Tilstanden i Sverige er en gjenganger her på rights.no. Ikke fordi man har veldig lyst til å skrive om det – det er mye bedre å skrive om hyggelige ting. Men det er viktig å informere om at vårt naboland er på vei inn i fortapelsen. Selv om det synes å være en økende forståelse for problemene blant svenske politikere, har det nå gått så langt at det ikke lenger er mulig å snu utviklingen på «pent vis».
Det har skjedd en befolkningsutskifting i Sverige som er uten sidestykke i et vestlig demokrati. Sett fra utsiden, fremstår store deler av den opprinnelig svenske befolkning som en flokk bestående av lemen som taktfast marsjerer mot stupet, i trygg forvissning om sin moralske overlegenhet med omsorg for all verdens flyktninger og andre som ønsker seg et liv i Vesten.
En håndgranat for prisen av en krone-is
Man kan selvsagt være litt kynisk og si at i et demokrati får folket de politikerne de fortjener. Hvis det er slik at det svenske folket virkelig ønsker at deres forsteder like gjerne kunne ha vært en forstad til Bagdad eller Damaskus, at barna i barnehagen snakker arabisk og ikke svensk og at bruk av håndgranater har blitt helt vanlig, so be it.
Den utstrakte bruken av håndgranater skyldes for øvrig at før reglene ble endret i november 2018, ble import og bruk av håndgranater regulert under samme regler som fyrverkeri. En håndgranat kunne kjøpes for det samme som en krone-is, det vil si 20 SEK. Men det får være deres egen sak. Svenskene får i utgangspunktet selv bestemme hvordan de vil styre landet sitt.
1630 km grense mot Sverige
Helt så enkelt er det likevel ikke. Vi har en felles grense med Sverige som er 1630 km lang, og et utall grenseoverganger – der alle kan passere fritt uten å legitimere seg. Hvis vi da ser bort fra de restriksjoner som har vært innført som følge av Covid-19.
Ikke nok med det, en svensk statsborger kan melde flytting til Norge like lett som vi kan melde flytting fra en kommune til en annen. Dette skyldes til dels at Norge gjennom EØS-avtalen og tilslutning til Schengen-avtalen har akseptert fri bevegelse over landegrensene. I tillegg har vi den nordiske passunionen, en avtale inngått i 1954 mellom Norge, Sverige, Finland, Danmark, Grønland og Island, som gir borgere i disse landene rett til å fritt flytte innenfor disse landene.
Forskjellen mellom Schengen-avtalen og passunionen
Schengen-avtalen og passunionen overlapper i stor grad hverandre. Likevel er det en viktig forskjell. Som turist kan du oppholde deg i et annet EØS-land i opptil tre måneder uten å måtte søke om visum eller melde fra noe sted – men du må kunne forsørge deg selv. Skal du være i landet i mer enn tre måneder, må du søke om oppholdstillatelse eller registrere deg ved arbeidskontoret, hvis du er arbeidssøkende. Etter å ha hatt lovlig opphold og arbeid i Norge i 12 måneder, har du rett på norske velferdsgoder. Hvis ikke, så kan du i prinsippet bortvises fra Norge. Det var denne muligheten Frankrikes tidligere president Sarkozy i 2010 benyttet seg av da han rev sigøynerleirene og sendte romfolket tilbake til Romania med chartret fly.
Den nordiske passunionen har derimot ingen slik mulighet. Enhver svensk statsborger kan når som helst flytte til Norge, melde seg som arbeidssøker, bli medlem av folketrygden og få rett til norske velferdsgoder som barnetrygd, kontantstøtte, dagpenger og sosialstønad. For å nevne noe. Og norske ytelser er vesentlig høyere enn svenske. Dessuten har vi et oljefond å ta av – det har ikke Sverige. Når svenske statsborgere oppdager dette, det være seg opprinnelige svensker eller ny-svensker, hva gjør vi da?
Dette er i dag ikke et stort problem, kanskje fordi muligheten ikke er godt kjent. Og da burde vi muligens ikke ha skrevet om den her. Men våre politikere må også tenke fremover, ikke bare konsentrere seg om å overleve neste valg.
Vedtak i Akershus og Viken Frp
Akershus Frp vedtok i 2015 en resolusjon om å oppheve den nordiske passunionen. Viken Frp gjorde det samme i 2019. Hadde dette blitt gjennomført, hadde svenske statsborgere vært underlagt de samme regler som EU-borgere for øvrig. Dersom Norge i tillegg hadde meldt seg ut av Schengen-avtalen, hadde vi hatt full kontroll med hvem som passerte grensene våre. Det hadde selvsagt medført betydelige merutgifter til grensekontroll, men vi hadde samtidig fått store besparelser i form av redusert grenseoverskridende kriminalitet.
Hvis vi bare fortsetter som før, risikerer vi at Norge om noen år blir tilholdssted for de samme «ny-svensker» som i dag har forandret svenske forsteder til ghettoer der politi og utrykningskjøretøy vegrer seg for å ta seg inn. Det er bedre at vi allerede nå iverksetter forholdsregler for å forhindre en slik uønsket utvikling, enn å vente til problemene blir akutte.
Kaptein Dreyer på stubben
Vi har vært i konflikt med Sverige tidligere. De fleste kjenner nok historien om svenskekongen Karl XII som i 1718 ble skutt ved Fredriksten festning i Halden. Det har lenge blitt diskutert om det var en svensk eller norsk soldat som hadde «æren» for det skuddet.
Langs svenskegrensen ser man ennå restene av eldre norske grensefestninger. Et av de mest kjente slagene skjedde ved Trangen, nær Flisa, i 1818 der kaptein Nikolai Peter Dreyer oppildnet de norske soldatene ved å hoppe opp på en stubbe og kommandere ildgivingen derfra. Han ble selvsagt dødelig såret av svenskene og døde noen dager senere. Det sies for øvrig at kaptein Dreyer fortsatte å kommandere liggende på bakken. «Kaptein Dreyer på stubben» var en tid hærens offisersforbunds merke.
Vi får tro at vårt naboskap med Sverige ikke utarter slik at vi må håpe på en ny kaptein Dreyer. Det betinger imidlertid at norske politikere tar tak i problemene og gjør noe med det.
Det er som alltid vesentlig enklere å unngå at et problem oppstår, enn å prøve å løse det etterpå.