Rita Karlsen, HRS
– Jeg er glad for at jeg er frikjent for rasisme, sier ambulansesjåfør Erik Schjenken til Aftenposten.no
Han har nylig fått svar på klagen han sendte til Statens helsepersonellnemnd. Nemda opprettholder konklusjonen fra Statens helsetilsyn om at Schjenken og kollegaen ikke handlet rasistisk da de unnlot å ta med seg Ali Farah fra Sofienbergparken i Oslo sommeren 2007.
Advarselen han fikk for å ha opptrådt «uforsvarlig» i tjenesten opprettholdes derimot, noe Schjenken antakelig lever godt med da han aldri har påstått at beslutningen om å ikke ta med Farah var riktig. Men han har hele tiden påstått at beslutningen, om enn så feil, ikke ble gjort ut fra Farahs opprinnelse.
– Vi ble frifunnet for å ha handlet ut fra etnisitet, for det gjorde vi ikke. Dette gjør det vanskeligere for Likestillings- og diskrimineringsnemda å si at vi diskriminerte Ali Farah, sier Schjenken til Aftenposten.
Likestillings- og diskrimineringsombudet var blant dem som var raskt ute med påstanden om at ambulansepersonellets oppførsel var tuftet på rasisme. Dette gjorde de uten noen som helst form for bevis eller rettergang. Tvert om innkalte ombudet til en pressekonferanse og påpekte rasediskriminering, uten at ambulansesjåførene engang fikk komme med sin egen versjon. Samme beskyldninger ble reist fra organisasjoner som lever av rasisme, som eksempelvis Antirasistisk Senter og Organisasjonen mot offentlig diskriminering. Blant annet blendet disse Aftenpostens debattredaktør Knut Olaf Åmås til å starte en omfattende rasismediskusjon i sine spalter, der selv Åmås gikk god for all rasismen i det norske samfunnet.
Hele det norske media gikk raskt i flokk, og det var ingen særlige nyanser i alle spaltemetrene som Farah-saken utløste. Ambulansesjåførene ble stemplet som rasister, og pekefingrene vaiet høyt. For når ambulansesjåførene var av en slik skapning, ja da sa det sitt om hvordan tilstanden var i resten av befolkningen.
Flere statsråder kom raskt på banen, og det ble innkalt til møte med en rekke organisasjoner, hvor også undertegnede deltok. Møtets agenda var hvordan man skulle få kartlagt og nedkjempet all rasismen i det norske samfunnet. Jeg trenger vel ikke å påpeke at jeg ikke ble særlig populær på møtet, da jeg tillot meg å påpeke at det var ingenting i Farah-saken som beviste at ambulansesjåførene handlet ut fra rasisme. Det burde i så fall etterprøves nøye før en satte i gang en omfattende ”bekjemp all rasisme – kampanje”. Men saken var nok for noen ”for god”.
Verre var det likevel at flere statsråder utnyttet Farah-saken for å vise sin ”humanitet” og deres ”klart anti-rasistiske” holdning. De la ikke fingrene imellom for å karakterisere dette som et bevis på rasisme. De syntes lite opptatt av at de samtidig ofret noen som ingen syntes å ville lytte til. I ettertid har Schjenket klaget inn fire statsråder og en partileder for sivilombudsmannen for å ha stemplet han som rasist. Ifølge P4 er dette SVs Kristin Halvorsen (finansminister), Aps Sylvia Brustad (daværende helseminister), Bjarne Håkon Hanssen (daværende integreringsminister) og Manuela Ramin Osmundsen (daværende barne- og likestillingsminister). I tillegg er KrF-leder Dagfinn Høybråthen innklaget.
Kunne vi ikke bare bestemme oss for at de er skyldige? Kan de, kan vel vi?