Rita Karlsen, HRS
Hennes tolkning til det befriende med islam lød omtrent som følgende: ”Det er regler for alt. Jeg slipper å tenke. Jeg må bare lære meg reglene, og handle deretter. Så vet jeg at jeg gjør det riktige. Det er befriende.”
Jeg tenkte mitt; hun hørtes ut som om hun hadde trådt inn i sin andre barndom. Der man som voksen kan frita seg selv for ansvar for sine handlinger. Ansvaret ligger et annet sted. Senere har derimot hennes forklaring vekket en del uro, ikke minst fordi jeg har blitt kjent med en del av de reglene som hun lever etter. Når hun valgte å bli muslim var det et fritt valg, men derimot står hun ikke fritt til ”å shoppe” etter hvilke regler innen islam hun følger.
Senere har jeg tatt opp denne holdningen med andre kvinnelige muslimer, og langt på vei fått bekreftet hennes tolkning. Men dette har også vært kvinner som er født inn i en muslimsk familie, og som dermed har en annen ”utfordring”, som de kaller det; nemlig familien. Denne ”familien” er derimot ikke det som vi har kjent som en typisk A4-familie med mor, far og to barn, men det er storfamilien, med far, mor og fem barn, samt fars søsken og deres familier, ditto mors søsken og familier, og senere ektefellens familie etter samme mønster. Og så er det ”miljøet”, der det ikke nødvendigvis er opprinnelse som skaper identitet (det er for eksempel stor forskjell på en pakistaner fra en storby og en fra landsbygda), men nettopp at de er muslimer.
Hvis du i en slik kontekst ikke følger de oppsatte regler, så har du nok å kjempe mot. I tillegg er dette kollektivistiske kulturer så uansett kamp en måtte ta, så er det ikke en individuell kamp; alt du sier eller gjør involverer andre i familien – det går ut over noen andre enn deg selv. Ansvaret ligger i reglene, og et brudd eller et forsøk på en redefinering av regler får konsekvenser for nettopp reglene. Akkurat derfor er det ”bare” de lærde som kan tolke reglene. Det er kun de som har autoritet nok til å fortelle hvordan islam skal forstås og etterleves. Begynner den enkelte med slike tolkninger, vil det komplette kaos kunne oppstå. Ja, den enkelte kan begynne å tenke selv, avgjøre selv hva som er riktig og galt, og (eventuelt) ta konsekvensene av valget.
Langt de fleste av mine muslimske venner lever i denne spagaten mellom frihetsverdier i Vesten og islams regler. Men de ”shopper” som bare det. De ikler seg hijab eller andre etniske klær til noen anledninger, har klesskift i veska om nødvendig (eller i bagasjen på en drosje hos en bekjent), de drikker i smug (men svinekjøtt spiser de ikke), de er innom moskeen med ujevne mellomrom, faster, feirer id, de har kjærester, foretar skjønnhetsoperasjoner, noen lar seg gifte bort etter familiens arrangerte mønster for så kanskje å skille seg, andre får familien til å arrangere ekteskapet med den de selv har funnet, gir sine barn muslimske navn, de lar barna sine gå på koranskole for ”syns skyld”. Alt dette og mer til, for å unngå gnisninger eller konflikter med muslimer. Det er også forklaringen på hvorfor de gifter seg ”med sine egne”; det er enklere, sies det. – Hvordan skulle jeg fått en ikke-muslim til å forstå – og etterleve – all denne dobbeltkommunikasjonen som vi må bedrive?, spurte en kvinne meg.
Så sitter jeg her da og undrer: Vi diskuterer muslimers kår og rettigheter i forhold til religionsfrihet, menneskerettigheter og integrering i en kontekst der det er ”vi” (majoriteten) som er definert som problemet. ”Vi” vil at ”de” skal bli som oss (assimilering). Men kan rett og slett problemet være et internt anliggende innen islam? Har ulike frihetsverdier blitt så internalisert hos noen muslimer at fatwaene begynner å miste sin verdi? Har det fått de islamske lærde til å frykte at de mister makt og at de således ”fester grepet”?
Vi så det i debatten om hijab til politiuniformen, vi vil se det i debatten om religiøs hodeplagg for fagdommere i domstolen, vi så det i tilknytning til de danske Muhammed-karikaturene, vi så det i den franske debatten om ansiktstildekking, vi så det i Storbritannia hva gjelder shariadomstolene, og vi vil antakelig se det i debatten knyttet til det sveitsiske minaretforbudet; nemlig muslimer som slett ikke verken opplever seg krenket eller såret, men som ønsker dette og hint velkommen. De ser det som en mulighet til å få redefinert islams regler.
Dette er muslimer som avvises og neglisjeres av konservative muslimer, godt hjulpet av media som ynder å opptre som en gråtekone for de vel en og halv milliard muslimer i denne verden – som noen tar til inntekt for seg. Disse stenger for andres ønske om en aldri så liten opprydning i det islamske hus, og kveles av forståelsen for muslimers ”krenkelser”.