Rita Karlsen, HRS
Da HRS i 2004 fokuserte på norske barn som har lange utenlandsopphold, som oftest i foreldrenes opprinnelsesland, oppdaget vi at dette er en praksis ingen hadde noen kontroll med. Ingen vet hvor norske barn oppholder seg, og det selv om de samme barna burde vært savnet i norsk skole. Men det betyr ikke at foreldrene som utelater å la sin barn få sin oppvekst i Norge, gjør noe galt. Forklaringen ligger i rutiner og praksis i Folkeregisteret. Vi oppdaget at Folkeregisteret operer med to kategorier; utvandret eller bosatt. Dertil oppdaget vi at det skal særdeles mye til for at det treffes et utflyttingsvedtak. Man kan si at det er like vanskelig å utvandre som å innvandre.
Noe senere, i et møte med det som er blitt statsminister Jens Stoltenberg, kunne derimot Stoltenbergs høyre hånd, Karl Erik Schjøtt Pedersen, forklare oss hvorfor: Registreringssystemene, og forskriftene knyttet til disse, ble utarbeidet i en tid da mange norske redere raslet med sablene. De truet med å flagge ut, hvis det ikke ble gjort noe med skattesystemet. For å sikre seg redernes skattekroner ble folkeregistreringssystemet endret: Det ble særdeles vanskelig å utvandre. I dag utnyttes dette blant annet av innvandrerforeldre som holder sine barn i opprinnelseslandet fordi de ikke skal bli for ”norske”. Systemet er altså et alvorlig hinder for integreringen. Uten at noe gjøres.
Men om det ikke er gjort noe med utvandringspraksisen, er det heller ikke gjort så mye med innvandringspraksisen. I korttekst: det er blitt noe vanskeligere for svakstilte å innvandre og noe enklere for arbeidskraft å innvandre. Men uansett; er du kommet innenfor Norges grenser er du en potensiell skattebetaler. Derfor ordningen med foreløpig personnummer (D-nummer).
Den er heller ikke særlig belemret med kontroll. Det har Aftenposten funnet ut av, som har forstått at også dette er en ordning som kan misbrukes:
Ordningen med D-nummer (foreløpig personnummer) var egentlig et rent sjømannsregister for folk som var skattepliktig, men ikke registrert bosatt i Norge. Siden overtok Folkeregisteret, og systemet este ut.
I dag erstatter D-nummeret et vanlig personnummer for folk som oppholder seg midlertidig i Norge, og omfatter blant andre asylsøkere og gjestearbeidere. 1,1 millioner D-numre finnes i dag. Ingen vet hvor mange som er basert på falske identitetspapirer.
Aftenposten har i flere artikler skrevet at folk kommer til ligningskontorer og banker med falske pass som gir dem et D-nummer i Folkeregisteret. For kriminelle står porten til Norge åpen. Rundt 500 albanere har skaffet seg falske pass fra Belgia, Hellas, Bulgaria og Italia og har fått seg D-numre. Nå blir én etter én politianmeldt. DnB NOR er lurt trill rundt av albanske ligaer, og har anmeldt over 200 saker.
1,1 millioner D-numre er altså godkjent i Norge. Blant disse er et ukjent antall basert på falsk ID.
Men som HRS, har også andre prøvd å varsle om at folkeregistreringssystemene ikke lenger tjener sin sak:
Jarle Nilsen advarte allerede for to år siden om svikt i systemet med at ligningskontorer og banker rekvirerer D-nummer. Som styremedlem i Norsk Øko-Forum (NØF), en organisasjon for økokrimgranskere i politi, skatteetat og blant annet banker, påpeker han svakheten i dagens system. Selv er han ansatt i DnB NOR.
–1,1 millioner D-numre høres mye ut. Skremmende høyt når du tenker på at det er under fem millioner personer her i landet. Jeg tror antallet som er tatt med falsk identitet bare er toppen av isfjellet. Mange opererer med flere falske identiteter samtidig, sier Nilsen.
Han mener systemet med rekvirering av D-nummer er avleggs.
–Denne ordningen utviklet seg i en periode da vi hadde kontroll av identiteter og pass på grensen inn til landet. Innenfor Schengen-grensene har vi ikke det lenger. Den reelle kontrollen av riktig identitet er flyttet fra grensen og inn i landet. Grensekontrollen skjer ved skranken til banker og ligningskontorer. Der kan de få godkjent en falsk ID på dagen. Har den falske ID-en blitt godkjent i første instans, er det fritt frem, sier Nilsen.
Han er ikke kjent med lignende ordninger i andre europeiske land. Det er heller ikke andre Aftenposten har vært i kontakt med. Skattedirektoratet sier at de ikke kjenner ordningene i andre land. Svenske banker har en parallell til D-nummer, men bankene har ingen rolle med å sjekke ID eller rekvirere nummer til Folkeregisteret.
For enkelt
Nilsen viste til eksempler på en person som hadde fem ulike identiteter, da han tok saken opp i NØFs internblad (se egen sak). Han viste hvor enkelt det er å lure det norske systemet.
–Jeg så at mange personer kom inn i landet med falsk ID, og dette var personer som bedrev kriminalitet. Systemet er bygd på tillit, men åpner for trygdemisbruk og all slags kriminalitet. Tidene forandrer seg, og vi må tilpasse oss den nye virkeligheten, sier Nilsen.
Ja, den nye virkeligheten innhenter oss. Så Regjeringen har ingen valg lenger: Den må iverksette et arbeid som ser på folkeregistreringssystemene og forskriftene knyttet til disse. Det gjelder både inn- og utvandringskriteriene og rekvirering av D-nummer. Sistnevnte må flyttes ut av banker og ligningskontor og over til en offentlig instans som har spesialutstyr til å kunne sjekke oppgitt identitet. Det er politiet. Dertil må det etableres faste kontaktpunkter mellom Folkeregisteret og politiet. Hva gjelder barn som forsvinner fra Norge, må skoleadministrasjonene i hver kommune plikte å melde fra om alle barn som ikke lenger er i norsk skole, uavhengig av grunn. Dertil må det opprettes et nasjonalt elevregister i utdanningsdepartementet. Dette registeret skal både Folkeregisteret og politiet ha adgang til.
Sett i gang!