Eia var vi der

Rita Karlsen, HRS

For det som begynner å bli en del år siden, var jeg stipendiat på et interessant forskningsprosjekt som het intet mindre enn ”Forskning om forskning”. Prosjektet ble iverksatt i en tid da Norges forskningsstruktur skulle reorganiseres, effektiviseres, gjøres mer produktiv – men, kanskje mest av alt: man skulle få mer forskning ut av hver krone, og forskerne skulle gjøres mer ansvarlig for egne forskningsprosjekter. Sistnevnte handlet ikke om forskningsresultater om noen skulle tro det, men om penger. For å gjøre en lang historie kort: grunnforskning, eller den såkalte frie forskning, ble tildelt en liten skare ved våre etablerte forskningsmiljøer først og fremst ved universitetene (som måtte ”betale” for friheten ved å benytte en del av tiden til undervisning), mens ”oppdragsforskningen” skulle gi Norge målrettet og nyttig kunnskap i ”nuet”. Den enkelte forsker ble således medansvarlig for å få finansiert egne forskningsprosjekter, og den store etterspørreren (pengesekken) er selvsagt staten. En kan kanskje si det slik: Det var den dagen det gikk politikk i forskningen.

Når Harald Eia i NRK-programmet ”Hjernevask” diskuterer problematikken ”arv eller miljø?” er det én ting hva forskerne faglig bidrar med, akkurat det tror jeg det er forskere eller andre interessenter for arv og miljø som bryr seg mest om, mens vi andre registrerer hovmodet og selvfortreffeligheten de samme bidrar med. Eias utfordring til de norske forskerne, de utenlandske slipper unna og det er greit nok, avdekker at det vi tror er, eller håper er, ”god forskning” ikke er stort annet enn enkeltpersoner meningsutlegning. Det kan faktisk heller ikke kalles meningsutveksling, da det ville fordret at man i alle fall tilkjennega (noen) divergerende syn på egne hypoteser og analyser.

Og så sure de blir. Sosiolog Gudmund Hernes, som i sin tid faktisk var utdannings- og forskningsstatsråd da det overnevnte Forskning om forskning-prosjektet pågikk, ble så fornedret av Eia at han i Morgenbladet skrev noe slik som at ”Eia hadde fått seg en ny hammer, og den må han slå med.” At forskere som er lite vant å være i media føler seg bortklippet, kryssklippet og presentert med manglende nyanser, er i seg selv selvforklarende, men at Hernes skulle falle i denne grøfta, det er bare pinlig. Alle, og særlig oss som kommer med uønsket budskap, vet derimot at det ikke bare handler om klipping og manglende nyanser, det kan vel så godt handle om manipulering og propaganda fra medias side – med støtte fra ”forskere”, politikere eller et politisert byråkrati.

Og der er vi ved kjernen av Eias ”forskningsprosjekt”: Hvorfor er noe uønsket?

Det er her forskerne vrir seg på stolen. Det samme gjør nok ansatte i eksempelvis Helsedirektoratet som har betalt for ”forskning” og propaganda for sammenhengen mellom alder og drikkevaner, og politikere som i sine program støtter seg til denne type propagandaforskning.

La oss så vende nesen til innvandrings- og integreringspolitikken. Knapt noe felt er så politisk betent som akkurat dette feltet, og knapt noe felt er så rammet av konsensusforskning og propaganda, om det så er fra forskningsmiljøer, inkludert Statistisk sentralbyrå, fra media eller fra byråkratiet. Vi skriver altså 2010 og enda er det kontroversielt å hevde at det er en tett og uløselig sammenheng mellom innvandring og integrering. Det er kontroversielt å fremlegge statistikk som viser overrepresentasjon av ulike innvandrergrupper hva gjelder kriminalitet og overgrep. Det er kontroversielt å snakke om ”norsk kultur”. Det er kontroversielt å benytte seg av den såkalte ”æreskulturen” som forklaringsvariabel (for øvrig også noe Eia skjønte for lenge siden, da han i en av sketsjene i ”Tre brødre som ikke er brødre” hylte om Rezzzzzzzzpekt!).

Konsensusen i Norge handler om at tiden er den riktige integreringsfaktoren (med vennlig hilsen SSB), inkorporert i særlig SV-folka, som dessverre vil bruke sin tid i regjeringsposisjon til å løfte frem alt som går bra, noe som selvsagt går på bekostning av det som ikke går bra og som dermed får fortsette å vokse og gro relativt uforstyrret. Vi belæres om ”Det Nye Norge”, og vi blir igjen og igjen satt på plass med at ”det flerkulturelle samfunnet”, som ingen har bedt om, er ”kommet for å bli”. Vi blir fortalt at det går så mye bedre i Norge enn i mange andre land, ja selv på tross av finanskrisen, men de samme holder klokelig kjeft om det som synes å være Norges største trussel: sløvheten som utløses av milliarder på milliarder på milliarder på bok.

Så ”oppdaget” NRK den nederlandske forskeren Ruud Koopmans – og dermed ble det mer liv i leiren. For Koopmans taler norske forskere, byråkratiet og politikere midt imot – med unntak av FrP (men de har til gjengjeld aldri hørt om mannen) – og dermed blir det enda mer liv leiren. I dag i Politisk Kvarter (NRK P2) var de ”alle” på plass: Aps Raymond Johansen, FrPs Per-Willy Amundsen og (sosiolog) Grete Brochmann. For å ta de to førstnevnte først: De er skjønt enige om at det skal settes krav til innvandrerne, men Ap sliter med å få realisert sine ønsker i regjering, mens FrP sliter med å komme i regjering. Derfor er Brochmann den mest interessante i denne sammenhengen.

Men før jeg sier noe om Brochmann, kan det være på sin plass å si noe om forskeren Ruud Koopmans. For som Amundsen villig innrømmet på Politisk Kvarter følte han seg ”hjernevasket” idet han ikke visste hvem Koopmans er (da burde Amundsen bli mer flittig leser av rights.no). Norske forskere på innvandrings- og integreringsfeltet vil ikke ta til seg Koopmans forskning. Det passer ikke inn, eller som Brochmann sa på Politisk Kvarter: hans forskning kan ikke overføres direkte til Norge. Hvilken forskning kan så det? Hvilket annet ”sammenlignbart” land har så ufattelig mye penger på bok? Dette er fra Brochmanns side intet annet enn ”Eia-bortforklaringer”. For nettopp statlige penger er Koopmans utgangspunkt. Som jeg har skrevet om før, viser studien til Koopmans at sterke velferdsstater hemmer integreringen. Dette fordi at jo rausere velferdsordninger, jo høyere arbeidsledighet, segregert bosetting og høyere kriminalitetsrate blant innvandrerne.

Koopmans har sammenlignet integreringspolitikken og velferdsordningene i åtte europeiske land; Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Nederland, Sveits, Sverige, Østerrike og Belgia. (Norge er ikke med, men vi bruker da ellers villig vekk sammenligne oss med Sverige). I introduksjonen til studien har Koopmans en interessant analyse og et særdeles viktig spørsmål: Han forteller om hvordan hans hjemland, Nederland, var det lysende eksemplet på suksessfull multikulturalisme – for brått å bli kroneksemplet på hvordan innvandrings- og integreringspolitikk kan mislykkes. “What went wrong with Dutch multiculturalism and what does it teach us about immigrant integration policies more generally?”

Ja, hva gikk galt med det nederlandske eksperimentet? Og hva kan vi lære av det?

La meg gjenta det i en like kort og uryddig rekkefølge som sist: Koopmans utgangspunkt er hvorvidt tilrettelegging for (ulike) innvandrergruppers kultur og verdier er et gode for integreringen – versus det å stille krav relatert til det samfunnet de tross alt lever i. Det er på dette punktet Koopermans mener Nederland har kjørt seg selv i grøfta: de har tilrettelagt, etablert særordninger, firet på kravene, oversett og forstått, alt på en måte som har ført til økt segregering og mer konflikt. Så gjenstår likevel spørsmålet: hvordan kunne det skje?

Ja, en del av svaret er for rause velferdsordninger. Ordninger som rett og slett kan bli en sovepute for ulike innvandrergrupper, men som for staten er en særdeles dyr sovepute og som går på bekostning av landets fellesskap. Dertil går rause velferdsordninger lite overens med en ”raus” integreringspolitikk – vel og merke hvis målet er alle borgernes aktive og fullverdige deltakelse i samfunnet.

Samtidig forteller studien det som ikke lenger kan overses, og som dertil må forlanges hvis en regjering vil være ansvarlig, nemlig at det er en uløselig sammenheng mellom innvandring og integrering. Med andre ord vil type innvandring ha betydning for de samme sitt bidrag til samfunnet og for samfunnets kostnader. Som HRS kommenterte i innledningen til rapporten ”Tell ikke meg: Om innvandringens kostnader og velferdsstaten” (2009) presiserer både politikere, media og forskere til stadighet at innvandrere i Norge ikke er en homogen gruppe. Det er derfor innlysende at innvandreres bidrag og derav deres inntekter og kostnader for samfunnet vil ha store variasjoner. Men det skal vi holde kjeft om, og slett ikke forske på. Det er gjort ”inhumant” å måle Norges befolkning etter en økonomisk standard hvis innvandrergrupper synliggjøres, og det til tross for at det gjøres innen alle andre sektorer, være seg skole, helse, sosial beskyttelse eller annet. For eksempel; hvordan bekjempe, ja endog avskaffe fattigdom hvis vi ikke vet hvem de fattige er eller hva som skaper fattigdommen? Begrunnelsen for slike beregninger er åpenbar – det er de styrendes viktigste verktøy. Flagger et politisk parti at de ønsker å bruke eksempelvis 1 milliard mer på skole, er det første spørsmålet som stilles: Til hva? Sier de at de vil bruke 1 milliard mindre på skole, avkreves de å klargjøre hva som skal kuttes. Og alle vil vite hvor pengene skal komme fra, eller hva de eventuelt skal omprioriteres til. Vi husker jo alle statsministeren som ikke torde skru på radioen under valgkampen av redsel for å høre om nye milliarder som ble lovet bort. Men den samme statsministeren er lite talevillig når det kommer til det som alle vet: hvem borgerne i landet er, har avgjørende betydning for fremtiden. Det skal ikke foretas noe offentlig regnestykke over hva ulik innvandring til Norge gir av inntekter og kostnader. Vi skal ikke vite hva det ene eller andre koster, eller hva som er eventuell inntjening. Dette betyr at Norge enten mangler styringsverktøy eller at det ikke blir legitimitet for den styringen som eventuelt iverksettes. Og når det drypper ut noen milliardtall om innvandringens kostnader, settes de ikke i noen sammenheng og vi forblir like uvitende (og villedet?). Derfor er da også store deler av innvandrings- og integreringsdebatten en røre av et føleribudskap og ditto føleriargumentasjon.

Det er forståelig at det er vanskelig å diskutere verdier og praksiser, som er like gjeldende for by og land som for ulike folkegrupper, om enn vanskeligere med større avstand. Og det er nettopp denne avstanden vi søker å forstå eller forklare. Ja, mennesker er forskjellig, noen er for eksempel dypt religiøse, andre setter sin lit til engler eller til healere med spesielle kontakter, mens atter andre tror mest på seg selv. Gitt våre personlige ulikheter, forventer vi likevel å leve etter et felles sett med regler. Noen av disse reglene er vel definerte, uttalte eller endog nedfelt, andre er mer å definere som stilletiende sosiale kontrakter. For eksempel skal det ikke være noen motstrid mellom en ordning som innebærer at en har rett til arbeidsledighetstrygd (eller dagpenger som det vel nå heter, siden en ikke lenger er arbeidsledig, men arbeidssøkende) og forventingen om at alle som kan er i arbeid. Sammenhengen mellom velferdsstaten og borgernes bidrag er forstått og, for langt de fleste, akseptert – til tross for at vi kan hisse oss hinsides opp over skatter og avgifter som synes å overgå enhver fornuft. Men de, unnskyld uttrykket, forbannede oljepengene synes omvendt proporsjonal med vår ansvarlighet; jo mer oljepenger, jo mindre opplever vi at vi må bidra. I en slik situasjon virker innvandrings- og integreringspolitikken sterkt inn, og slår i sin sterkeste konsekvens ut i to motstridende grupperinger: åpne Norges grenser versus steng Norges grenser. Tankegangen om at vi er ett av verdens rikeste land og at det derav er vår plikt å hjelpe flest mulig dårligere stilte i verden, er misforstått humanisme og urealistisk. På samme måte er å stenge Norge for innvandring, under argumentasjonen om at innvandrere stjeler jobbene våre og snylter på velferdsordningene, både inhumant og urealistisk. Spørsmålet er med andre ord ikke om man er for eller imot innvandring, spørsmålet er om man skal sile innvandringen og ha målbare krav til borgerne (som ved brudd får konsekvenser).

Nettopp sistnevnte er noe av det som Koopermans tar opp i sin studie. Med utgangspunkt i en gruppering fra Esping-Andersen skilles det mellom tre ulike typer av velferdsstater, såkalte ”liberale” velferdsstater, ”konservative” velferdsstater og ”sosialdemokratiske” velferdsstater. Esping-Adersen’s gruppering bygger på tankegangen om at en stats velferdsgoder måles etter hvorvidt en velferd anses for å være en rettighet, og om borgerne kan opprettholde et levebrød uten å være i arbeid (uavhengighet av markedet). De åtte landene i Koopermans studie fordeler seg således (grovt sett) som følgende etter denne grupperingen:

Storbritannia (samt USA, Canada og Australia) vil således være de landene som har en mindre raus velferd i betydning at det er et grovmasket sikkerhetsnett, mens vi i motsatt ende finner Sverige, der velferdsgoder anses som rettigheter og staten vil fange deg opp uansett situasjon. Frankrike, Tyskland og Sveits har derimot strengere krav knyttet til plikter for rettigheter, mens Østerrike, Nederland og Belgia vil ligge mellom de konservative og de sosialdemokratiske velferdsstater, avhengig av hvilke områder en fokuserer på.

Dette leder igjen til tre mekanismer; for det første at innvandrere med få kvalifikasjoner (lite eller ingen utdanning og lite relevant arbeidserfaring) først og fremst søker seg til sosialdemokratiske velferdsstater. Innvandringen til land med inklusive og sjenerøse velferdsordninger blir således ”negativt valgt”, mens land med høyere grad av sosial ulikhet vil være mer attraktiv for innvandrere med høyere kvalifikasjoner.

For det andre vil innvandrernes bidrag i det landet de bor avhenge av hva de tilbys uten at det gjøres krav til gjengjeld. Økonomiske sanksjoner ved at man gjør seg selv avhengig av velferdsgoder, presser de samme til å øke sine muligheter for å få innpass i arbeidsmarkedet, for eksempel ved å forbedre språket, ta utdanning og øke forståelsen for hvordan en skal oppnå sosiale relasjoner med majoritetsbefolkningen.

Sistnevnte kan også forsterkes ved en tredje mekanisme, nemlig ens egen oppfatning av egen situasjon – som avhenger av hvem en sammenligner seg med. Selv om man ikke opplever det som luksuriøst å være avhengig av velferdsordninger kan det, sammenlignet med andre i samme eller lignende situasjon, eller sammenlignet med livet i opprinnelseslandet eller gjenværende familie og venner, likevel oppleves å være godt nok – og derfor eksisterer det heller ingen insentiver for å selv ta grep om situasjonen.

Dette fører blant annet til at land som har en begrenset velferdsstat eller en relativt restriktiv integreringspolitikk, vil ha en høyere andel innvandrere i jobb, mindre segregert bosetting og færre kriminelle innvandrere, mens land med sjenerøse velferdsordninger og en lite forpliktende integreringspolitikk i praksis fostrer flere og flere velferdsklienter.

Når så Grete Brochmann på Politisk Kvarter ikke synes særlig opptatt av Koopmans studie, sier det kanskje mer om Brochmann og hennes utvalg enn om Koopmans forskning. For i mai i fjor satte regjeringen ned et (av de vanlige) utvalg med formål ”å gi mer kunnskap om hvordan den norske velferdsmodellen fungerer i en tid med økt inn- og utvandring.”

– Jeg er opptatt av å videreføre den norske modellen i en ny tid. Da våre velferdsordninger ble laget var inn- og utvandringen på et mye lavere nivå, og befolkningen mindre sammensatt, sa daværende arbeids- og inkluderingsminister Dag Terje Andersen.

Utvalget skal se på effekten av større mobilitet i befolkningen og hva slags utfordringer den norske velferdsmodellen møter på grunn av mer bevegelse over landegrensene.

– Vi trenger mer kunnskap om hvordan økt migrasjon og mobilitet påvirker vår velferdsmodell. Derfor har regjeringen i dag opprettet et utvalg med noen av de beste hodene på dette fagfeltet, sa Andersen.

Utvalget har fått et bredt mandat og skal blant annet se på trygdeordninger og virkemidlene i integrerings- og arbeidsmarkedspolitikken.

– Dette berører ikke bare innvandrere, men også pensjonister og arbeidstakere som i perioder bor i andre land, sa Andersen.

Utvalget skal også se på om det er sider ved innvandringspolitikken som er spesielt relevant for den fremtidige utformingen av den norske velferdsmodellen.

– Høy yrkesdeltakelse er en forutsetning for å finansiere gode velferdsordninger. Vi må sikre at velferdsordningene i seg selv ikke er til hinder for arbeid. Å jobbe skal alltid lønne seg, sa statsråden.

(Utredningen skal leveres innen 6. mai 2011).

Utvalgsmedlemmene er (google i vei, og vi vet nok langt på hvilket resultat vi får):1. Grete Brochmann, professor, Oslo, leder2. Torben Andersen, professor, Aarhus, Danmark3. Anne Britt Djuve, forsker, Oppegård4. Einar Niemi, professor, Tromsø5. Knut Røed, seniorforsker, Oppegård6. Inge Skeie, avdelingsdirektør, Oppegård7. Sverre Try, seniorrådgiver, Oslo8. Anna Aabø, administrerende direktør, Stavanger

Og så vidt jeg har forstått er det Gunnlaug Daugstad (ja, SSB) som skal føre rapporten i pennen. Vi hadde definitivt trengt noen Eiaer også inn i dette prosjektet.