Kommentar av Rita Karlsen, HRS 16. august 2007
Debatten rundt denne saken har de siste ukene kokt i norske medier. Det har kommet massiv kritikk mot både politi og ambulansepersonell om hvordan de nektet å ta med Ali Farah, da han lå skadet i Sofienbergparken. Og langt de fleste har i mediene hevdet at dette er et mer eller mindre klart bevis på rasisme. ”Hadde offeret vært en hvit mann kledd i dress” hadde dette aldri skjedd, er det blitt hevdet fra flere hold.
Hendelsen er klart kritikkverdig. Den vitner om lite profesjonell handling både fra politiet og ambulansepersonellet, men veien bør være lang til å påstå at dette er rasisme. På samme måte som en skal være forsiktig med å avvise all form for rasisme, skal en være forsiktig med å påstå at dette er bevis på rasisme, ja, endog institusjonalisert rasisme (innbygget i systemet uten at en nødvendigvis vet det). Vel så viktig er det at hendelsen kan vitne om at Norge langt på vei forskjellbehandler mennesker. Og da er det ikke gitt at du trenger å være mørkhudet. Du kan like godt være narkoman, eller homofil, eller gravid, for den saks skyld. Hadde hendelsen i Sofienbergparken rammet en narkoman mann, kan det være at både politi og ambulansepersonellet hadde opptrådt på samme uprofesjonelle måte. Slik sett blir sammenligningen med ”hvit mann i dress” særdeles søkt. Men, det gjør egentlig ikke saken noe bedre. Den forteller oss at all form for forskjellsbehandling må lukes bort fra det norske samfunnet – som om det ikke er det norske samfunnet har jobbet med i tiår på tiår.
Allikevel er kanskje det verste med Sofienberghendelsen, at en rekke aktører har hevdet at hendelsen tilsier at det ”ikke er noe rart” at innvandrere reagerer, for eksempel ved å true ambulansepersonellet. Men det bør være ”rart”. Det kan ikke være sånn i et samfunn at negative hendelser legitimerer at noen ”tar loven i egen hånd”. Da vil det nettopp kunne skape de tilstander som vi jobber mot. Mer forståelig er det kanskje at man mister tillit til eksempelvis politiet. Det er nok mange som i livets ulike faser får svekket tillit til både det ene og andre offentlige apparatet, men det legitimerer ikke å stemple ett helt system. Jeg husker en artikkel jeg leste på mine statsvitenskapsstudier på 80-tallet (jeg husker dessverre ikke forfatteren), men jeg husker artikkelens hovedinnhold: Den het ”Terskel, kø, skranke” og omhandlet hvor sterkt et enkeltindivid må være for å eventuelt få den hjelp en trenger. Først må en komme seg over terskelen for å søke hjelp, deretter må en evne å stå i køen, og sist, men ikke minst: vite hvordan en skal kunne te seg, hva en skal si og hvilke papirer en må ha med seg når en endelig kommer fram til skranken. Dette er prosesser som tar tid, og jo lenger tid du bruker på å komme over terskelen, jo ditto dårligere tid har du når du endelig kommer til skranken. Og resultatet trenger ikke å bli det du forventet. Du kan rett og slett føle deg særdeles dårlig behandlet.
Personlig har jeg venner som både er mørkhudede og narkomane. Min erfaring er at de narkomane sliter mer i møte med offentlige etater, være seg sosialkontor eller tannlege, enn hva mine venner med innvandrerbakgrunn gjør. Forklaringen synes ”enkel”, narkomane kan ha store problemer med å te seg etter de normer som samfunnet forventer, de sliter med dårlig selvbilde, og er nødvendigvis ikke en god representant for seg selv. Mange innvandrere sliter ikke med det i det hele tatt, det kan nesten være omvendt: Flere ler godt av den ”positive særbehandlingen” de får – fordi de er ”svartinger” (som de selv sier). Dette betyr ikke at jeg ikke tror andre mørkhudede kan oppleve negativ behandling, men jeg er mindre sikker på at dårlig behandling nødvendigvis trenger å henge sammen med hudfarge.
Jeg kan ikke fordra forskjellsbehandling – være seg om det er hudfarge, seksuell legning, sosial status eller annet. Og jeg tror at svært få i dette landet vil bifalle at vi utvikler oss til et land der mennesker diskrimineres på uansett grunnlag. Derfor frykter jeg at å stemple etater som politi og helsevesen som gjennomgående rasistisk, er et dramatisk feilspor. Resultatet kan bli ”Ulv, ulv”, og det tjener ingen på, verken enkeltpersoner eller samfunnet som sådan. Her bør media og andre, som ellers er flinke til å minne om, ikke minst overfor HRS, være seg sitt ansvar bevisst at vi ikke må generalisere, trekke alle over en kam osv. Samtidig er mitt budskap at vi skal ta hendelser som denne og lignede særlig alvorlig: Vi skal få fakta på bordet og handle deretter. Derfor støtter HRS fullt opp om en undersøkelse som lansert av de fire statsrådene Brustad, Hanssen, Storberget og Røys Grande. Det sentrale med en slik undersøkelse er at den gis legitimitet. Da er det ikke rasisme i seg selv som er spørsmålet, det er forskjellsbehandling. Og en må være bevisst at det er holdninger som skal måles og vurderes, hvilket gir et spesielt ansvar når en skal operasjonalisere variablene. Slik sett bør dette være et arbeid der en rekke aktører trekkes inn, det bør ikke gjøres til en ren skrivebordsøvelse. Blir det slik, havner da også rapporten der, i skrivebordet.