De glemte barna
Dette er historien om en fatal innvandrings- og integreringspolitikk, der barn strippes fullstendig for alt av rettigheter man bør forvente at norske statsborgere har. Historien startet for syv somre siden. Historien får kanskje aldri en lykkelig slutt. Det burde ta nattesøvnen fra våre folkevalgte. Historien burde likeledes avføde kontant oppvåkning og derav handling, slik at andre barn unnslipper samme skjebne.
For: sommeren 2003 tok et norskgambisk ektepar med seg sine fem norskfødte døtre i alderen 0 – 9 år til Gambia. Barna kan umulig ha visst hva som ventet dem: rituell kjønnslemlestelse i foreldrenes landsby i indre Gambia. Jeg utelater å kommentere smertenivå og helsekonsekvenser.
En uke etter lemlestelsene gikk ferden til foreldrenes grandiose bolig ved kysten. Der ble ”renselsen” av jentene feiret med familie og naboer.
Vel tilbake i Norge med spedbarnet, ble foreldrene kun spurt av skolemyndighetene om hvor de to jentene i skolealder var blitt av. Å sende barn til opprinnelseslandet for ”å lære om vår kultur”, som det gjerne sies, er fullt lovlig, endog om foreldrene selv har flyktningstatus fra det samme landet. Foreldrene kunne derfor senke skuldrene. De fire barna i alderen 3 – 9 år var nå under ”omsorg” av farens andrekone.
Så ble det stille. Inntil Human Rights Service (HRS) bestemte seg for å prøve å avdekke kjønnslemlestelse i 2005 (rapporten ”Norskfødte jenter kjønnslemlestes”, se rights.no). Prosjektet førte oss til disse fire vannskjøttede søstrene i Gambia. Ved hjemkomst anmeldte vi foreldrene for å ha lemlestet dem. Oslopolitiet tok saken svært alvorlig. Første prioritet var å få jentene hjem til Norge. Politiet, og deretter Statsadvokaten og Riksadvokaten, stanget imidlertid hodet i en betongvegg: myndighetene i Gambia mener jentene er gambiske. Deres røde pass er bokstavelig talt ikke verdt papiret de er laget av.
I juni 2008 tok saken en ny vending: jenta som var noen måneder gammel i 2003 ble undersøkt for mistanke om kjønnslemlestelse. Hun var lemlestet, og med dette håndfaste beviset kunne myndighetene for første gang i norsk historie tiltale og varetektsfengsle foreldre på bakgrunn av kjønnslemlestelse, det vil si at far ble fengslet, mor slapp unna grunnet komplikasjoner i svangerskap nummer syv. Under fengslingsmøtet lovet faren at han skulle sørge for at jentene kom tilbake til Norge når de hadde fullført et halvt års skolegang til i Gambia, som han visstnok allerede hadde betalt for. At døtrene var lemlestet kjente han for øvrig ikke til.
Julen kom. Jentene kom ikke. Søstrene, nå i alderen 10 – 16 år, kommer fortsatt ikke. Syv år har altså gått, likevel; samtlige jenter er fremdeles folkeregistrerte i Norge! At norske myndigheter er ute av kontroll og ikke vet hvor mange barn som er ”her eller der”, gjorde HRS statsminister Stoltenberg oppmerksom på i et møte i forrige stortingsperiode, samt i to rapporter (2004 og 2009). Vi mener det handler om tusentalls av barn. Vi ønsker oss derfor et tillegg i folkeregistreringsloven, der det heter ”midlertidig utflyttet”. I dag er man enten ”ute eller inne”.
Dette løser imidlertid ikke tragedien med de fire søstrene. Deres sak er antakelig tapt. Kanskje de får komme til Norge som voksne, med en omskrevet historie i bagasjen om hva som faktisk ble gjort med dem. Det avgjørende spørsmålet er: hva kan politikerne lære av tragedien? 1: at de er ute av kontroll og ikke har maktmidler en gang i en grov sak som dette. 2: ta konsekvensene og endre lovverket, i stortingsmannen Johann Castbergsk ånd, som ved lovverket fikk løftet barn født utenfor ekteskap og deres mødre inn i verdighet i 1915.
For oss betyr dette konkret følgende: foreldrene har brutt samfunnskontrakten som implisitt ligger til grunn for ervervet statsborgerskap. De forholder seg til gambisk lovverk og mentalitet. De nekter fullstendig å forholde seg til sine norskfødte barns menneskerettigheter, og verre: det får ingen konsekvenser, som for øvrig er et særdeles uheldig signal til deres likesinnede og omgivelsene.
Derfor; ta fra dem det norske statsborgerskapet og overta omsorgen for de gjenværende barna her.
Et slikt tiltak tvinger seg frem i det såkalt Nye Norge – hvis man skal ta menneskerettigheter til barn på alvor. Hadde et slikt tiltak vært på bordet i 2003, da hadde de fire søstrene fått et langt bedre liv – i Norge.