Jens Tomas Anfindsen, HRS
I løpet av bare de siste
ukene har verdenssamfunnet blitt oppmerksom på tre tilfeller av islamsk
jurisdiksjon som, for å si det forsiktig, utfordrer vår oppfatning av
rettferdighet.
Det ene tilfellet er ”jenta
fra Qatif” ; den nitten år unge jenta som i Saudi-Arabia ble dømt til 200 piskeslag og seks
måneders fengsel etter å ha blitt gruppevoldtatt av syv menn. Hennes
forbrytelse var at hun hadde befunnet seg i et lukket rom sammen med en mann
som hun ikke var i slekt med.
Det andre tilfellet er den
britiske lærerinnen Gillian Gibbons som på hengende håret ble benådet og slapp
unna fengsel og de tilmålte 40 piskeslag som ventet henne i Sudan. Hennes
forbrytelse besto i, på hennes elevers oppfordring, å ha gitt en teddybjørn
navnet Muhammed; noe mange muslimer i Sudan opplevde som blasfemisk og
krenkende.
Det tredje tilfellet er forfatterinnen
Taslima Nasreen. Hun må stadig rømme for livet og lever i skjul, truet av islamister. Hennes
forbrytelse er å ha kritisert islam i en roman. For det har indiske islamister
utstedt en fatwa der de utlover en dusør på 500 000 rupier til den som
utøver rett og rettferd ved å henrette henne.
Disse tre tilfellene danner
springbrett for Ayaan Hirsi Alis retoriske spørsmål: Hvor er de moderate
islamistene når alt dette skjer?
But where are the moderates? Where
are the Muslim voices raised over the terrible injustice of incidents like
these? How many Muslims are willing to stand up and say, in the case of the
girl from Qatif, that this manner of justice is appalling, brutal and bigoted —
and that no matter who said it was the right thing to do, and how long ago it
was said, this should no longer be done?
Usually, Muslim groups like
the Organization of the Islamic Conference are quick to defend any
affront to the image of Islam. The organization, which represents 57 Muslim
states, sent four ambassadors to the leader of my political party in the Netherlands asking him to
expel me from Parliament after I gave a newspaper interview in 2003 noting that
by Western standards some of the Prophet Muhammad’s behavior would be
unconscionable. A few years later, Muslim ambassadors to Denmark protested the
cartoons of Muhammad and demanded that their perpetrators be prosecuted.
But while the incidents in
Saudi Arabia, Sudan and India have done more to damage the image of Islamic
justice than a dozen cartoons depicting the Prophet Muhammad, the organizations
that lined up to protest the hideous Danish offense to Islam are quiet now.
Men Hirsi Alis budskap opphører
ikke med dette retoriske spørsmålet. Hun tar hele problematikken ett skritt
videre, og forsøker å analysere grunnen til at så mange muslimer stilltiende
aksepterer alle de monstrøse uhyrligheter som utføres i islams navn, selv om
mye av det som skjer sannsynligvis kolliderer med deres egen samvittighet og
indre følelse av rett og galt. Hun tar utgangspunkt i en kjent koransure (undertegnedes
uthevning):
The woman and the man guilty
of adultery or fornication, flog each of them with 100 stripes: Let no
compassion move you in their case, in a matter prescribed by Allah, if you
believe in Allah and the Last Day. (Koran 24:2)
Og så presenterer hun analysen (undertegnedes uthevning):
Islamic justice is a proud
institution, one to which more than a billion people subscribe, at least in
theory, and in the heart of the Islamic world it is the law of the land. But
take a look at the verse above: more compelling even than the order to flog
adulterers is the command that the believer show no compassion. It is this
order to choose Allah above his sense of conscience and compassion that imprisons
the Muslim in a mindset that is archaic and extreme.
Dette er tanker med dybde. Hirsi
Ali mener at det er et visst tankesett, innstillingen og villigheten til å
følge koranens bud selv om det går på tvers av ens samvittighet, som gjør
den islamske ekstremismen mulig. Det Hirsi Ali snakker om her, kan tjene som selve
definisjonen på fundamentalisme av en hvilken som helst religiøs tapning, nemlig det å sette hellige tekster hinsides
fornuft, sanser og samvittighet.
Å lese Hirsi Ali skrive det
ovenstående, er nesten som å høre et ekko fra pave Benedicts Regensburg-tale. Der advarte paven om farene ved å løsrive gudsdyrkelse og religion fra logos,
fornuften. Den logos som paven her siktet til, er verken snusfornuften eller
den instrumentelle målrasjonaliteten, men en fornuftsdimensjon ved
virkeligheten som Kirken antar at alle mennesker står i kontakt med i egenskap
av å være skapt i Guds bilde. Det er troen på at alle og enhver av oss er i
kontakt med en slik fornuftsdimensjon ved virkeligheten som ligger til grunn
for vesterlandenes naturrettstradisjon. Og det er naturretten, i sin tur, som
ligger til grunn for troen på menneskets universelle verdighet, og for at denne
verdigheten borger for visse rettigheter som alle mennesker har, simpelthen i
kraft av å være menneske, såkalte menneskerettigheter.
Det er noe veldig lignende det som pave Benect sa i Regensburg, dypest sett det samme, Ayaan Hirsi Ali sier når hun
konkluderer artikkelen sin som følger:
When a “moderate” Muslim’s
sense of compassion and conscience collides with matters prescribed by Allah,
he should choose compassion. Unless that happens much more widely, a
moderate Islam will remain wishful thinking.
Ayaan Hirsi Ali sin artikkel i The New York Times: Islam’s Silent Moderates (krever registrering).