Forsker Grete Brochmann ved Institutt for samfunnsforskning (ISF), advarer også i klartekst mot innvandring av folk med lav kompetanse: ”Fra å representere en sårt tiltrengt arbeidskraftressurs har denne gruppen innvandrere blitt til en problemgruppe på trygdebudsjettene. Det som på ett tidspunkt fremsto som løsningen på arbeidslivets utfordringer, viste seg å skape nye problemer på et senere tidspunkt,” sier Brochmann. Brochmann mener vestlige regjeringer i stigende grad prøver å gardere seg mot det fenomenet Frischsenteret avdekket: Arbeidsimmigranter faller raskere enn andre ut av yrkesaktivitet, og blir netto forbrukere av offentlig velferd.
Norge har fått 100 000 arbeidsinnvandrere de siste årene. Samtidig har vi en stor intern utfordring: 2,4 millioner er yrkesaktive, mens nærmere 700 000 går på ulike trygdeordninger. Hver tredje gutt sliter med lese- og skriveproblemer. Ifølge NHO er det en motorvei på vei mot trygd.
De første ikke-vestlige arbeidsinnvandrerne som kom tidlig på 1970-tallet, var naturlig nok i fullt arbeid. Muligheten for arbeid var den eneste grunnen til at de migrerte. Derfor hadde de også noe høyere sysselsetting enn majoritetsbefolkningen og var et overskuddsforetak de første årene. Men i 1997 var bare halvparten av dem som kom fra India, Marokko, Pakistan og Tyrkia i perioden 1971 – 1975 i arbeid. Særlig den påfølgende hentingen av ektefeller har ført til lav yrkesdeltakelse og høyt trygdeforbruk. Det viser seg at trygdeforbruket blant sentrale grupper øker over tid. Blant marokkanere, pakistanere og tyrkere i alderen 55 – 59 år, ligger prosenten uføretrygdede på henholdsvis 67 prosent, 45 prosent og 55 prosent. Man forventer at flyktninger, særlig på grunn av traumatisert bakgrunn, generelt vil ha vansker med å klare å integrere seg på arbeidsmarkedet. En undersøkelse viser derimot at etter lengre botid i Norge, passerer ikke-vestlige innvandrere – som stort sett er kommet gjennom giftermål – flyktninger i trygdeforbruk. Etter fem år i Norge mottar 36 prosent av ikke-vestlige innvandrere en eller annen form for trygd. For vestlige innvandrere er tallet 18 prosent (Aftenposten, 4. september 2005).
Professor Kjetil Storesletten ved Økonomisk Institutt ved Universitetet i Oslo, har studert innvandringens kostnader i USA og i en typisk velferdsstat som Sverige. Storesletten anslår nettotapet i Sverige per ikke-vestlig innvandrer til om lag 170 000 kroner for hele perioden innvandreren lever i landet. Storesletten vurderer at anslaget er forsiktig, og peker på at det er liten grunn til å tro at forholdet er annerledes i Norge. Storesletten mener undersøkelsen slår benene under påstanden om at velferdsstatens behov for arbeidskraft kan løses ved hjelp av dagens form for innvandring (Aftenposten, 31. oktober 2004). Tvert om vil dagens hovedform for ikke-vestlig innvandring, det vil si henting av ektefeller fra stort sett landsbyområder i den umoderniserte verden med dårlige forutsetninger for å integreres på arbeidsmarkedet, forsterke velferdsstatens problemer med å sikre tilstrekkelig kvalifisert arbeidskraft.
De nevnte undersøkelsene over utgifter til dagens innvandrere, kombinert med befolkningsfremskrivning som viser at den demografiske klokken tikker ufortrødent mot en større og større ikke-vestlige innvandrerbefolkning, peker kun i en retning: At Norges nasjonaløkonomi på et eller annet tidspunkt kan knekke ryggraden. Statistikk som viser at hele 40 prosent av innvandrerelever faller fra på videregående skole, befester ytterligere en særdeles alvorlig prognose for den økonomiske – og sosiale – helsetilstanden til Norge i nær fremtid.
NHO har tidligere advart mot innvandring av folk med lav kompetanse. I juni 2006 sa NHO følgende: Innen få år kan den nasjonale oljeformuen være tapt. Årsakene er innvandringen av ikke-kvalifisert arbeidskraft og at mange med innvandrerbakgrunn ikke gjennomfører utdanning. Dette fører til lav sysselsetting og derav høyt trygdeforbruk. Med dagens politikk vil innvandrerbefolkningen fordoble seg innen 2015. Tidspunktet sammenfaller med den kommende eldrebølgen. En reduksjon av arbeidsstyrken med syv prosent tilsvarer tapet av hele oljeformuen, advarte NHO Horisont (Næringspolitisk tidsskrift nr. 2 2006).
Bare få dager etter denne advarselen fra NHO, fikk vi for første gang på bordet tall for utgifter til sosialhjelp til ikke-vestlige i Oslo. I overkant av 46 prosent av mottakere av sosialhjelp er ikke-vestlige. Hele 55 prosent av sosialbudsjettet går til denne gruppen, som utgjør i underkant av 20 prosent av Oslos befolkning. Da Hege Storhaug påpekte disse forholdene i debatt i RedaksjonEn i NRK i juni i år, ristet Bjarne Håkon Hanssen merkelig nok benektende på hodet. Grete Brochmann er partikamerat med Bjarne Håkon Hanssen. Det er derfor grunn til å håpe at Hanssen vil prøve å lytte bedre til Brochmann når hun til VG i dag sier at økt arbeidsinnvandring kan ”gjøre det vanskeligere å inkludere de mange trygdemottagerne”. Brochmann viser til at demografer mener økt innvandring er et dårlig virkemiddel til å rette opp grunnleggende befolkningsmessige skjevheter: ”Kompenserende innvandring er som å trå vannet: Den vil etter hvert skape sin egen eldrebølge, noe som vedvarende vil reprodusere behovet for mer innvandring,” sier Grete Brochmann.