Hege Storhaug, HRS
”Enten europeiseres islam, eller Europa islamiseres.” Denne spådommen har kommet fra mange sentrale eksperter de siste årene, som amerikaneren Bernard Lewis, den tyske syriskfødte Basam Tibbi, og franske Gilles Kepel Unektelig et ubehagelig og sensitivt tema, som er høyaktuelt etter at det sveitsiske folket satte foten ned for flere minareter knyttet til moskeer i landet.
Islam har fosset frem i Europa særlig det siste tiåret. Det er så man kan se det med det blotte øyet fra år til år, enten det er hijabens utbredelse i det offentlige rommet, menn med skjegg og posebukser i ankelhøyde, eller nye og prangende moskeer som reises. Jeg registrerer stadig mer usikkerhet og uro blant ”vanlige” folk som føler seg fremmedgjort i eget land. Folk undrer seg: Hva er målet med dette prosjektet? Har vi som nasjon ikke lov til å videreføre vår kulturarv, våre tradisjoner og verdier, til våre barn og barnebarn? Skal vi i toleransens navn vike unna for ”de andres” krav og voksende innflytelse tallmessig og utrykksmessig?
Eller som en Ap-politiker sa det i en fortrolig samtale: Hva tror du skjer med skjenkebevilgninger i Oslo den dagen majoriteten i bystyret er muslimer? En annen sentral Ap-politiker gjennom et par tiår formulerte seg enda krassere da jeg sa følgende i en privat samtale: ”Hva tenker du om innvandringen fra den muslimske verdenen?” Svaret var kontant og nådeløst: ”Hva har de bidratt med?”
La det være sagt: selvsagt finnes det mang en velfungerende muslim i Norge, som får like ubehagelige frysninger nedover ryggen som den gjengse norske borger med tanke på sharia og den ufriheten klassisk islam bringer med seg. Men, vi vet hvem som er sterkest i det offentlige rommet, hvem som har makten ”på innsiden” over den ”vanlige muslimen”, hvem som er best organisert og som har klart å bygge eksepsjonelt sterke og tette bånd inn i de offentlige maktapparatene. Det er ikke de sekulære muslimene, de som ønsker et europeisert islam, altså et privatisert islam avsondret fra politisk og juridisk innflytelse. Det er med andre ord ikke de sekulære, velintegrerte og ofte velutdannede perserne fra Iran som leder an i Europa. (En tanke har for øvrig slått meg mang en gang: kan noen peke på en eneste moské i Norge eller Europa som er etablert av persere? Interessant, ikke sant?) Perserne har blitt en del av norsk kjernekultur. De har assimilert seg verdimessig, samtidig som de har beholdt tradisjoner fra persisk kultur som ikke er i motstrid til menneskerettigheter, som å feire det iranske nyåret
Perserne har altså i generelle ordlag vært en innvandringssuksess, en berikelse, som tar full del i det norske fellesskapet, i motsetning til betydelige grupper av innvandrere fra den tradisjonelle landsbygda i andre muslimske land. Nettopp deres mangel på vilje (og evne?) til å bli en naturlig del av det europeiske, ja, å prissette det typisk europeiske som er frihet, likhet, sosial deltakelse og ansvarstaking for fellesskapet, kan være en sentral forklaring på hvorfor Sveits sa nei til flere minareter. På et eller annet tidspunkt må Europa sette ned foten – hvis Europa skal overleve som det Europa vi kjenner i dag. Det er grenser for hvor mange minareter det offentlige rommet kan leve med, hvor mange hijab og posebukser Europas gater kan tåle, før det offentlige rommet blir like ufritt som i et land som Pakistan. Det handler om å stå opp for å bevare vår kjernekultur, en suksessrik kultur som er hele utgangspunktet for hvorfor muslimer strømmer til kontinentet vårt, og strømmen ikke går den andre veien.
Eliten i Europa er imidlertid rystet: Minaretforbudet er et angrep på ytringsfriheten, på religionsfriheten, det er en krenkelse av det kulturelle mangfoldet, det er uttrykk for intoleranse, fordommer og ekstremisme som vil føre til sivilisasjonskamp. Ikke minst er forbudet brudd på internasjonale konvensjoner, forfektes det fra godhetsregimet.
Den samme eliten rystet dog aldri når kristne drepes i Pakistan, når deres kirker brennes, deres hjem likeså. Ei heller når kvinner og menn steines i Somalia, eller når de ser bilder av burkakledde kvinner i Afghanistan, trøkket sammen bak på et lasteplan sammen med geiter. Eliten er fullstendig i ubalanse. Det er denne mangelen på likevekt, mangelen på fornuftsbaserte reaksjoner fra salongene, mangelen på respekt for egen kultur og de verdier kulturen vår er tuftet på, som grasrota reagerer på. Folk er lei av formynderiet, folk vil forsvare seg og sitt. Budskapet er: Kom gjerne til Europa og bli en del av oss, men kom ikke hit for å omvelte vår kultur, våre verdier.
Folket har begynt å våkne og sier nei til den våte og utopiske drømmen multikulti.
Norge vil ikke lenger være Norge, og vesten vil ikke lenger være vesten, hvis ikke kjernekulturen bevares, og i den kjernekulturen er kristendommen en uløselig del. Enten man liker eller misliker overtro og den slags, er dette et faktum. Skulle islam bli vår kjernekultur, så forstår vel de fleste – hvis man legger litt godvilje til – at det norske er over og ut, hvis ikke underet skulle skje: at islam revolusjoneres, hvilket betyr at alle umenneskelige handlinger fra Muhammeds side parkeres på historiens søppelhaug. Likeledes gravlegges alle hans juridiske ”helligheter”, og hans politiske rolle nedjusteres til eventyrfortellinger på linje med 1001 natt. Selvsagt fordrer en slik revolusjon også at all vold og hat i koranen strykes for evig og alltid. Nå har islam mislykkes kraftig i rundt 1000 år med et slikt revolusjonsprosjekt. Nettopp derfor strømmer folk ut av disse mislykkede statene (ja, da, også mislykket på grunn av annet ideologisk despoti, ikke minst mislykkede sosialistiske prosjekt, som sammen med autoritær og undertrykkende religion blir krutt). Det store spørsmålet er imidlertid: Hvorfor skulle islam i Europa få et helt motsatt uttrykk enn i den muslimske verdenen?
Selvsagt skal ikke Norge og Europa akseptere ethvert kulturelt eller religiøst uttrykk som vandrer inn. Men hvor trekker man grensen? Det finnes ikke ett svar på dette spørsmålet. Svaret vil variere etter utfordringenes innhold og styrke. Men hvis vi går på akkord med vår kjernekultur, og relativiserer den, og støtter oppunder en grunnlov som inneholder en harrang av rettigheter, så kan vi ende opp med demokratiske idealer som ikke blir annet enn tomme idealer som ikke gir oss borgere et verdimessig kart eller kompass. Og hva kan komme til å skje i krisesituasjoner hvis folket ikke har et fellesskap? Hvordan skal vi sikre en bred sammenhørighet hvis ytringsfriheten virkelig trues eller hvis vi utsettes for et terrorangrep? Kan vi risikere å få borgerkrigsliknende tilstander som vi ser i Europas no-go-zones? En demokratisk orden er først og fremst av teknisk og praktisk art, og den kan derfor aldri erstatte folks behov for et fellesskap, folks behov for å være en del av en folkelig kulturnasjon.
Folk må altså ha følelser – i positiv forstand – overfor hverandre. I fjor vinter hadde jeg i så måte en tankevekkende opplevelse i indre Oslo øst på vei hjem etter jobb. Et tynt snølag dekket issvullene i gatene. En teltkledd somalisk kvinne sklir idet jeg passerer henne. Jeg griper instinktivt etter henne og klarer slik å begrense det som kunne blitt et stygt fall, og selvsagt hjelper jeg henne på beina igjen. Jeg spør om det går bra med henne, men hun haster videre med et fullstendig uttrykksløs ansikt. Ikke en eneste mine, ikke et eneste blikk på meg. Jeg ble stående igjen med en tom og fremmedgjort følelse.
Et samfunn og en kulturs behov for folkelig sammenhørighet synes ikke minst å være en fraværende tanke i EU-systemet. En slik sammenhørighet står i skarp kontrast til EU og antinasjonale krefters multikulturelle svermeri. De vil ikke forstå at den nasjonale kulturen, med dens folkesanger, tradisjonelle og hellige merkedager, flagget og nasjonalsangen, er noe helt annet enn en generell grunnlov basert på likehetsidealer, en tekst som ikke kan erstatte fellesskapsfølelse. Et levedyktig fellesskap handler om det nære, om tradisjoner, om det håndgripelige, om noe så selvfølgelig som et felles språk og en tilhørighet til fedrelandet. Og det handler også om kirkespirene og ritualer og tradisjoner som hører hjemme i kirkerommet. Politikere kan altså ikke vedta prinsipper som binder folket sammen, det må mer til: tillit mellom borgerne, lojalitet til landet, høy grad av felles normer for hva som aksepteres av frihet og ufrihet, en bred oppbakking av hvilke plikter et bredt folkelig fellesskap fordrer.
Minaretene symboliserer således ikke et folkelig fellesskap (symbolet er ummahen). De symboliserer ikke lojalitet til Norge eller Sveits (lojalitet er til Mekka og ummahen). De symboliserer ikke frihet, men ufrihet (kvinners ufrihet, frafall straffes med døden). De er antitesen til menneskerettighetserklæringen (som Kairoerklæringen fra 1990 om såkalte ”menneskerettigheter i islam” til gangs bevitner, utarbeidet av Organization of Islamic Conference). De er heller ikke en del av vår arkitektur eller vår tradisjon. De gjør alle ”oss andre” fremmede.
Politisk pålegg om å tolerere noe man overhodet ikke synes noe om, vil dessuten kun tære på den nasjonale kulturen. Toleranse vokser seg nemlig ikke frem ved bruk av pekefingre eller moraldommere.
I lys av innvandringen fra den muslimske verdenen, er det svært viktig å ha med seg historien bak våre vestlige demokrati. Det var nemlig ikke slik at vi vedtok demokratiet med alle dets vidunderlige frihetsverdier som sprang ut av vedtaket, og deretter utviklet et bredt folkelig fellesskap. Det var motsatt. Våre frie samfunn er et historisk resultat av et tillitsbasert folkelig fellesskap, en felles kultur, der selvsagt kristendommen spilte en sentral rolle. Vi hadde ikke fått grunnlovserklæringen på Eidsvoll i 1814 med et Norge oppsplittet langs kulturelle og religiøse skillelinjer. Det var en nasjon med grunnleggende felles kultur og religion som kunne enes om en felles tekst landet skulle bygges på som møttes på Eidsvoll. Det samme som skjedde da puritanere slo seg ned i New England og bygde et fellesskap som ble til det amerikanske demokratiet. Egentlig en litt snodig tanke, at til grunn for oppstarten av et liberalt demokrati, lå sammenhørighet mellom personer tuftet på konservativ religiøsitet, førmoderne og illiberale tradisjoner. Det er altså felles kulturelle normer, og ikke teoretiske og abstrakte likhetsidealer eller internasjonale konvensjoner, som får folk til å stå skulder ved skulder og yte til fellesskapet. Et liberalt demokrati som Norge er og har aldri vært selvoppholdende.
Derfor kan minaretsaken være så avgjørende for Europas fremtid. Hvor mange minareter tåler Europa før sammenhengskraften og det folkelige fellesskapet raseres? Hva skjer da med demokratiets frihetsverdier og den sosiale harmonien som preger oss i dag? Dette er spørsmål som det synes som om ingen politiske parti i Norge og i en rekke andre europeiske land, vil ta tak i. Som jeg skrev for et par dager siden, erkjennes det overhodet ikke at islam er vel så mye en ideologi og et samfunnssystem, en lovreligion med politiske ambisjoner. Islam og kristendommen behandles fremdeles i norsk offentlighet som et enegget tvillingpar Denne grove feilkoblingen kan komme til å koste oss dyrt. Vi må snarest lære av sveitserne og forholde oss til de politiske og juridiske realitetene i islamske trossamfunn. Da kan ikke internasjonale konvensjoner om religionsfrihet knekte mulighetene for å begrense uønsket organisert utøvelse av ideologi – med eller uten dens prangende minareter.