Tore-Jarl Bielenberg, HRS
(Paris): ”Hele vår tradisjon med rett til politisk asyl er i fare!” advarer Franrikes innenriksminister Claude Guéant, som også er øverste ansvarlig for landets oversjøiske områder og innvandringen. Uttalelsen kom etter et besøk på et asylsøkermottak i Sør-Frankrike fredag (24.11). Antallet søknader om asyl har økt med 55 % de siste fire årene og vil kunne komme opp i 60 000 i 2011, opplyses det fra departementet hans. 20 % av alle som søker om politisk asyl i Europa, gjør det i Frankrike. Landet ligger nå på andreplassen av alle industrialiserte land, bare USA har flere asylsøkere. Dette fikk avisen Le Figaro (25.11.2011) til å bruke overskriften ”Antallet søknader om politisk asyl er i ferd med å eksplodere”.
Grunnløse og velorganiserte
Storparten av søknadene er grunnløse i den betydning at de ikke gir rett til asyl. I 2010 ble bare rundt 10 000 søknader innvilget, mot 11 500 i 2008. Mens omtrent en tredjedel fikk ja på søknaden tidligere, er det nå bare en fjerdedel som får søknaden innvilget.
Den voldsomme økningen gjør også at behandlingstiden blir stadig lengre, den er i dag på gjennomsnittlig 19 måneder, som er 3 måneder lengre behandlingstid enn i 2008. Og det på tross av at det ansettes stadig flere saksbehandlere, samtidig som det er åpnet rundt 270 mottak.
Det er tydelig at en stor del av strømmen av asylsøkere er organisert av bakmenn som tar seg godt betalt. De utnytter også sin kjennskap til hvor det er lange behandlingstider og styrer strømmen dit for å hale ut tiden og øke sjansene for å få bli. ”Det er ikke normalt at det er 800 søkere i Angers og bare 40 i Mans!” utbrøt minister Guéant.
Kostnad: en halv milliard euro
Det er beregnet at asylsøkerne i år vil koste Frankrike over en halv milliard euro, antakelig 520 millioner, som tilsvarer over 4 milliarder norske kroner. Den største utgiftsposten er innkvartering: 334 millioner euro. Litt under 40 % av søkerne bor på asylmottak, der de får et månedlig beløp beregnet ut fra familiesituasjonen. I år vil det komme opp i 32 millioner euro. 20 000 personer er innkvartert på hoteller, og denne hotellregningen vil i år beløpe seg til 135 millioner euro. Den har økt med 85 % på tre år.
Radikal plan
I et forsøk på å få situasjonen under kontroll har Claude Guéant utarbeidet en plan som departementet selv har karakterisert som radikal. For det første har det føyd Armenia, Moldova, Montenegro og Bangladesh til listen over ”trygge land” der forholdene ikke gir grunnlag for asyl.
Folk fra Bangladesh har forresten toppet listen over asylsøkere i den siste tiden. Dessuten vil fordelingen av asylanter bli regional, ikke fylkesmessig, for at man skal få en bedre spredning utover landet. I dag vil 45 % av asylsøkerne helst slå seg ned i Ile-de-France, området rundt Paris, der befolkningssammensetningen har endret seg grunnleggende de siste tiårene.
Videre ble det i januar i år fremmet et lovforslag som vil gjøre det mulig å avvise søkere som farer med svindel eller nekter å samarbeide med myndighetene, for eksempel folk som ”bevisst forandrer sine fingeravtrykk” for ikke å bli identifisert, som det står i lovforslaget. Dessuten skal det bli lettere å sende ut søkere som har fått avslag. ”De som er blitt nektet asyl, er i samme situasjon som andre utlendinger som lovstridig oppholder seg i landet,” uttalte minister Guéant etter besøket på asylmottaket.
Illegale innvandrere koster dyrt
Men det er ikke bare asylsøkere som legger beslag på store summer i den franske statskassen. Det finnes også anslagsvis 550 000 personer som har ulovlig opphold i landet. De betegnes her oftest som papirløse og gjør seg sterkt gjeldende i gatebildet og på det svarte arbeidsmarkedet. I sommer la den franske skattebetalerforeningen Contribuables associés frem en sjokkrapport, ”Ce que nous coûte l’immigration clandestine”, ført i pennen av forskeren Jean-Paul Gourévitch, som er rådgiver både for det franske utenriksdepartementet, Europarådet, Verdensbanken og Unesco. Rapporten, som er på 96 sider, gjennomgår og analyserer en mengde tilgjengelig statistikk og annen informasjon og kommer frem til at de illegale innvandrerne koster den franske staten nærmere 4,6 milliarder euro per år! Blant de største postene er svart arbeid (1,7 milliarder euro), utgifter ved utsendelse og hjemsendelse (787 millioner) og helsetjenester (662 millioner).
Rapporten tar for seg den økonomiske siden av den illegale innvandringen, men Gourevitch minner også om at det dreier seg om mennesker. ”Selv om migrasjonen beskrives som en kollektiv strøm, er den alltid en sum av enkeltstående vågestykker og enkeltpersoner som har håp og frykt, som tar risiko, som ønsker å bevare sin frihet og mener å ha rettigheter,” skriver han og fortsetter: ”Men det gir ingen grunn til å erstatte refleksjon med refleks, å stenge seg inne i en lidenskapelig tale som avviser enhver økonomisk tilnærming. Vi mener til og med at lidenskapene blir mindre heftige når hver enkelt vet hva den illegale migrasjonen reelt koster og innbringer.” Og ifølge rapporten gir den 4,6 milliarder euro i minus.
”For mange innvandrere”
Frankrike mottar hvert år 200 000 legale innvandrere. ”Jeg mener det er for mange,” uttalte innenriksminister Claude Guéant på fransk TV Europe 1 søndag 27. november. ”Det tilsvarer en by som Rennes og dobbelt så mange som antallet innbyggere i Perpignan.” (I Norge ville det tilsvare mer enn hele befolkningen i Tromsø, Drammen og Sarpsborg til sammen – hvert år.)
Innenriksministeren har derfor satt som mål gradvis å redusere denne legale innvandringen med 10 %, 20 000 personer, per år.
”Hvorfor er 200 000 for mye?” spurte ministeren, og svarte selv: ”Fordi jeg – i likhet med regjeringen, i likhet med republikkens president – ønsker at de utlendingene som kommer til oss skal bli integrert, skal ta våre lover til seg, skal ta til seg vår måte å leve på. … Frankrike er ikke lukket, Frankrike er ikke et fremmedfiendtlig land,” forsikret han. Samtidig gikk han til felts mot sosialistenes og de grønnes forslag om å innføre stemmerett for utlendinger. ”Stemmeretten har helt siden 1789 vært uløselig knyttet til statsborgerskapet,” sa han. Han var også bekymret over forslaget om at utenlandske statsborgere kan bli valgbare og sa: ”Jeg har ikke lyst til å oppleve at flertallet av borgermestrene i Seine-Saint-Denis, som har en stor utenlandsk befolkning, skal få et flertall av utenlandske borgermestre.”
Innvandring og integrasjon eller mangel på integrasjon står altså fortsatt sentralt i den franske politiske debatten. Og tonen vil nok bli skjerpet etter hvert som man nærmer seg presidentvalget i 2012.