Jens Tomas Anfindsen, HRSGlem tidligere tiders idealer om kunsten som et kritisk korrektiv til ”makta”. I Norge er det jo de rette folka som sitter med makta, så da er det ikke noe problem for kunsten å la seg bruke til fremme av statens politikk.
Neste år er det mangfoldsår. Regjeringen har utropt 2008 til et ”markeringsår for kulturelt mangfold”. I stortingsmelding 17 blir det sagt om året at målet er ”å utvikle et reelt flerkulturelt samfunn hvor kulturuttrykk møtes og utvikles, og nye kulturuttrykk skapes”. Det er satt av i overkant av 36 millioner kroner til feiringen. Et foreløpig program for festen er å finne på www.kultureltmangfold.no.
Men kulturminsteren, som jo også er kjent som litt av en partyminister, har erfaring med dette med å fikse fester. Han er realist. Han skjønner at mangfoldsfeiringen ikke bare kan bero på den gode vilje, og ser seg nødt til å veilede festkomiteen med både gulrot og pisk. Ikke bare vanker det rause bevilgninger til kunstprosjekter som belyser mangfoldet på den ”riktige”, konstruktive måten. De som ikke lar seg by opp til dans ved lokkemidler, kan få straff.
Tirsdag kunne Klassekampen melde at Trond Giske advarer om at statlige institusjoner som ikke bidrar til Mangfoldsåret, kan komme til å merke det ved fremtidige statsbudsjett.
Men norske kulturinstitusjoner er ikke redd for politisk styring av kunsten. Tvert imot, sier Harry Guttormsen, som er dekan ved Fakultet for scenekunst ved Kunsthøgskolen i Oslo. Til Klassekampen forteller Guttormsen at han er glad for presset fra Kulturdepartementet, selv om Kunsthøgskolen faktisk er underlagt Utdanningsdepartementet. Noen vil kanskje stusse over dette med at kunsten så lydig inntar en tjenerrolle i forhold til statens ideologiske målsetninger, men kanskje denne reaksjonen bare skyldes gamle og inngrodde fordommer? Noe av kunstens oppgave er jo nettopp å ruske opp i gamle fordommer, så det er kanskje bare på sin plass at den utfordrer oss på dette punktet? Og virkeligheten forandrer seg jo hele tiden. … Så jo da, nå som kulturradikalerne selv sitter i regjering, ville det jo være direkte barnslig om kunsten hele tiden skulle holde på å opponere.