Kl. 15 i dag ble det demonstrert i en rekke storbyer i Frankrike fordi læreren Samuel Paty (47) fikk hodet skjært av på offentlig gate ved Paris. Paty hadde vist elevene kariktaur av Muhammed da han underviste om ytringsfrihet. Den hensynsfulle familiemannen handlet i den frihetlige ånden Europa er fundamentert på, og han sa til muslimske elever i klasserommet at de – om de ville – kunne forlate undervisningstimen, dette før han viste frem karikaturen.
Spørsmålet som melder seg umiddelbart er: Hvordan i all verden kan det ha seg at nidkjære Muhammed-tilbedere drar frem kniven og skjærer hodet av folk? Det er dette vi må kreve et svar på fra alle disse forsvarerne av islam i det offentlige Norge.
Juks og fanteri
Linda Noor er en av dem, konvertitt og daglig leder av tenketanken Minotenk. Iføge en NTB-melding i går, karakteriserer hun hodeskjæringen for bestialsk. Mohammad Usman Rana, lege og debattant, sier dette om muslimer som bedriver det samme som den 18 år gamle tsjetsjeneren ved Paris: De er fiender av menneskeheten, islam og islams profeter.
Men i all verden. Igjen ser vi jukset. Akkurat det samme jukset som Abid Raja, nå kulturminister, bedrev etter at en annen fikk strupen skåret over: Theo van Gogh i Amsterdam, 2. november 2004. Raja sa i beste sendetid på NRK: «Den som dreper et menneske, skal anses som hadde han drept hele menneskeheten.» Men er det dette som står i Koranen? Nei, Raja hoppet bukk over en avgjørende innskutt bisetning. Slik lyder verset: «Den som dreper et menneske – uten at det gjelder blodhevn eller straff for forbrytelse – skal anses som hadde han drept hele menneskeheten» (min utheving, Koranen 5:35.).”
Nettopp. Islam legitimerer drap. Profeten Muhammed gikk foran som et lysende eksempel da han hadde tilranet seg makt etter år 622. Dette har ikke minst den danske forskeren Tina Magaard merket seg etter å ha studert tekstene til de store verdensreligionene. Utilslørt slå hun fast følgende om voldspassasjene:
«… hvor meget de kretser om en dem-og-oss-logikk, der vantro og frafalne karakteriseres som urene, råtne, kriminelle, hykleriske og farlige. Det var også påfallende i hvor stor grad disse tekster stilte krav til leseren om å bekjempe de vantro, både med ordet og med sverdet. I mange passasjer spiller Muhammed en sentral rolle som han som oppfordrer til bruk av vold, hva enten det dreier seg om steininger, halshugginger, krigshandlinger eller henrettelse av kritikere og diktere».
Dette skrev Magaard i kjølvannet av terroren som rammet Paris i januar og København i 2015. Hun tok nok en gang et oppgjør med forskerne som hun mener «bevisst fortier dette forholdet og bruker sin maktposisjon til å skape bestemte normer for hva man kan si. Ofte legger de også skylden på danskenes rasisme i stedet for nøkternt å fortelle om de begrunnelser for å utøve vold og trusler som ekstremister faktisk finner i de hellige skrifter».
Og hvis man leser den formidable biografien til historikeren Halvor Tjønn, Muhammed – slik samtiden så ham, står man igjen med et bilde av en blodig krigerprofet. Biografien er basert på islams egne kilder.
Noen talende historiske eksempler
En av de mest kjente kritikerne blant jødene på Muhammeds tid var poeten Abu Afak, som ble en betydelig politisk motstander av Muhammed. Afak kritiserte blant annet Muhammed på verselinjene for alt han «tillot» og «forbød» (halal og haram, velkjent i dagens nye Norge). Da Muhammed myrdet en venn av Afak, skrev Afak et dikt der han hyllet den drepte. Muhammed gikk da til sine menn og spurte hvem av dem som ville «ta seg av denne uslingen» for han. En mann ved navn Salim ibn Umayr meldte seg og drepte Afak mens han sov, en mann som skal ha vært over 100 år gammel da hendelsen inntraff. Tross den angivelige høye alderen var det altså ingen nåde når man kritiserte Muhammed.
En rekke andre diktere, kvinner som menn, ble ifølge de kjente muslimske historikerne beordret drept av Muhammed i disse årene. Jeg nevner tre drap til, som viser en nådeløshet og brutalitet av en annen verden: Poeten Asma bint Marwan skrev dikt med avsky for lokale stammeledere som kapitulerte, konverterte til islam og inngikk allianser med Muhammed. Hun hånet også folket i Medina for å adlyde en mann som ikke var av deres avstamning. Ifølge sira, Muhammeds biografi, skal hun ha blitt drept på Muhammeds befaling en natt i sengen sin med sine fem barn til stede. Det yngste barnet var et spedbarn som ammet henne da det ble fjernet fra den sovende moren, forteller historien. Ved morgenbønnen i moskeen dagen etter roste Muhammed drapsmannen høylytt for hans «tjenester for Gud og hans profet».
En annen jødisk poet som ble drept på svært brutalt vis, het Kab bin Al-Ashraf. Foranledningen for dette drapet må skisseres, da det var et svært sentralt slag i Muhammeds kamp for å underlegge omgivelsene islam. Det er det såkalte slaget ved Badr i 624 mot den maktfulle jødiske stammen Banu Quraish tilhørende Mekka. Banu Quraish er følgelig nevnt både i Koranen, sira og hadith. Det spesielle var ikke minst at Quraish-hæren hadde tre ganger større militær kapasitet enn Muhammeds tropper. Like før slaget ga Muhammed krigerne sine beskjed om at «det krigsbyttet den enkelte tok, ville bli hans eiendom». Videre lovet Muhammed krigerne sine at «enhver som kjemper modig, gikk frem mot fienden og ikke vek tilbake og ble slått i kampen, ville komme til paradis». Muhammed ga altså sine menn en vinn-vinn-situasjon: Krigsbytte eller paradis. Muhammed vant slaget, ikke minst ved hjelp av «1 000 engler», eller en «støvsky av engler», som historikerne beretter, og han drepte et halvt hundre mann og tok like mange til fange. Slaget ble også et politisk vendepunkt fordi. Slaget viste for første gang at Muhammed hadde kapasitet til å erobre Mekka, byen han ble fordrevet fra to år tidligere.
Rett etter slaget sendte Muhammed ut sine folk til alle deler av befolkningen i Medina med oppgave om å navngi hver og en av de
drepte under og etter kampene. Det er her mordet på jøden og poeten Kab bin Al-Ashraf kommer inn. Kab reagerte med skrekk da han hørte nyheten som Muhammeds utsendinger brakte med seg:
«Er det virkelig slik at Muhammed har drept disse menneskene? Dette er adelen blant araberne. Hvis det er slik at Muhammed har drept dem, er det bedre å være død enn å være levende.»
Historien forteller videre at Kab like etter dette dro til bekjente i Mekka. I hjemmene til sine venner deklamerte han vers som priset mennene Muhammed hadde drept:
«På veien tilbake til Medina deklamerte han også et vers som roste skjønnheten til Umm al-Fadl, hustruen til Muhammeds onkel al-Abbas, som var blitt tatt til fange ved Badr.»
Kab skrev også amorøse vers om noen muslimske kvinner, som ble oppfattet som en fornærmelse av muslimene, skriver historiefortellerne. Da Kabs handlinger kom Muhammed for øre, spurte han sine menn: «Hvem av dere vil sørge for at jeg blir kvitt Kab?»
Og dermed var Kabs liv også over.
Muhammeds blodige ordre
Den 18 år gamle tsjetsjeren like ved Paris fredag ettermiddag, handlet på en hellig ordre fra Muhammed. Så enkelt, så grotesk. Så til Usman Rana og Noor: Muhammed er en bestialsk fiende av menneskeheten. Det er ugjendrivelig dokumentert gjennom århundrene, og den samme bestialiteten lever i beste velgående her – midt i blant oss.
Ikke før dere offentlig, og ettertrykkelig, tar avstand fra all vold utført av, og beordret av, Muhammed, kan vi øyne et snev av håp om en humanisering av islam. Inntil det skjer, vil fortsatt folk bli slaktet som offerlam i Europas gater. For sannheten er denne: Se for deg Buddha, Jesus, Muhammed og Sokrates. Hvem andre enn Muhammed kan du forestille deg vil ta til orde for å steine en kvinne eller halshugge en dikter?
Men å fortelle sannheten, det er vel synonymt med angivelig religiøs rasisme og muslimhat, eller hva sier øverste sjef, Erna Solberg?
Det som kanskje er det mest påfallende i denne krisetiden for Europa, er europeeres tålmodighet, anstendighet og humanitet. Alt dette som glimrer med sitt fravær hos de intense tilbederne av hatets og voldens religion fra Muhammeds maktdager.
Og la det være slått fast en gang for alltid: Det nytter ikke å prøve å unnskylde «profeten» Muhammed med at han var et produkt av en brutal samtid. Nei, araberne den gang visste forskjell på ondt og godt. Den politiske filosofen og idéhistorikeren Isaiah Berlin (1909-1997), sier dette om ulike kulturers forhold til barmhjertighet og til hva som er rett og galt i ulike epoker i kjent historie:
«Forskjellen mellom folk og samfunn kan overdrives. Ingen kultur som vi kjenner, mangler forestillinger om godt og vondt, rett og galt. Mot er for eksempel så vidt vi vet en egenskap som har vært beundret i alle samfunn vi kjenner. Det finnes universelle verdier. Dette er et empirisk faktum om menneskeheten.»
Så hvor mange som nå demonstrerer i Paris, Lyon, Marseille, og så videre, tror dere vil våge å ha med seg det alle burde ha med seg: En plakat med en av de mest berømte Muhammed-karikaturene?
Det er vel ingen som ønsker seg en kniv som skjærer over ens strupe, så jeg tipper nærmere null. Måtte jeg ta feil, men mot og standhaftighet på vegne av friheten er ikke det som preger den europiske sivilisasjonen anno 2020.