Jens Tomas Anfindsen, HRS
Den liberalistiske økonomen og journalisten Phillippe
Legrain var i går i Norge på invitasjon av tenketanken Civita.
På et
godt besøkt frokostmøte i Oslo presenterte han sin nye bok ”Immigrants – Your
Country Needs Them”. HRS hadde i utgangspunktet meldt seg på til arrangementet,
men av tilfeldige og helt uinteressante årsaker ble vi forhindret fra å
stille.
Heldigvis for oss har Klassekampens sjefsredaktør, Bjørgulv
Braanen, i dag en liten rapport fra og evaluering av det aktuelle møtet.
Braanen skriver:
Den tidligere
Economist-journalisten Phillipe Legrain hevder at fjerning av alle
restriksjoner på innvandringen ville gi en dramatisk vekst i verdensøkonomien,
og argumenterer eksplisitt for at lavt lønnede immigranter vil spare staten for
store utgifter.…Den økte ”dynamikken” og
”effektiviteten” i økonomien skal oppnås ved at samfunnet skaffer seg permanent
tilsig av lavtlønnet arbeidskraft … .…Dermed vil det utvikle seg en
lavtlønnet underklasse, som i stor grad vil ha en annen etnisk opprinnelse enn
majoriteten. Det er mulig at dette vil skape større ”dynamikk” i næringslivet,
men kostnaden vil være økt klassedeling og sosiale forskjeller.
Med forbehold om at forholdet mellom etnisk majoritet og
minoritet nok ville bli snudd på hodet ganske raskt dersom rike land som Norge
skulle fjerne alle restriksjoner på innvandring, er HRS ellers takknemlig for
at Braanen tar seg bryet med påpeke noen av de alvorlig negative konsekvensene
som en liberal innvandringspolitikk av Legrains modell ville medføre.
Imidlertid er de problemene Braanen forutser, knapt nok mer enn et skrap i
overflaten av hva vi har i vente dersom utopister av Legrain eller Olaf H.
Thomessens støpning skulle få gjennomslag for sine visjoner.
Fri innvandring vil gi billig arbeidskraft til industrien,
ja, og vil føre til dannelsen av en stor, lavtlønnet underklasse som kan
fungere som tjenerskap for overklassen, ja. De videre konsekvensene av dette
kan utledes langs følgende linnjer:
Nasjonalfelleskapet
oppløses demografisk. Det vil ikke lenger gis noen felles ”vi-identitet”
som forener statens borgere.
Idet nasjonalfellesskapet oppløses, svekkes lojaliteten til statens
institusjoner. Tilliten til en institusjon som skattevesenet, for
eksempel, har sammenheng med at man har sett at ens besteforeldre mottok
pensjon og eldrepleie, at man her egne barn i subsidierte skoler og
barnehager, at man selv har en realistisk forventning om å kunne motta
omsorgstjenester som gammel, at man har en følelse av fellesskap med de
andre som nyter godt av statens goder, o.s.v.. Lojalitet til staten
forutsetter et sivilsamfunns oppfatning av å befinne seg i et skjebnefellesskap,
både fremover- og bakoverskuende i tid, med statens institusjoner. Hvis
forbindelsen mellom folkefellesskapet og statens institusjoner løsrives, forvitrer
også menneskenes bånd til staten. (En rendyrket institusjonspatriotisme er
riktignok et tenkelig, teoretisk konstrukt, men det er ingenting som tyder
på at noe slikt kan ha sosial bærekraft. Tvert imot er det enorme mengder
empiri som peker i motsatt retning).
Store
demografiske omveltninger medfører fragmentering av sivilsamfunnet langs
etniske og religiøse skillelinjer. Dette kan betraktes som en prosess
motsatt integrering. Fragmentering gir seg først utslag i form av
integreringsproblemer i barnehager, skole, helsevesen, politikken, det
frivillige organisasjonsliv og lignende, og kulminerer i dannelsen av
parallellsamfunn.
Det er for øvrig en artig ironi i dette at nettopp
Høyre-miljøet rundt Civita og Minerva er blant landets ivrigste tilhengere av
en politikk som fragmenterer sivilsamfunnet. For øvrig er jo kultivering
av det private initativ som utgår fra sivilsamfunnet liksom Høyre-miljøets
siste fikenblad for å kunne kalle seg selv konservative samtidig som det
i realiteten rendyrker en liberal profil som har fint lite med konservativisme å
gjøre. Høyres innvandringspolitikk viser at denne såkalte konservativismen er
et vissent blad.
Videre er det slik at Braanen (i likhet med de fleste andre)
totalt bortser fra islams fragmenterende og samfunssplittende rolle i det hele.
Overalt i Europa er det nå slik at islamske særkrav tærer på sammenhengskraften
i samfunnet. Dette har ikke bare å gjøre med slørbruk i det offentlige rom, men vel så
mye slike ting som krav til halal-mat i skolen, kjønnsdelte gym-timer, bønnerom
på arbeidsplassene, butikkansatte som nekter å berøre svinekjøtt og alkohol,
leger som ikke vil behandle pasienter av motsatt kjønn, pasienter som nekter å
ha kvinnelige leger, krav om at kvinnelig helsepersonell må bære hijab, nekt av
Holocaustundervisning i skolen, trakassering av jøder, kvinnelige lærere og
homofile, trusler og vold mot annerledes tenkende, krav til islam-vennlig pressedekning
og historieundervisning, krav til spesielle blasfemi- og ytringsfrihetslover, samt
sivilrettslige shariaråd og shariarådgivere i politiet, for bare å ta et lite
utvalg fra nyhetsmeldinger som har tikket inn det siste året. Dette har
konsekvenser:
Resultatet
av islams krav om særregler og særordninger som legger beslag på ”plass” i
det offentlige rom, er allerede og vil i økende grad fremover bli dannelsen
av autonome, islamske parallellsamfunn, såkalte enklaver.
Ingen vet riktig hvor denne utviklingen bærer hen, men det
er i alle fall sikkert at utviklingen bærer på et ganske stort,
destabiliserende potensiale. En av Europas aller fremste eksperter på
islamisering, Patrick Sookhdeo
(rådgiver i Nato, Professor ved George C. Marshall European Centre for Security
Studies, seniorrådgiver ved Defence Academy of the UK og forsker ved Security
Institute of the UK), advarer om at islamistene i Storbritannia er iferd med å
opprette autonome enklaver der sharia-lovene skal gjelde. Ifølge Sookhdeo vurderer britiske sikkerhetstjenester seriøst scenarier for
hvordan de skal håndtere eventuelle uavhengighetserklæringer fra muslimske
byer/bydeler: Skal man sette inn militæret eller skal man rett og slett tillate
muslimene å opprette sine egne «småstater»?
Situasjonen er altså ganske
alvorlig. Storbritannia ligger nok betydelig verre an enn Norge, men det er
ingen grunn til å kimse av utviklingen her heller.
Mot denne bakgrunn er det ganske forstemmende å registrere at
en del mennesker tror de kan basere praktisk politikk på rent ideologiske
avklaringer om hva liberalisme er eller bør være, uten å ta hensyn til
realitetene på bakken. Europa befinner seg i en svært ustabil situasjon
allerede, nettopp på grunn av innvandring og demografiske omveltninger. Å
diskutere videre innvandring uten å ta de foreløpige, empiriske konsekvensene av
denne utviklingen med i betraktning, fremstår som uansvarlig.
HRS håper at Civita vil vite å behandle Phillippe Legrains
ideer om innvandring for presis hva de er, utopiske drømmerier.