara, og så også mot Tybring-Gjedde, skjedde det i tillegg en gradvis endring av Bertheussen, ikke minst ved at hun ble mer og mer opptatt av overnevnte teaterstykke. Akkurat dét skal jeg ikke si så mye om ettersom rettssaken pågår, men jeg kan si at det bygget seg opp en uhyggelig ekkel tanke: kunne det være henne selv som sto bak de ulike hendelsene?
Det hele fremstod som en grusom beskyldning, da det i hovedsak var hun selv og Wara som ble utsatt. Nettopp at Wara var justisminister på denne tiden, tilsa at det som skjedde var et angrep på den regjerende makta, jmf. straffeloven § 115, som hun er tiltalt etter. Det samme gjelder trusselbrevet som ble sendt daværende statstråd Ingvil Smines Tybring-Gjedde og hennes ektemann, stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde.
Vel så ille opplevdes det at politiet og PST over tid ikke fant noen gjerningsperson(er). Hvorfor? Vi klarte ikke å forstå hvorfor, da hendelsene i seg selv fremsto som «enkle», og det var, ironisk nok, noe teatralsk over det hele.
Telefonsamtalen
Søndag 10. mars tok jeg en telefon som satt langt inne å ta. Jeg ringte Ingvil, ikke som Ingvil, men som statsråd Ingvil Smines Tybring-Gjedde.
Det var også det jeg åpnet samtalen med, og jeg poengterte at jeg nå kom til å legge en tung bør på hennes skuldre som kunne bli vanskelig å bære, nettopp fordi hun var statsråd. Jeg ba henne avvise meg hvis hun ikke ønsket informasjonen. Hun spurte kort hva det gjaldt. Jeg frembrakte mine mistanker om Laila Bertheussen – og at jeg mente det var informasjon som burde nå statsministeren. Samtidig poengterte jeg at det var utrolig ubehagelig å mistenke Bertheussen, at det kun var mistanke og spekulasjoner fra min side. Dét i seg selv var vanskelig. Skulle man viderebringe informasjon om slike spekulasjoner – endog til statsministeren? Om samboeren til justisministeren?
Jeg skjønte at jeg satte Tybring-Gjedde i en særdeles vanskelig situasjon. Derfor foreslo jeg at hvis hun tok det videre, og det skulle vise seg at jeg hadde tatt fullstendig feil, at det hele var en absurd spekulasjon fra min side, så skulle hun peke på HRS og meg. For HRS har stått i så mange andre konspiratoriske beskyldninger i full offentlighet gjennom årene at jeg mente vi ville takle dette også.
Tybring-Gjedde sa ikke så mye i denne samtalen, slik jeg husker den, men hun avsluttet med at hun kunne prøve å ta dette tjenestevei.
Så hvorfor mente jeg at statsministeren burde få denne informasjon, når jeg endog hadde slik frykt for at den kunne være feil? Det «enkle» svaret, om noe kan kalles enkelt i denne saken, var at jeg så for meg at en helt uventet offentlig pågripelse av Bertheussen kunne sjokkere, ja, kanskje endog lamme de sentrale i regjeringsapparatet, de som i så fall måtte takle det som antageligvis ville bli et personlige sjokk for justisminister Wara. Og jeg anså angrepene som foregikk som angrep på demokratiet.
Hvorfor ikke PST?
Etter denne samtalen, og inntil pågripelsen av Laila Bertheussen fire dager senere, torsdag 14. mars, snakket ikke Tybring-Gjedde og jeg mer om denne «varslingen».
I samtalen med NRK-journalisten prøvde jeg å forklare hvorfor det var så viktig at denne samtalen mellom statsråden og meg ble av formell karakter. Særlig siden vi begge var deltakere på messenger-tråden, men dette budskapet var av en helt annen karakter og i en helt annen kontekst, derfor var det viktig at det ble gjort formelt.
Jeg vet ikke hvordan andre forholder seg til venner som har fremtredende posisjoner, men jeg har lært noe viktig: Du må legge bånd på deg i forhold til hva du spør om. Du må respektere at vennene dine gjennom sin profesjon skal følge et bestemt sett med regler, der de ikke lenger kan opptre som «din venn». Da må du selv opptre på en slik måte at du ikke setter vedkommende i en vanskelig situasjon. Dette var en sentral avveining også her, i motsetning til hva mange spekulerer i. Om jeg gjorde rett med dette varslet, vet jeg ikke den dag i dag.
NRK spurte meg et betimelig spørsmål, nemlig hvorfor jeg kontaktet Tybring-Gjedde som statsråd. Som beredskaps- og sikkerhetsminister var hun uansett feil adressat. Riktig adressat i dette tilfellet ville vært justisministeren eller kanskje enda bedre: politiet, mente NRK.
Det er helt riktig, men at justisministeren i dette tilfellet var utelukket, skjønner nok alle. Politiet, eller PST, ville vært riktig, men her sto jeg i et nytt dilemma. På denne tiden hadde ingen av oss i messenger-tråden ymtet frempå om noen mistanke til Bertheussen. I seg selv opplevde jeg mistanken som absurd, og hvilke «absurde mistanker» kvalifiserer til å ta kontakt med PST? Derfor var denne samtalen med Tybring-Gjedde fra min side også av en annen karakter: ville hun kontant avvise min mistanke som komplett konspirasjonsnoia? Hun gjorde ikke det. Tvert om tok hun børen videre på sine skuldre, til tross for at vi i liten grad diskuterte mistanken i telefonsamtalen. Dét fortalte meg at vi nok langt på vei hadde tenkt det samme.
Jeg vet ikke om jeg skal si at det gjorde meg lettet at mistanken ble tatt videre, til det var nok situasjonen i seg selv for absurd. Men det lettet vel noe av følelsen av å oppleve seg som «direkte slem» ved å tenke slik om Bertheussen. Jeg vet heller ikke om det var riktig av meg ikke å kontakte PST, men gitt denne messenger-tråden høyst fjasete karakter, med stor dose humor og ditto tullete kommentarer, føltes det ikke særlig fristende. Men da visste vi jo heller ikke at nettopp denne messenger-tråden skulle bli sentral i saken.
Deep State
Når jeg ikke snakket mer om dette med Tybring-Gjedde før dagen Bertheussen ble pågrepet, handlet det igjen om rollefordelingen. Jeg visste ikke hva som er «tjenestevei» i en slik sak, men antok at hun uansett ikke skulle fortelle meg om det. Tausheten tok jeg som et svar på at informasjon var nådd den eller de riktige. Men da jeg så hvor sjokkert både statsminister Solberg og finansminister Siv Jensen, og ikke minst Tor Mikkel Wara, var da hun ble pågrepet, lurte jeg: hadde ikke bekymringen nådd frem? Jeg ringte Tybring-Gjedde og spurte. Hun svarte kort at hun hadde nevnt det til departementsråden dagen etter vår samtale, altså mandag 11. mars.
Siden har vi ikke snakket mer om denne delen av saken, selv ikke etter at Tybring-Gjedde gikk av som statsråd. Det vil sikkert mange nekte å tro – for det kan jo ødelegge narrativet som flere driver å bygger opp.
Narrativet er at denne messenger-tråden består av kvinner med særdeles stor makt, om ikke annet som «kona til» eller med «direkte kontakt med makta». Vi skulle tilnærmet ha operert som en Deep State og som et slags bakland for det Bertheussen er anklaget for. Til tross for den alvorlige tiltalen Bertheussen står overfor og den familiære tragedien dette etter all sannsynlighet er, så har du også dem som prøver å gjøre saken i seg selv til et teater. For mange er det langt forbi å synse og tro, man fastslår både det ene og andre, særlig hva gjelder deltakerne på denne private messenger-tråden.
Da er det ikke vanskelig å forstå at de samme ikke vil ta inn over seg hvor nøye vi i virkeligheten er på rollefordelingen, det er faktisk noe av sjargongen på messenger-tråden som utenforstående ikke vil forstå så lett. Det passer antakelig heller ikke inn at vi faktisk meldte om mistanken. Som kjent kan fakta ødelegge en god sak.
Nyttige idioter
Kanskje vil jeg for mange ikke oppfattes som noe sannhetsvitne i denne saken. Jeg er jo en del av den – om enn så uskyldig for oss involverte via denne tråden. Så kan det være at vi av Bertheussen ble oppfattet som noen nyttige idioter, men jeg lurer på hvem som kan bli sittende igjen som de mest nyttige idiotene.
For har du merket deg at ingen har stilt noen spørsmål ved denne lekkasjen av denne private messenger-tråden som PST har hentet inn som del av bevismaterialet? At ingen har stilt spørsmål med hvem som kan tjene på denne lekkasjen?
Siden denne messenger-tråden inneholder en smørje av meldinger, der man sikkert kan ta mye ut av sin kontekst og knytte det til noe det sannsynligvis ikke var, kan jeg vanskelig se annet enn at lekkasjen har som hensikt å sette oss i et dårlig lys. Det vil i så fall kunne gå sterkest ut over Ingvil Smines Tybring-Gjedde, som er fornærmet i saken og som har vitnet. Hennes vitnemål gikk ikke Bertheussens vei. Da kan det jo hjelpe for noen å få svekket Tybring-Gjeddes troverdighet.
Ser ikke mediene hvordan de selv kan ha blitt en del av spillet?