HRS

I går ble HRS beæret med oppslag på TV2-nyhetene. Anledningen er at Minotenk, stiftet av Abid Raja, inviterte oss til en religiøs feiring, Iftar, for ”åpen dialog” over et ”smakfullt måltid”. Vi glemte å svare på invitasjonen, som altså var verdt et nyhetsoppslag i beste sendetid. Dertil klarte TV2 å vri min uttalelse til at det ikke var en forglemmelse fra vår side likevel: jeg svarte ikke på invitasjonen ”bevisst”, sies det. Det kalles visstnok mediedramaturgi. I min verden kalles det løgn.

En hel verden fulgte med da folkemassene gjorde opprør mot korrupte og despotiske regimer tidligere i år i en rekke arabiske land. Mediene kastet seg begeistret over det som raskt ble utropt til å være en arabisk vår. Særlig Tahrir-plassen i Kairo var i sentrum for medienes interesse. At kvinner deltok i opprøret fikk særlig en euforisk oppmerksomhet. Euforien slo sprekker, ikke minst da den 84-årige åndelige lederen for sunni-islamisme, Yusuf al-Qaeadawi ble fløyet inn til Kairo for å lede fredagsbønnen. Hva vil fremtiden bringe Egypts kvinner?

Det var med en viss usikkerhet og spenning jeg deltok i debatt i Oslo Studentersamfunn i går kveld om velferdsstaten. Jeg fikk meg heldigvis en fin overraskelse. Stemningen blant studentene og tonen paneldeltakerne imellom var preget av 22/7 – varsomhet – og debatten ble anstendig og saklig, samtidig som jeg tror de fleste opplevde at det var godt å komme i gang med en form for normalisering av tilstanden i landet.

Fem unge menn i Danmark er siktet for flere alvorlige brannstiftelser, blant annet mot politi og bank. Nå utvider København-politiet siktelsen og benytter terrorparagrafen. Dette fordi de unge har hatt som hensikt å ”skremme befolkningen”, eller ”destabilisere eller ødelegge” landets ”politiske, forfatningsmessige eller samfunnsmessige struktur”. Terrorhandlinger er altså langt mer enn å sprenge sivile til døde.

I kveld inviterer Kulturutvalget ved Det Norske Studentersamfund til debatt med utgangspunkt i Velferds- og migrasjonsutvalgets utredning, samt om situasjonen etter 22/7. Grete Brockmann har hovedinnledning, dernest følger et panel bestående av Unni Wikan, Gudmund Hernes, Sylo Taraku og Hege Storhaug. Møtet er åpent for alle.

Hva skyldes de voldsomme urolighetene i Storbritannia den siste tiden? Om og om igjen sies det fra kommentatorer at de unge er sinte. At de ikke opplever seg som en del av samfunnet. Ingen peker på hva som legaliserer at sinne vendes til hat og ødeleggelse. Motivasjonen for en rekke av de unge synes å være at de ønsker forbruksvarer uten å betale for dem. Et slående eksempel er hva som skjedde i en gate i Hackney i London hvor omtrent hver eneste butikk var plyndret, men gatens bokhandel stod urørt. De unge leser ikke bøker. De vil ha flatskjermer, moteklær og IPhones, skriver Helle Merete Brix.

Oslo seiler inn i en dysfunksjonell fremtid – hvis man eksempelvis tar innover seg de alarmerende tallene over innvandrerbarn født i Oslo som ikke mestrer norsk. Innen få år blir innvandrer i majoritet i hovedstaden. Om en til to generasjoner skal de administrere byen, de skal jobbe og bidra gjennom skatt til fellesskapet. Hvordan skal dette gå bra når seks av ti norskfødte elever i Oslo i dag må ha spesialtilpasset norskundervisning? Hvordan kunne politikerne la denne utviklingen skje? Jo, fordi de så lenge trodde på eget mantra: integreringen går seg til med tiden. De glemte ikke minst kvinneperspektivet, noe Libe Rieber-Mohn vektlegger i dag.

“If such a crime occurs and if there are no witnesses, then both men and women are supposed to keep it under wraps and not discuss it in public.” These are the words of one Munawar Hasan, Ameer of the Jamat-i-Islami Pakistan, regarding rape.

Øyvind Strømmen, frilansjournalist og blogger som har vært svært aktiv med å rette skyts mot innvandringskritiske debattanter etter terroren rammet Norge, fikk en helside i Dagbladet i går der målskiven er Human Rights Service. I dag svarer HRS i et redigert innlegg i papirutgaven og i kronikk på dagbladet.no.

Trine Skei Grande har virkelig frekkhetens nådegave. Etter å ha vært en av dem som mest flittig har stemplet islamkritikk som rasisme og fremmedhat, går hun nå ut i en kronikk i Aftenposten til angrep på det hun kaller gruppetenking. Under tittelen «Den stuerene debatten» ønsker hun «at mennesker skal behandles som individer, ikke gruppe,» skriver Hilde Midtstue.

Norge er stadig i sorg over terrorangrebet den 22. juli. 10-års-dagen for terrorangrebet på USA den 11. september nærmer sig. Men i år er det også 40-året for afslutningen på en i Vesten sjældent omtalt krig: Borgerkrigen i Bangladesh, der indledtes med at bengalerne erklærede deres løsrivelse fra Pakistan i marts 1971. Efter mange måneders blodige kampe med den pakistanske hær kunne Bangladesh erklære sig som selvstændig stat i december samme år, skriver Helle Merete Brix.

22.juli mottok jeg en telefon fra moren min i Islamabad mens jeg handlet på et marked i samme by. ”Vær så snill å sjekke om våre kjære er i sikkerhet. Det har vært et terrorangrep i Oslo.” Ettersom jeg der og da ikke hadde tilgang til nyheter, gikk tankene mine til dem som jeg tenkte var de mest sannsynlige bakmennene. Jeg tror ikke jeg engang trenger å nevne hvem. Er det noe rasistisk ved det? Er jeg en muslimhatende muslim? En muslimsk islamofob?

On the 22nd of July I received a message from my mother in Islamabad while shopping at a busy market: “Please call and check if our loved ones are safe. There have been terrorist attacks in Oslo.” The fear of harm to loved ones is inevitable in today’s world of violence, especially when one resides in Pakistan. In the recent decade, deadly terrorist attacks in many a peaceful part of my beautiful country have made sure of this. Therefore it did not take long to absorb the idea that such violence had occurred in Norway.

I den smertefulde tid efter terrorangreb den 22. juli er en karsk debat gået i gang om multikultur. Både i den norske og danske debat forekommer det som om der sættes lighedstegn mellem at være kritiker af multikultur og modstander af pluralisme i et samfund, skriver Helle M. Brix, som i dag sier at det er på tide man sier høyt hva man er for!

Diverse tilhengere av partiet Rødt, samt avisa Klassekampen, har vært ute og brunbeisa politiske motstandere igjen. Over tre sider i KK blir HRS og Hege Storhaug stemplet høyre-ekstrem, fremmedfiendtlig, potensiell krigshisser og mulig Breivik-inspirator. Gammel- og nykommunistene burde heller gå veldig stille i dørene og være sjeleglad for at ingen type a la Breivik lot seg inspirere av vår paranoide verdensanalyse og krigshissing den gangen vi trodde krig og revolusjon var rett rundt hjørnet. Parolen vår «Nei til salg av Norge» kunne sikkert også gitt ideer til den rette gærningen, skriver Sarah Estard.

Massakren på Utøya minner oss om noe vi kanskje for ofte glemmer: At vi alle sammen kan bli helter, bare fordi vi er på det rette stedet til rett tid. Hvem som handler altruistisk er ikke alltid lett å forutse. Den mest forsiktige personen kan bli en helt. Den mest egosentriske personen kan bli en helt. Det er i de ekstreme situasjonene vi finner diamantene og det motsatte, og eventyr i den moderne verden er ikke bare underholdning. De har en pedagogisk funksjon. For intet eventyr uten en eller flere helter som setter livet på spill for en nobel sak, skriver Helle Merete Brix.

Tanken på hva som skjedde på Utøya er ikke til å bære. Den redsel de unge må ha gjennomlevd, den heslige død noen av dem fikk. Vi dansker kan bidra med å vise medfølelse og solidaritet, ikke til å misbruke tragedien i et politisk spill, skriver Ralf Pittelkow.

I 2003 møtte HRS Fjordman på en kafé i Oslo sentrum. Det ble med dette ene møtet. Hvorfor?

HRS har mange gode venner i Danmark, som betyr mye for oss. De stiller opp i så vel tunge som gode stunder. Bekymrende telefoner, SMS og mail tikket således inn 22.juli fra den andre siden av Skagerak. Engasjementet fortsetter med dyp medfølelse med den norske nasjonen, og bekymring over at enkelte misbruker tragedien i politisk øyemed, ikke bare i Norge, men også blant annet i Danmark. Skribent Britta Mogensen deler sine tanker med oss.

Muslimsk kultur gir mening til millioner av mennesker og rommer dybde, tradisjoner og ideer om det gode, det hellige og det beundringsverdige, som gjør den fortjent til vår anerkjennelse. Alt annet ville være arroganse. Når muslimsk kultur kritiseres som tilbakestående, henvises det gjerne til at kvinner er undertrykte. Men er det bedre å være karrierefiksert og sende barna i barnehagen? Og: skal man ikke stole på muslimske kvinner når de sier at de ikke er undertrykte? Ordene tilhører den konservative kulturforskeren Kasper Støvring, som synes å ha ”glemt” det mest vesentlige i sitt forsvar for islams behandling av kvinner: den ”guddommelige” shariaens åk.

Hamas har gitt begrepet tvangsgifte en helt ny dimensjon. På Facebook har terrororganisasjonen annonsert etter en kone til en ung mann med fransk statsborgerskap. Det handler om gisselet Gilad Shalit, som ble tatt til fange for over fem år siden. Under tittelen ”Folket vil ha en kone til Shalit”, ble den arabiske Facebook-siden utstyrt med et bilde av en israelsk kvinnelig soldat med slavelenke rundt halsen, ført av en bevæpnet svartkledd maskert kvinne fra den militære fløyen av Hamas. Dette er å lese i billedteksten: ”Vi må bortføre en soldat som kan bli en kvinnelig Shalit, slik at de kan gifte seg og gi oss en hel haug med Shalit’er.” Gilad Shalit er en av mange franske gisselofre for islamister i Afrika og Midtøsten. Denne sommeren står Paris i gislenes tegn.

Hellas sin gjeld, landets offentlige underskudd og dårlige konkrurranseevne, tilsier at landet på et eller annet tidspunkt får vansker med å betale kreditorene. Hvordan kunne et EU-land komme så til de grader ut å kjøre? Hellas har selvsagt ansvar for tragedien. Landets økonomi er preget av en kvelende stor og ineffektiv offentlig sektor, utstrakt korrupsjon, et grotesk mangelfullt skattesystem og en elendig produktivitet. Men EU er medansvarlig, et EU som blant annet mangler respekt for nasjonale forskjeller blant medlemslandene, skriver Ralf Pittelkow i Jyllands-Posten.

The Dutch politician and critic of Islam has been found not guilty. But he remains an unfree man – and the mainstream media continue to smear him and distort his message, writes Bruce Bawer.

Ingen land i verden har så mange friby-forfattere som Norge. De kommer fra land som Iran, Afghanistan, Kongo, Vietnam og tidligere land i Sovjetunionen. Vi har friby-forfattere i både Oslo, Bergen, Stavanger, Haugesund, Kristiansand, Lillehammer, Drøbak, Skien, Trondheim og Tromsø. Er det umulig for fofatteren å vende tilbake til hjemlandet etter oppholdet her, må de få asyl. Presset på Europas grenser må ikke få oss til å glemme de som har reelt behov for asyl.

I. mai kunne USAs president Barack Obama annonnsere Osama bin Ladens dødsfall. Men vil amerikanske og europeiske politikere våge å ta innover seg påstanden til tidligere CIA-agent, Michael Scheuer, som i tre år jaktet på bin Laden, om at for mange muslimer var bin Laden en troende, som forsvarte troen, slik Muhammed utbredte sitt budskap ved bruk av jihad mot de vantro? Kan man trekke en direkte linje fra Muhammeds kamp mot eksempelvis diktere som utfordret hans ”hellighet” til anslag og trusler mot tegneren Kurt Westergaard? Helle Merete Brix har lest Scheuers bin Laden-biografi.