Innvandring

Statsråd opprørt over investor som snakker sant

Investor Jens Ullstein-Moe utalte i går, med bakgrunn i Brochmann-utvalgets NOU, at ikke-vestlig innvandring til Norge er ulønnsom. I dag raser integreringsminister Audun Lysbakken (SV) over at Ullstein-Moe snakker sant – og kjefter på han fordi han ansetter innvandrere og tjener penger på det.

Rita Karlsen, HRS

Når jeg leser dagens reaksjoner fra integreringsminister Audun Lysbakken (SV) på investor Jens Ullstein-Moes uttalelser vedrørende ikke-vestlig innvandring, klarer jeg ikke å få vekk bildet i hodet av en liten, sinna gutt som tviholder på leketøyet sitt slik at ingen andre skal komme til å ødelegge det.

Brochmann-utvalget fikk sitt mandat før Lysbakken hadde blitt tiltrodd statsrådstolen, så slik sett mottar Lysbakken en arv fra Stoltenberg I-regjeringen. NOUen som utvalget har levert er kanskje jekket ned i forhold til det som opprinnelige var tenkt. For jeg antar at regjeringen (både Stoltenbergs forrige og denne) har vært interessert i tallene som forteller hva som er virkeligheten, både hva gjelder sysselsetting, trygd/stønad og skatt i forhold til ulike befolkningsgrupper. Men nå antar jeg også at regjeringen besitter disse tallene, de er bare ikke direkte publisert i NOUen. Til det ville det ligne for mye på et ”innvandringsregnskap”, og dermed kunne noen finne på å snakke om lønnsomme og ulønnsomme innvandrere. Det til tross for at en av de få som snakker om lønnsomme versus ulønnsomme innvandrere nettopp er integreringsminister Lysbakken. Stort sett alle andre snakker om lønnsom versus ulønnsom innvandring, eller bærekraftig innvandring, til Norge.

Selvsagt vet Lysbakken bedre enn det som han tilsynelatende prøver å gi uttrykk for. Men det er en utrolig vanskelig balansegang å si noe om noe som i hans verden ikke kan direkte sies, som gjerne ender med floskler og – typisk – bestyrelser over hva andre sier.

Lysbakken vil få oss til å tro at innvandringen til Norge er bærekraftig. Han har endog gitt et klart ”ja” på dette spørsmålet (Politisk Kvarter, NRK, 10.mai). Det er den ikke, samtidig med at noen innvandrergrupper er mindre – og ditto mer – ”bærekraftig” enn andre. Dette strider mot Lysbakkens integreringsprosjekt, som består av de positive eksempler og å fortie det som han mener er negativt. Vel skal vi innrømme at vi har noen utfordringer, men de er visstnok så små og ubetydelige at de lar seg løse – stort sett ved hjel av ”tiden” – og noen justeringer eller utfasing av stønader og trygder som SV likevel er imot, og der er Brochmann-utvalget god å lene seg på. Men merk: Slike endringer har ingenting med nedjustering av velferdsgoder å gjøre, selv om nok mange vil oppfatte det som akkurat det. Brochmann-utvalget er også gode å lene seg på når det gjelder sysselsettingslinjen, men her har arbeidsministeren og integreringsministeren en egg-høne-debatt de må ta først: Hva kommer først – integrering eller sysselsetting?

Aller mest problematisk synes det å være for Lysbakken å snakke om det som han selv er så opptatt av; nemlig at innvandrere er så forskjellig. Det skal vi nemlig bare snakke om hvis det har et positivt fortegn. Det er for eksempel helt uproblematisk å si at noen innvandrere kommer hit for å jobbe, noen flykter fra krig og nød og noen fordi de har giftet seg med en herboende (eller aller helst ”nordmann”). Dette skal følges av at ”Norge har både moralsk plikt og plikter som følger av internasjonale avtaler til å ta imot flyktninger.” (PS: Akkurat dette har Lysbakken sagt til VG, lenke under).

Det er derimot svært problematisk å si at noen innvandrere kommer hit for å ta del i vårt velferdssystem uten å være interessert i å jobbe, noen fordi de ønsker seg en tryggere økonomisk fremtid for seg og sin familie uten å ha noe beskyttelsesbehov og noen fordi de utnytter herboende (som regel ikke en ”nordmann”) gjennom ekteskap for å få varig opphold i Norge. Dette kan heller ikke følges av at ”Norge har ingen moralsk plikt og plikter som følger av internasjonale avtaler til å ta imot personer som i realiteten bare utnytter vårt velferdssystem.”

Men begge deler er like sant. Nettopp derfor kan en også ta frem kalkulatoren, som Lysbakken viser slik forakt over i dagens VG Nett. Her raser Lysbakken over at Ullstein-Moe sier at ikke-vestlig innvandring til Norge er et ulønnsomt prosjekt. Det hjelper nemlig ikke at det er sant, det skal forties. Men fordi Ullstein-Moe sier den sannheten som Lysbakken vil skal være hemmelig, så må Ullstein-Moes karakterdrepes:

– Ulltveit-Moe generaliserer på en måte som får debatten til å spore helt av. Det blir tull å putte europeiske innvandrere i én kategori og kalle dem lønnsomme, og alle andre ulønnsomme, sier Lysbakken som er kritisk til å dele inn individer på den måten.

Lysbakken sier at han reagerer med undring over at nettopp Ulltveit-Moe er den som tar til orde for redusert innvandring.- Ulltveit-Moe er en mann som har tjent seg rik på arbeidet som andre har gjort. At han selv som tjener på innvandring, det vil si har innvandere som jobber hos ham, skal være kritisk, synes jeg er underlig, sier Lysbakken.

Nå kunne jo VG spurt Lysbakken hvilken generalisering det er Ullstein-Moe bedriver, særlig relatert til den generalisering han selv bedriver, for eksempel at innvandringen til Norge er bærekraftig, men han slipper unna:

Integreringsministeren vil ikke gå inn på hvorvidt dagens tall om innvandrere og arbeid er urovekkende for fremtiden, men understreker at det er viktig at man ser på integrering i sammenheng med arbeid.

Da er det jo ekstra interessant at Lysbakken fyrer løs på arbeidsgiveren Ulltveit-Moe, og kritiserer han nord og ned fordi han nettopp ansetter innvandrere – som han tjener penger på. Hva er det Lysbakken egentlig tror; at arbeidsgivere i dette landet bedriver et veldedighetsprosjekt i forhold til integrering? Da er det kanskje ikke så rart at arbeidsministeren og integreringsministeren står på hver sin tue i integreringsdebatten. Nei, jeg tror nok heller det bevitner noe helt annet: Arbeidsgivere er først og fremst interessert i dyktige arbeidere – og ditto mindre interessert i navn og hudfarge. Akkurat derfor er også innvandrernes kvalifikasjoner det viktigste, og her er det noen innvandrergrupper som peker seg ut – i begge retninger.

Det kan være at Lysbakken har feilberegnet seg. Det har nemlig vært lett å sno seg unna realiteter med Norges innvandrings- og integreringspolitikk med følelser-, håp- og troprat. Det er derimot et språk som økonomer ikke forholder seg til, og i alle fall ikke arbeidsgivere som ikke har begge hendene langt inn i statskassen. Akkurat derfor er disse mer enn velkommen inn i denne debatten. Det er kanskje de som klarer å bidra til en realitetsorientering.