Etter henrettelsen og hodeavskjæringen av lærer Samuel Paty i Frankrike har den franske regjeringen kastet seg rundt for å iverksette tiltak mot islamismen.
Det er ingen enkel jobb i den franske republikken med slagord liberté, égalité, fraternité (frihet, likhet, brorskap), som huser millioner av muslimer. Ingen vet eksakte tall, da det der – som her – ikke er lov å registrere personer etter religion eller livssyn. Men i årevis har det vært anslått rundt 5 millioner muslimer i landet, nylig benyttet NRK (nyheter) seg for første gang av et anslag på 7 millioner. Hvis sistnevnte er riktig snakker vi nå om over 10 prosent av landets befolkning.
Hvor mange av disse som er radikalisert i den forstand at de er villig til å gå til direkte angrep på dem eller det som representerer grunnleggende franske verdier, er vanskelig å vite. Men vi kan trygt slå fast at det er for mange. I går ble den første moskeen i Frankrike stengt, og det kommer antakelig flere slike stengninger fremover, i tillegg til utvisninger, fengslinger og oppløsning av diverse islamistiske organisasjoner.
Men det store spørsmålet er hvordan man skal forhindre at slike angrep kan skje, der nettopp opplæring i og betydningen av ytringsfrihet står sentralt. Altså det som lærer Paty ble slaktet for.
Fobi og hat
Debatten om ytringsfrihet og forvaltningen av denne er blusset opp igjen i de fleste Vest-Europeiske land, også Norge. De forutgående «store runder» var etter Muhammedkarikatur-striden i Danmark, utløst i 2005, og etter terrorangrepet på redaksjonen til satiremagasinet Charlie Hebdo i Frankrike i 2015.
Men hva endte disse debattene med? Jo, her på berget ble «ytringsansvar» stående igjen som en slags konklusjon. I sum betyr det at vi skal være forsiktig med hva vi sier, for noen kan bli så krenket av det at de tyr til vold. Disse noen var i Jonas Gahr Støres vokabular «et folk med sterk tro», eller sagt på norsk: islamister. Men som kjent har selverklærte muslimske talspersoner solgt seg inn som ofre, ja frekt nok, som de «nye jødene». Så har noen i tillegg kjøpt ideen om at (feil?) kritikk av islam er å betrakte som islamofobi som igjen assosieres med muslimhat.
Med andre ord mener jeg at disse selverklærte muslimske talspersonene utnyttet situasjonen til egen fordel, for å «frede» islam for kritikk og samtidig gjøre det til en risikosport å kritisere islam. Da ikke konkret til frykten for å bli utsatt for vold, men at man kan miste jobb, venner og familie for å ha en mening som ikke samsvarer med den storsamfunnet, inkludert mediene, har fastsatt.
Strategien med å dytte på -fobi og -hat har for øvrig vist seg særdeles effektivt, spesielt overfor politikere med ryggrad som kokt gele.
Plikt og ansvar
I Danmark har man som kjent både et tøffere ordskifte og der luftes titt og ofte ditto tøffere tiltak. Etter terrorangrepet i 2015 argumenterte Dansk folkeparti (DF) for at Muhammed-karikaturer skulle være en obligatorisk del av lærebøker og pensum i grunnskolen. Dette forslaget har de nå fremmet på nytt, med argumentet «behovet er ikke blitt mindre».
Et tiltak om provoserende ytringer som obligatorisk del av pensum er fullt forståelig, og langt på vei argumenterer Anine Kierulf, spesialrådgiver ved Norges institusjon for menneskerettigheter, for noe av det samme. Hun sier til NRK at det er umulig å forklare ytringsfriheten uten å vise til ubehagelige og kontroversielle ytringer. Like umulig er det å fortelle om Muhammed-karikaturer og reaksjoner på disse uten å vise de samme karikaturene – selv om det var akkurat det de etablerte mediene i Norge stort sett gjorde etter karikatur-striden fra 2005.
Hvorfor ville ikke MSM vise karikaturene? Akkurat: de fryktet reaksjonene. De fryktet for sine liv. De pekte på sikkerhetssituasjonen for sine ansatte. Den kalde sannheten er: frykten truet dem til taushet. (Talende nok barrikaderte VG og Aftenposten seg bak sluser og diverse ugjennomtrengelige sikkerhetssystem i ankomsthallen etter Charlie Hebdo-massakren.)
Det er også forståelig, men svært lite kledelig for en aktør som selv mener de er den fjerde statsmakt som «kritiker og overvåker». Er det noe MSM skal så er det å påse at ytringsfriheten, inkludert retten til ubehagelige og kontroversielle ytringer, har sin naturlige del av offentligheten. Det er akkurat dette islamister ikke forstår eller ikke vil akseptere.
Så er det like forståelig at det pekes på lærere når det kommer til hvem som skal ta ansvaret for opplæringen i ytringsfrihet. Som Kierulf sier:
– Jeg tror enhver lærer vil prøve å tilpasse seg sitt publikum med forståelse og respekt. Men det er helt klart en lærers plikt å utsette elever og studenter også for ubehagelige ytringer. Det ville vært veldig rart å forklare karikaturstriden, for eksempel, uten å vise fram de karikaturene man snakker om, sier Kierulf til NRK.
Jeg er enig i at det er læreres plikt å utsette elever – i opplæringens navn – for ubehagelige ytringer, men mener ansvaret plasseres feil sted.
Statsledere
La oss bare stille det betimelige spørsmålet: hvem er det i et land som har et organisert sikkerhetsnett rundt seg? Hvem er det som beveger seg i offentligheten i pansrede biler? Hvem er det som omgir seg med sikkerhetsvakter? Hvem er det som har høy sikkerhet på sin arbeidsplass – der du ikke engang slipper inn uten å legitimere deg? Dertil en sikkerhet som er betalt av borgerne.
Kort sagt: det er ikke lærerne.
Så kan noen forklare meg hvorfor statsledere rundt om i Europa ikke påtar seg ansvaret med å fronte ytringsfriheten selv? Frankrikes president Macron kunne fint beordre Muhammedkarikaturer på plakater over hele landet og i bygninger statsledere frekventerer. Og pekt på seg selv som statsoverhode og dermed som den øverste ansvarlige, og med de øvrige statslederne som medansvarlige. Det samme kunne enhver statsoverhode gjort i Europa. Hvorfor gjør de ikke det? De får svare selv.
Derfor lar jeg meg også provosere over for eksempel kunnskaps- og integreringsminister Guri Melbys (V) innlegg i dagens Aftenposten. Under tittelen «Kampen for ytringsfrihet må vinnes hver dag», sier hun blant annet at ytringsfriheten er selve ryggraden i et opplyst samfunn, og hun avslutter slik:
«Derfor står jeg sammen med dere lærere. I deres klasserom. For trygghet og ytringsfrihet i vårt samfunn.»
Det er mildt sagt en metafor. Melby, eller andre statsledere, står ikke sammen med en eneste lærer i et eneste klasserom. Statslederne sitter i en pansret trygghetsborg og lar ikke bare andre ta risikoen, de mer eller mindre pålegger andre å ta risikoen, selv om de samme Melbyene snakker så fint om å «stole på lærernes faglige skjønn». Det er intet annet enn ansvarsfraskrivelse.
Gå så i front, være rollemodeller! Vis at dere ikke lar dere true til taushet. Så skal dere se at både mediene, lærerne og andre aktører slutter å vike i frykt.