Statistisk sentralbyrå (SSB) kom i dag med ny statistikk for familieinnvandring. Tallene sier i sum at jo færre innvandringer, jo færre familieinnvandrere. Det er ikke vanskelig å forstå.
Samtidig gjør SSB en «interessant vri», de oppgir alt i absolutte tall. Men hva forteller det egentlig oss at siden 1990 har det totalt kommet 325.412 personer på familieinnvandring, der 217.413 av disse er familiegjenforening? Jo, det forteller oss at disse gjenforeningene er med innvandrere. De gjenstående 107.999 kom på familieetablering, altså ekteskap, der 57.346 av disse er til øvrig befolkning. Men når vi vet at «øvrig befolkning» er betydelig høyere enn dem med innvandrerbakgrunn (altså 1. og 2.generasjon), så ville nok prosentandelen av befolkningen ikke fått frem det bildet som SSB ønsker å fremstille.
SSB vil gjerne ha frem at familieinnvandringen går ned. Vel, tallene er ingenting å rope hurra for, all den tid nedgangen fra 2018 er på 442. Fra 2017 til 2018 var nedgangen på hele 3.323, som bare forteller oss at det kom svært mange til Norge under folkevandringskrisen utløst i 2015 – og mange av disse har fått familieinnvandring. Dermed kan den like plutselig gå opp – avhengig av politikken som føres på området.
Her en oversikt de siste ti årene (kilde SSB):
Så da må vi minne oss om at hvis vi ønsker å satse mer på integrering enn innvandring, da må ankomstene holdes så lav som mulig. I tillegg bør eventuelle kvoteflyktninger være familier – og helst kristne. Dette igjen fordi muslimer ikke ser ut til å legge av seg uvanen med å gifte seg med «en av sine egne», og vi får jo mer og mer kjennskap til det ulike verdigrunnlaget som mange muslimer representerer opp mot våre frihetsverdier.
Det bildet som fremtrer for pakistanerne bør kunne kalles en integreringsfiasko på gruppenivå, gitt at pakistanere har vært i Norge over et halvt århundre.
I perioden 1990-2019 har 11.450 pakistanere familieinnvandret til Norge. Pakistanere, innvandrere og etterkommere, utgjør 38.000 personer (inngangen til 2019). Det tilsier at over 30 prosent av denne befolkningsgruppen er familieinnvandret til Norge. Av disse er 6.932, altså 6 av 10, kommet på familietablering/henteekteskap.
Ser vi på de ti siste år (2009-2019) er det totalt kommet 4.102 via henteekteskap. Herav totalt 45 til «øvrig befolkning» som tilsier at det ikke er til 1. eller 2.generasjon pakistaner, men vi vet ikke noe mer om hvem disse 45 er, i fjor var det 2.
1.379 av disse henteekteskapene var med 1. generasjon, mens 1.142 var med 2. generasjon, jamfør figur (kilde SSB):
At hele 1.142 av norskfødte pakistanere med innvandrerforeldre inngikk henteekteskap er lite å juble over fordi det fortsatt er mange i denne gruppen som er unge, samtidig som vi vet at nesten ingen med pakistanske bakgrunn i Norge gifter seg ut av egen gruppe. I perioden 2014 til 2018 giftet 87 prosent av 2. generasjon pakistanske kvinner og 83 prosent av 2. generasjon pakistanske menn seg med ektefelle av samme landbakgrunn. Det er høyere enn blant 1. generasjon pakistanere, der henholdsvis 83 prosent av kvinnene og 79 prosent av mennene giftet seg en av sine egne.
Mest sannsynlig handler dette om islam, og at like barn leker best. Men noen seier for integreringen er det ikke, og som sagt mange ganger før: de som først og fremst lider under dette er frihetselskende muslimer og undertrykte som tvinges av sine egne til å gifte seg innad i egne rekker.