Rita Karlsen, HRS
I helgen kunne vi lese i Aftenposten at av de 12.800 voksne innvandrere som kom til Norge i 2003, så har bare 31 prosent etter fire år avlagt og bestått muntlig prøve i norsk. Den skriftelige prøven avdekket enda dårlige resultater, bare 23 prosent har bestått denne.
Disse resultatene kan ikke si å stå i noe som helst forhold til de investeringer som den rødgrønne regjeringen har gjort for at voksne innvandrere skal lære seg grunnleggende norsk og elementær kunnskap om det norske samfunnet. Hele 5,2 milliarder har vært benyttet til dette formålet de siste fire årene.
Bakgrunnen for å lære opp voksne innvandrere i norsk og samfunnskunnskap, har vært å tilrettelegge for at de samme skal kunne ta fullverdig del i det norske samfunnet. I Ot.prp. 50 (2003 -2004) het det:
”Det er et mål at alle, uavhengig av opprinnelse og kjønn, skal kunne få arbeid og ha like muligheter til å delta i det norske samfunnet, enten det er i skolen, i bomiljøet eller i organisasjonslivet. Deltakelse er viktig både for at samfunnet skal kunne nyttiggjøre seg alle ressurser i befolkningen, og for at den enkelte skal kunne påvirke sin egen livssituasjon. Gode norskkunnskaper vil ofte være en forutsetning for å kunne ta aktivt del i samfunnet generelt og på arbeidsmarkedet spesielt.
For å tilrettelegge for aktiv samfunnsdeltakelse for alle, fremmes det her forslag om en lovfestet ordning med opplæring i norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandrere.”
300 timer var tilbudet til den enkelte fra regjeringen, og ordningen ble knyttet til at det var en rett og en plikt for voksne innvandrere (definert i en nærmere personkrets) å ta denne opplæringen. Etter fem år skulle således disse være bra skodd for å bli delaktig i det norske samfunnet.
Mye penger og gode intensjoner, med andre ord.
Etter fire år er det lite som tyder på at tiltaket gir den ønskede effekt, men i Aftenposten heter det at selv om regjeringen ikke er fornøyd med resultatene, så går utviklingen i riktig retning.
– Disse tallene ser forferdelig lave ut, sier underdirektør Helga Arnesen i Vox. Hun understreker imidlertid at dette ikke sier så mye om effekten av norskopplæringen.
– Det er mange som fullfører uten å ta prøven, sier Arnesen.
Men at mange fullfører uten å ta prøven, sier jo ingenting om hva de samme faktisk har lært. Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID) viser derimot til at det i dag er dobbelt så mange innvandrere som går opp til – og består – norskprøve, sammenlignet med 2003. Men her tror jeg noen leker seg med tall.
– Resultatene er stigende, og antall kandidater har fordoblet seg siden 2004, sier avdelingsdirektør Ahmad Ghanizadeh, som leder integrerings- og mangfoldavdelingen i AID. Av alle dem som velger å avlegge prøve, har 59 prosent bestått skriftlig prøve hittil i år.
At det er dobbelt så mange som er med i denne opplæringen, henger vel sammen med økende andel innvandrere, jamfør retten og plikten. Deretter vet vi ingenting om andelen som har tatt skriftlig prøve, selv om AID henviser til at av dem som har valgt å avlegge prøven (og det er?) så har 59 prosent av disse bestått. De 23 prosentene som det er henvist til tidligere kan jo for alt vi vet utgjøre 90 prosent av dem som valgte å ta prøven.
I rapporten fra Riksrevisjonen skal det, ifølge Aftenposten, avdekkes elendig styring fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), som har ansvaret for organiseringen av opplæringen.
Kommunene vet ikke når elevene begynner, ikke når de slutter – og ikke hva de kan.
En rapport fra Riksrevisjonen som har vært hemmeligstemplet frem til nå, avdekker elendig styringen av pengebruken og norskopplæringen til Integrerings- og mangfoldsdirektoratet:
· En av fire innvandrerelever får ikke noe vedtaksbrev.
· For halvparten av elevene vet ikke skolenes dataregister hvilket opplæringsnivå de er på.
· 70 prosent av elevene vet man ikke når slutter.
· For tre av ti elever aner man ikke når de startet opplæringen.
· 35 prosent av elevene får ingen individuell plan, slik de har krav på.
Stoltenberg-regjeringens retningslinjer for norskkursene har vært så uklare, at hverken IMDi eller fylkesmennene har skjønt om pengene er øremerket, eller hvordan tilskuddet skal forvaltes. I fjor kostet norskopplæringen skattebetalerne 1,3 milliarder kroner.
Undersøkelsen er basert på en gjennomgang av sakene til 388 innvandrere som gikk på norskkurs i fjor i Norsk introduksjonsregister. Riksrevisjonen påpeker at den dårlige organiseringen kan få dramatiske følger for innvandrerelever, som kan miste både bosettingstillatelse og rett til norsk statsborgerskap.
–Svakhetene kan påvirker den enkeltes mulighet til integrering og deltagelse i norsk samfunns- og arbeidsliv, skriver Riksrevisjonen.
–Jeg ser alvorlig på de konsekvenser svakheter i håndteringen av lovpålagte oppgaver kan på, svarte tidligere arbeids- og inkluderingsminister Dag Terje Andersen da han fikk rapporten i juni. Saken blir først kjent nå fordi Regjeringen og Riksrevisjonen har hemmeligstemplet saken.
Denne såkalte ”hemmelighetsstemplingen” er interessant; for det er vel ikke opp til Riksrevisjonen å unndra rapporter fra offentligheten, utover det som er knyttet til Riksrevisjonens saksbehandling. Så det kan være at rapporten har vært unntatt offentligheten i en tilsvarsrunde, men er den derimot ”hemmelighetsstemplet” etter dette, så må det være regjeringens valg. Hvis regjeringen har valgt å holde rapporten unna offentligheten til nå, er ikke veien lang til å mistenke at de ville holde den tilbake til valget var over. Det bør være svært pinlig for regjeringen.
Deretter, og nå må jeg understreke at jeg ikke har lest rapporten, men forholder meg til det som er sitert i Aftenposten; Riksrevisjonen påpeker at den elendige organiseringen av opplæring kan få dramatiske følger for den enkelte, hvilket jeg selvsagt er enig i, men jeg savner et samfunnsperspektiv: At voksne innvandrere ikke lærer seg norsk vil også få dramatiske følger for det norske samfunnet. Det er ingen hemmelighet at det er samsvar mellom norskkunskaper og tilknytning til arbeidsmarkedet. Men jeg innser også at en slik tilnærming nærmer seg ideen om et innvandrerregnskap, og kanskje er det nettopp Riksrevisjonen som bør ta initiativ til en slik gjennomgang?
Hva gjelder bedre styring av norskopplæringen, så tror jeg ikke det bare handler om bedre retningslinjer fra regjeringen. Her må også IMDi være sitt ansvar bevisst, og utarbeide de retningslinjer som de anser er nødvendige ut fra regjeringens intensjoner. Det er tross alt ikke ”småpenger” det er snakk om – og mer penger blir det. For fra neste år utvider regjeringen retten og plikten til norskopplæring fra 300 til 600 timer. Derimot begynner endelig regjeringen å innse at for at deres intensjoner skal lykkes bedre, må det også settes strengere krav.
I statsbudsjettet i forrige uke la Regjeringen frem forslag om obligatorisk norskprøve, noe Aps nestleder Helga Pedersen varslet allerede på partiets landsmøte i april. Innvandrere må ha bestått prøven, eller ha tatt en egen statsborgerskap-prøve, for å få norsk statsborgerskap.
I tillegg er 2000 lærere og ledere tilbudt tre dagers kurs i etterutdanning for å bli flinkere i å lære opp innvandrere.
At prøven gjøres obligatorisk er en helt riktig vei. ”Frivillighet-tenkingen” som store deler av integreringspolitikken preges har sikkert de beste hensikter, men den kan slå motsatt ut: de samme menneskene kan oppleve seg degradert og at det ikke forventes noe av dem. Slik sett må også den avlagte prøven forplikte, både den som har avlagt den og det øvrige samfunnet. Jeg er således helt enig med underdirektør Helga Arnesen i Vox:
–Vi har store utfordringer med å få folk til å ta norskprøven når det er frivillig. Prøven gir deg ingen rettigheter, og hverken arbeidsgivere eller utdanningsinstitusjonene har etterspurt prøven, sier hun.
Norge har sullet seg inn i et degraderende menneskesyn hva gjelder innvandrere. Det synes rett og slett å forvente mindre av mennesker med innvandrerbakgrunn, og de forpliktes heller ikke etter de samme krav som majoriteten (ut fra våre ulike kvalifikasjoner). Først når vi rydder opp i denne grunnholdningen i oss selv, vil vi ha forutsetninger for å skape en integreringspolitikk.