Under tittelen «Er islam en trussel mot norsk kultur?” samlet en full sal seg i KFUMs bygning i Oslo sentrum torsdag kveld. Debattdeltakeren var i tillegg til Storhaug, Klassekampens Amal Wahab, konvertitten fra islam til kristendommen Paul Johansen, skribent Olav Elgvin, redaktør av nettstedet Honestthinking Ole Jørgen Anfindsen, og skribent Muhammad Usman Rana.
Under her kan du lese hele innlegget til Storhaug, og debatten kan ses på video hos Verdidebatt
Jeg opplever meg som heldig. Jeg har knyttet livslange bånd med folk som har en annen kulturreligiøs bakgrunn som meg, både praktiserende muslimer i Pakistan og Norge, og praktiserende og ikke-praktiserende muslimer i Norge av ulik nasjonal bakgrunn. Særlig mine nærmeste i Pakistan betyr mye for meg. De er blant de aller kjæreste vennene i livet mitt, og slik ble det antakelig fordi vi møttes som mennesker, ikke som troende på den ene eller andre ideologien eller religionen, men vi var opptatt av menneskeverd. Vi så hverandre derfor først og fremst som personer og fant den gode tonen sammen.
Jeg har gått en lang vei gjennom 17 år med ulike tunge erkjennelser innen feltet innvandringens konsekvenser. Den erkjennelse jeg mener har kostet meg aller mest, er erkjennelsen om hva islam formidler i sine grunntekster og konsekvenser dette har for et samfunn menneskerettslig, og i forhold til frihet generelt. Ikke minst fordi det hadde vært så uendelig mye enklere hvis islam var ”en ting” – altså som ikke berørte menneskers følelses- og trosliv. Da tenker jeg særlig på de muslimene i livet mitt som jeg mener ut fra barnsben av har fått innprentet de gode deler av islamske tekster – typisk tekster fra tiden før islamstifteren Muhammed fikk makt til å dominere og implementere mer og mer av sin ideologi over andre menneskers liv og leven. De har på en måte blitt servert kun de humane bitene i en stor og svært brokete ”islamsk godtepose”.
Antakelig derfor er de først og fremst gode mennesker – ikke personer som er fanget i religiøse gordiske knuter som daglig skal utforskes og tolkes. Det er dette som er fremst i livene deres – synlig og usynlig.
Er islam er trussel mot norsk kultur? spør arrangøren. Det ubehagelige svaret er et definitivt ja. Et ja fordi islam i sine grunnelement er altomfattende, det er politikk, juss og tro, en total ideologi, som ble utmeislet og iscenesatt av islams stifter Muhammed i beduinsk stammekultur for rundt 1 400 år siden. Islam praktisert slik denne ideologiens fremste leder – som i dag fremdeles anses som det ypperste mennesket som har levd på denne jorden – er i full kollisjon med humanisme, med opplysningstidens idealer, med kritisk fornuft, med FNs universelle menneskerettigheter. Et Norge basert på islam blir et Norge mørkere enn den mørkeste middelalderen, slik vi ser tragedien Pakistan, Iran, Afghanistan, etc. Faktum er: jo mer islam, dess større kollisjon med hva norsk kultur er tuftet på – humanisme, likeverd, bredt folkelig fellesskap, verdslig lovverk og den vennskapelige og åpne omgangsformen mellom kvinner og menn.
Norge under islam blir dessuten et gjennomseksualisert samfunn, der kvinner helst skal pakkes bort i krokene, ei heller skal de kunne luktes eller høres. Så de ikke frister ofrene – mennene – til å begå hor. Hvis da ikke ”underet” verden har ventet på i århundre nå skulle skje; at islam går gjennom en opplysningstid.
Islams tragedie, som har ruinert millioner av menneskers liv gjennom tvang og ufrihet, har den islamske verden selv i detalj forklart gjennom OICs Kairoerklæring fra 1990. Denne erklæringen fra den islamske verdenen, som er et motsvar til FNs universelle menneskerettigheter, heter noe så bisarr som ”Menneskerettigheter i islam”. Den åpner med en ”ulykke”, med overherrementalitet av verste sort, nemlig at Gud har gjort det ”islamske troendes fellesskap til den beste nasjonen”.
Smak på setningen en gang til.
Deretter legges alt av menneskerettigheter systematisk under sharia. Alt.
For dette er islams natur: å dominere både over enkeltindivid og samfunnet som sådan. At begrepet islam betyr ”underkastelse”, er således logisk. Man skal underkastes en hard monoteistisk religion, der de lærde mente islam var ferdigtolket på 1100-tallet. Man skal pugge oppskriften, og følge den til punkt og prikke. Det er dette islam som har fosset frem etter 1979-revolusjone i Teherans gater. Nå også Europa.
Så bør jeg vel legge til at det er mange retninger innen islam, det jeg snakker om her er islams kjerne, ferdigstillet av de såkalte lærde for ca 900 år siden.
Derfor; idet islam organiseres starter problemene. Dette er min siste erkjennelse innen dette feltet. Og den er ikke minst også knyttet til ”lyset jeg så en dag”; ingen av mine praktiserende muslimske nærmeste i Pakistan er medlem av et trossamfunn eller religionspolitisk bevegelse. De har en tro og et tanke- og handsett de følger i sin private hverdag. Derfor er de utadvendte, aldri fordømmende overfor ikke-muslimer, eller har våte drømmer om sharia – tvert om, de grøsser av islamsk lovverk. For når islam organiseres dukker automatisk spørsmål opp som like automatisk kolliderer med menneskerettigheter og frihetsidealer: Hvilken lovskole skal følges? Hvilken bevegelse skal følges? Dermed er man på full fart inn i totalitet i de eldgamle tekstene og deres oftest islamistiske fortolkere i både rundt det første årtusenskiftet, og i forrige århundre, som Qubt og Mauwdudi. Slik gravlegges den kritiske fornuften.
Den norske kulturen er et barn av opplysningstiden. Den islamske har aldri kommet til denne tidsepoken. Hvorfor? Det handler ikke minst om skikkelsene Muhammed versus Jesus og kjernen i deres budskap, hvis vi eksempelvis skal tro filosofen Kai Sørlander. Jesus søkte aldri politisk makt. Jesus skilte krystallklart mellom det verdslige og åndelige, kanskje tydeligst illustrert gjennom ordene ”gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er”. Han var pasifist og lot seg føre til korsfestelsen uten motstand. Han innførte heller ikke lovverk, tvert om avskaffet han brutale lover fra Moses tid, som steining for såkalt ”hor”. Jesus ga derimot noen bud, som ”vend det andre kinnet til”, ”ikke døm”, og ”elsk din fiende”, bud som vanskelig kan utlede presumptiv religiøs (og inhuman) konkret lovgivning.
For Muhammed var religion og politikk ett og det samme. Han var hærfører og øverste juridiske leder. Han innførte lovverk på alle livets områder, enten det eksempelvis var innen økonomi, straffeutmåling, vurdering av ulike menneskers status; som ulike rettigheter for kvinner og menn, for muslimer og ikke-muslimer, og han eksemplifiserte selv steining for såkalt ”hor”. Han skapte et gjennomislamisert samfunn, som anses som guddommelig og dermed etterstrebbart til evig tid.
Altså; ved å gå til Jesus som forbilde, kan det åndelige og verdslige enkelt skilles ad, noe som var uvurderlig for Martin Luthers kamp mot de geistlige. Det er dessverre motsatt hvis man går til Muhammed som forbilde. Dette er den islamske verdens mest betente akilleshæl: man må snu ryggen til Muhammed for å bevege seg inn i humanisme, verdslighet og dermed modernitet og velstand.
For; tas ideologiens tekster og dens stifter på ramme alvor, er det ikke rom for en privat tolkning. Det gir et organisert og inhumant islam som kolliderer med grunnleggende verdier i Norge. Slik sett er islam en trussel mot norsk kultur, hvilket overhodet ikke er det samme som at muslimer i seg selv utgjør en trussel. Det finnes mang en frihetselskende muslim som setter stor pris på vårt demokrati basert på verdslige lover. Disse praktiserer et privat og dermed humant og gjennomsekularisert islam, der vold og annet forkastelig fra Muhammeds liv er valgt bort. Noen kaller dette nytolkning av islam, andre kaller det frafall. Det er de sistnevntes forhold til islam som således utgjør en trussel mot vår humane kristne kulturarv.