Hege Storhaug, HRS
I valgkampen hadde noen kreative unge hoder tyvlånt Obamas valgslager ”Yes we can”, til det lett omskrevne ”Jens vi kæn”. Nå er de imidlertid det store spørsmålet: Hva er det vi kan?
Jeg velger å tro at Jens har mange år igjen, både som politiker og som borger av Norge. Jeg velger også å tro at han er opptatt av at det skal skinne av hans ettermæle, slik han nå vil at det skal skinne av eldreomsorgen. Jeg er så godt som overbevist om at sosialøkonomen og politikeren Jens, har sett tallenes tale: store deler av innvandringen er kostbar, slik HRS viser i det siste notatet, ”Tell ikke meg”. Derfor vet Jens at fire nye år med samme innvandringspolitikk vil være en hasardiøs og så godt som irreversibel seilas mot en amerikanisering av velferdsstaten, slik jeg viser i min nye bok Rundlurt. Om innvandring og islam i Norge. For meg er det således umulig å tro at Jens velger å blunde øynene og ”håpe på mirakler” – altså at ”det går seg til med tiden”, slik særlig et visst byrå tilsynelatende tror.
Ap har selvsagt også tette bånd til Danmark og søsterpartiet Socialdemokratene. Da Anders Fogh Rasmussen (Venstre, som er en blanding av norske Høyre og FrP), la om den skakkjørte danske skuta sommeren 2002, trodde fremdeles Socialdemokratiet at sterk motstand til ”stramme udlendingspolitikken” var veien til seier. Motstanden gikk etter hvert over til brumling, som etter hvert forstummet helt etter et par år med den nye politikken og stadig nye lovende resultater: For eksempel at nydansker i større grad finner ektefelle i Danmark, stadig flere unge begynner på videregående skole og fullfører høyere utdannelse, og meningsmålinger som har vist at nye dansker finner seg bedre til rette i Danmark med den nye politikken enn de gjorde under Socialdemokratiets styre. Og danskene generelt opplever at det politiske lederskapet har kontroll, og den ikke-bærekraftig masseinnvandringen som foregikk under Socialdemokratiet på 1990-tallet er historie.
Socialdemokratiet er i dag svært nær FrP i innvandringsspørsmål, noe som burde være en solid tankevekker for Jens. En annen tankevekker er at Norge er der hvor Danmark var på 1990-tallet, der folket opplevde at fellesskapet var i ferd med å smuldre opp, akkurat slik det smuldrer opp i både store og mindre store byer i Norge nå. Jeg opplevde det selv i min hjemby Arendal da jeg var på besøk der for en uke siden. Flere og flere sier nå rett ut at de føler seg fremmede i sin egen by. ”Det er blitt så mange nå,” som en kvinne i 60-åra sa. Med mange, tenkte hun først og fremst på de ”synlige” i det offentlige gatebildet, de tildekte muslimske kvinnene. Selv må jeg innrømme at det er et absurd skue når en jelbabkledd somalisk kvinne vandrer langs de hvitmalte sørlandshusene. Skuet er en kraftig påminnelse om et drastisk tilbakeskritt for friheten vi hadde som jenter (og gutter) oppveksten, både en kroppslig og åndelig frihet.
Jens kan ikke snu ryggen til verken de dramatiske økonomiske kostnadene ved innvandringen, som vil øke kraftig med den akselererende innvandringen, eller den pågående verdikampen. Det er også bare et tidsspørsmål før vi får tilstander som på Nørrebro i København (som er et resultat av masseinnvandringen på 1990-tallet), eller som i sentrale svenske strøk. Et annet tankekors er hurtigheten i utviklingen: Under de rødgrønne kom det 125 000 nye innvandrere til Norge (netto), hvilket er halvannen ganger Drammen. Nye fire år med nye 125 000 vil forrykke ubalansen ytterligere.
Jeg har ikke nevnt tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og dets like med et eneste ord. Disse praksisene er nemlig symptom på verdikampen – kampen mellom et åpent, liberalt, individorientert samfunn og et samfunn der menneskerettigheter er ofret på kollektivets alter, iblandet repressiv religion og et ekstremt konformitetspress. Det er først når nye borgere er assimilert inn i frihetsverdier at vi blir kvitt disse overgrepspraksisene. Kæn Jens si det høyt med Kristin ved sin side? Næppe.
Det er et flertall i folket for en ny politikk, og det er et flertall som mener at islam legger press på frihetsverdier som likestilling, religiøs frihet og ytringsfrihet. Et Ap alene kan hente flertall på Stortinget hos både FrP og H, selv om sistnevnte med sin ”rettferdige, men stramme innvandringspolitikk” verken er rettferdig eller stram. Men det kan umulig være mye ”kæn” over å la SV, et parti på rundt seks prosent oppslutning, langt på vei styre norsk innvandrings- og integreringspolitikk. Ikke bare i et demokratisk lys er en slik situasjon uholdbar, men også for Norges fremtid.
Jens vi kæn.