Hege Storhaug, HRS
Khalid Mahmood (Ap) stigmatiserende uttalelser, fremføres med brask og bram i Aftenposten.no. Han er visstnok ”for første gang skremt over integreringsdebatten”. Påstanden er blant annet denne:
–Vi er ved et tidsskille. Debatten om snikislamisering overgår det meste jeg har hørt gjennom de 26 årene jeg har vært politiker. En forfølgelse av muslimer er i gang, og et hat mot islam, sier Khalid Mahmood, Ap-politiker i Oslo.
Han er opprørt over den politiske retorikken den siste tiden. Han mener den nye tonen fra Frp, og fra egne partifeller i Arbeiderpartiet, kommer på grunn av kortsiktig politisk posisjonering. Mahmood blir nå kontaktet av mange som lurer på hva som skjer. Som er sinte.
–Samfunnets svakeste gruppe blir nå forfulgt, sier han.
Aftenpostens journalist, Olga Stokke, følger opp og spør ”Mener du at muslimer er samfunnets svakeste gruppe”?
–Ja. Vi er vår tids jøder, stigmatiserte, generaliserte og fremstilt som en trussel mot samfunnet. Fremstilt som usiviliserte mennesker som lever et dobbeltliv – ordentlig utad, men innad fundamentalister som undertrykker og bruker vold mot kvinner.
Og hva er resultatet? Den indirekte trusselen fra Ap-politikeren er voldelige opptøyer, intet mindre:
–Dette skaper enda større avstand mellom folk, misforståelser, sinne og mistillit til samfunnet. Det er skummelt. Vi kan få mer segregering – og reaksjoner som opptøyene i Paris og København.
Først; jeg får en snikende opplevelse av at Mahmood legger opp til et personlig ”føre-var-spill”: Med Gazaopptøyene i Oslo nært i minne, har han forstått det som så mange av oss også har forstått, nemlig at disse opptøyene var et forvarsel om hva fremtiden kan (eller vil) bringe. Hvis ikke kritikk av faktiske problematiske forhold stopper, enten det er grunnleggende forkastelige element i islam eller kriminelle praksiser mot barn og kvinner i de muslimske rekkene, ja, da er svaret aggresjon og vold – inntil kritikk opphører (?). Når opptøyene er en realitet, da kan Mahmood slå seg tilfreds på brystet: ”Hva var det jeg sa!” Mens vi som prøvde å holde opplysningsåndens idealer i livet, puttes i skammekroken. Våre ”synder” førte til ”ragnarokk”.
Mahmoods ”bidrag” er grotesk historieløst, en regelrett forfalskning. Jeg spurte bevisst Flemming Rose, Jyllands-Postens ”karikatur-redaktør”, på Civitas frokostmøte i forrige uke, hva han mente om at både muslimer og norske intellektuelle til stadighet henviser til jødeforfølgelsen i debatten om islam. Bevisst i den foratnd at jeg håpet at de mange tilhøreren fra medias rekker ville ta til seg Roses tanker som jeg kjente noenlunde godt fra før. Rose ga dette svaret: Det er en ”tåpelig, falsk analogi som forvirrer diskusjonen”. Rose spurte deretter retorisk: ”Hvorfor ønsker da tusenvis av muslimer seg til Europa?” Han pekte videre på situasjonen da Hitler degraderte jøder lovmessig til annenrangs borgere: ”Tusenvis av jøder strømmet ikke til Berlin…”
Selv har jeg ved flere anledninger påpekt den groteske sammenlikningen, eksempelvis i kronikken ”Frida, Herman og Ali”.
Hva er det faktisk Mahmood gjør når han bedriver historieforfalskning som dette? Jo, gjennom gruppetenkingen gir han ekstremister beskyttelse: ”Nå er alle muslimer forfulgt”. Han benytter videre sin posisjon som en ”ufarlig muslim”, sitt navn og rykte, og plasserer seg skulder ved skulder med de ekstreme: ”Angripes ekstremister, angripes også de moderate,” er hans tenkning. Slik plasserer han ekstremister innenfor rammen av et muslimsk fellesskap, et ”vi”.
Mahmood får det glatte lag av både en ”kulturkristen”, Per-Willy Amundsen (FrP), og Aps Grete Brochmann. Heldigvis.