Rita Karlsen, HRS
Mogens Jensens tilkjennegir i sin kronikk i jp.dk at han – uten motforestillinger – har godtatt argumentasjonen om at muslimer i Europa føler seg utstøtt, stigmatisert og diskriminert. Samtidig legger han til at menneskerettigheter og demokratiske verdier trues av det han kaller islamsk radikalisme.
Underforstått: muslimer undertrykkes av ikke-muslimer, og (radikale) islamister ødelegger for muslimene – også ved at ikke-muslimer blir enda mer kritiske (og derav enda mer undertrykkende). Dette tyder på en vond sirkel. Hvordan vil så Europarådet angripe det?
Jensens tittel gir svaret: ”Gjør plass til islam.” For ifølge Jensen er det realistisk å forestille seg fremveksten av en ”særlig europeisk islam”.
Underforstått: Jensen mener islam kan reformeres (endres).
Så er spørsmålet: Tror Jensen en slik endring betyr at islam tilpasser seg verdier vi anser som grunnleggende i Europa? Og hvis Jensen har slik tro på endring av islam, hvorfor er i hele tatt islam blitt en debatt i Europarådet?
Eller kanskje det er motsatt: Jensen har tro på at Europa kan tilpasse seg islam?
Mogens Jensen påpeker at Europarådets diskusjon kommer på et ”nødvendig tidspunkt”, og henviser til at et generelt forbud mot burkaen har stor politisk oppmerksomhet og støtte i blant annet Frankrike og Belgia. Dernest peker han på at Sveits – ved en folkeavstemning – har forbudt oppføringen av flere minareter.
Det er åpenbart at Jensen kunne valgt helt andre eksempler for å vise nødvendigheten av at diskusjonen kommer opp på nåværende tidspunkt i Europarådet. Og det burde også Jensen gjort, om ikke annet for å synliggjøre at det er to sider av også denne debatten. Men vi skal heller påminnes om at det er mange muslimer i Europa:
Med 23 mio. herboende muslimer er islam den næststørste religion i Europa. I visse af Europarådets medlemslande er det den religion befolkningsflertallet historisk bekender sig til, mens den i andre lande er religion for flertallet af immigranter og borgere med indvandrerbaggrund eller borgere, som er konverteret til islam.
Ja, og hva så? Hva har egentlig antallet med dette å gjøre? Om det ”bare” var 2,3 millioner muslimer i Europa, så skulle disse ikke forvente å unngå å bli utstøtt, stigmatisert og diskriminert? Skjønner ikke Mogens Jensen hvordan han relativiserer rettigheter ved å knytte dem til antall?
Dernest prøver Jensen å klarlegge premissene for diskusjonen som han har nedfelt i resolusjonen til Europarådet:
I mit forslag til resolution, tager jeg naturligt mit udgangspunkt i den europæiske menneskerettighedskonvention, der fastslår at alle lande i Europa skal garantere såvel religionsfrihed som ytringsfrihed, herunder retten til at udtrykke religiøse synspunkter, men også retten til at opponere mod og kritisere dem. Konventionen og en række af Europarådets bærende resolutioner knæsætter desuden en række andre vigtige fælles europæiske værdier, som respekten for det politiske demokrati, sikring af retsstaten, adskillelse mellem stat og religion, ligestilling mellem kønnene og forbud mod diskrimination bl.a. på baggrund af etnisk oprindelse eller seksuel orientering. Det er naturligvis med rygstød i disse principper, at vi også må tage diskussionen om islam i Europa.
Det er som noget grundlæggende helt nødvendigt at forstå, at islam og muslimer ikke er, som nogle ynder at fremstille det, nogen ny foreteelse i Europa. Siden islam tog sin begyndelse i det 7. århundrede, har de islamiske landes kultur haft betydelig indvirkning på videnskab,viden og kultur i Europa. Efter den arabiske indtagelse af Den Iberiske Halvø og Sicilien og det ottomanske riges underlæggelse af Sydøsteuropa, har der været en muslimsk tilstedeværelse i Europa. Fire af Europarådets medlemslande har således idag en overvejende muslimsk befolkning. Islam har altså i århundreder været en del af Europas religiøse landskab og kulturarv.
Et andet vigtigt udgangspunkt for forståelsen af islams rolle i Europa er, at islam, jødedommen og kristendommen alle er udsprunget af den abrahamiske religion og dermed har samme historiske og kulturelle rødder og anerkender de samme grundlæggende værdier som værdien af menneskets liv og værdighed, muligheden for og friheden til at udtrykke tanker, respekt for andre og andres ejendom, betydningen af social velfærd samt respekten for lov og ret.
Islam tolkes og praktiseres dog meget forskelligt i verden. Muslimer syd for Sahara har f.eks udviklet deres helt egen variant af islam, ofte kaldet afrikansk islam, og inderne har udviklet en egen indisk islam. Det er derfor også realistisk at forestille sig fremkomsten af en særlig europæisk islam, som indbefatter de tidligere nævnte fundamentale værdier som Europarådet bygger på.
Det tredje vigtige udgangspunkt for diskussionen om islam i Europa er den helt nødvendige skelnen mellem islam og islamisme. Islamister mener, at islam er retningsvisende på alle livets områder, og accepterer derfor ikke adskillelsen af religion og stat. De forsøger at nå deres mål enten med fredelig indoktrinering, propaganda og politisk kamp eller voldelige metoder som mord og terrorisme. Men det helt afgørende er, at langt den overvejende del af de europæiske muslimer ikke på nogen måde bekender sig til islamisme, men ønsker at leve et fredeligt liv i overensstemmelse med de regler og normer, der gælder i de lande, hvor de bor.
Med respekt å melde: Denne utlegningen og tolkningen fra Jensens side vil neppe ensidig bifalles. For eksempel å påstå at islam, jødedommen og kristendommen ”anerkjenner de samme grunnleggende verdier” bevitner ønsketekning fra Jensens side, men er i realiteten å betrakte som et polygamt tvangsekteskap. Islam som lovreligion – og i organisert form – er en altomfattende ideologi. Vi snakker altså både om religion og politikk – hvilket ikke er uten betydning i demokratiske stater, og ikke om islamister versus ”liberale” muslimer, slik Jensen velger å tro. Det innebærer ikke at det ikke finnes frihetselskende muslimer, tvert om; men nettopp ved å omfavne den organiserte form for islam er man delaktig i å frata friheten fra de samme muslimene.
Men så skal det – igjen – gjøres til et politisk spill. Det er nesten som man kan undre seg over om det ikke er noe i denne verden som kan anses som en viktig utfordring, uten at politikerne skal fornedre seg til å sette de verst tenkelige merkelapper på hverandre og eventuelle støttespillere:
Grunden til de stadigt aktuelle diskussioner om islam og muslimer i Europa er ikke mindst, at nogle få politiske partier og grupperinger tilskynder til frygt for islam og organiserer politiske kampagner, som fremmer forsimplede og negative billeder af muslimer i Europa. Oftest ligestilles islam med ekstremisme. Det er klart at dette ansporer til intolerance og til had mod muslimer.
Underforstått: Muslimer selv er helt uskyldige i at det er debatt om islam? De blir bare misforstått?
Det er nedrig hvilken manglende respekt og anerkjennelse Jensen legger for dagen av muslimer. Han betrakter dem ensidig som en gruppe, og overser enkeltindividet. Denne kollektivistiske tankegangen tillater han seg – fordi han selv mener å ha god kunnskap om islam:
Dette kan bl.a. lade sig gøre, fordi mange mennesker og også politikere og medierne i de europæiske lande mangler viden om religioner i almindelighed og derfor misforstår islam og muslimer.
Og siden muslimer selv er uten ansvar – og misforstått – lyder spørsmålet fra Jensen:
Men hvad kan vi så gøre i de europæiske lande for at bekæmpe ekstremisme både blandt og mod de europæiske muslimer?
La oss ta Jensens utlegning punktvis (de fleste kan ikke kalles forslag til tiltak):
1. Ta utgangspunkt i fredelig sameksistens mellom kristne og muslimer i Europa. (Eventuelle andre religioner og ikke-religiøse får bare ”henge seg på”?)
2. De fleste europeiske muslimer har tatt til seg europeiske verdier og kultur (belegges ikke), men et stigende antall føler seg fremmedgjort, derfor må muslimer integreres ytterligere (for det bestemmer ”vi” og ikke ”de”?)
3. Sikre utdannelse, jobb og gode økonomiske og sosiale forhold. (Selvsagt, men er ansvarsfordelingen annerledes når vi snakker om muslimer enn når vi snakker om andre grupper?)
4. Styrke religiøst mangfold. Mer dialog mellom myndigheter og muslimer. (Er ikke dette forskjellsbehandling i forhold til andre religiøse og ikke-religiøse grupper?)
5. Muslimer må ikke isolere seg og utvikle parallellsamfunn, og gå foran i bekjempelse av politisk ekstremisme under dekke av islam. Muslimer må være de første til å protestere på slikt misbruk. (Hva tilsier erfaringene så langt?)
6. Europeiske muslimske samfunn (!) må ta et oppgjør med alle fundamentalistiske fortolkninger av islam, som blant annet avviser likestilling mellom kjønnene og begrense kvinners rettigheter både innefor familien og i det offentlige liv. (Det sier sitt når Jensen mener dette er fundamentalistiske fortolkninger!)
7. Det er videre nødvendig at europeiske land tar avstand fra islamistiske organisasjoner som arbeider i Europarådets medlemsland men som ble startet av utenlandske regjeringer og mottar finansiell støtte og politisk veiledning herfra. Disse aktiviteter skal frem i lyset og bekjempes. (Nå når naiviteten nye høyder: Kan Jensen peke på én muslimsk organisasjon i Europa som ikke har slik finansiell og/eller politisk veiledning?)
8. Som tidligere nevnt er det et stort problem at noen få politiske partier i Europa utnytter og tilskynder til frykt for islam og ansporer til intoleranse og undertiden sågar til hat mot muslimer. Medlemslandene er forpliktet til å bekjempe denne form for intoleranse og diskriminering. (Selvsagt – på samme måte som man bekjemper all form for intoleranse og diskriminering, også den som muslimer selv måtte stå for.)
9. I forlengelse herav har det i en rekke europeiske land pågått en diskusjon om forbud mot religiøs bekledning og symboler. Her bør holdningen være klar. Europarådet skal konkret oppfordre medlemslandene til ikke å innføre et generelt forbud mot burka og niqab eller annen religiøs klesdrakt, men til å beskytte kvinners frie rett til at bære religiøs klesdrakter eller ikke samt sikre like muligheter for muslimske kvinners deltakelse i det offentlige liv pluss i utdannelse og arbeidslivet. (Det slår ikke Jensen at det ene kan utelukke det andre? Og at det ikke er samfunnet som setter begrensningene?)
10. Tilsvarende bør også Sveits oppfordres til hurtigst mulig å oppheve det generelle forbud mot minareter. (At forbudet er kommet i stand ved en folkeavstemning er uinteressant for Europarådet?)
11. Til slutt er det viktig at europeiske land i langt høyere grad bidrar til å øke befolkningens kunnskap om religioner, herunder islam og islamisme. (Mogens Jensen bør være første elev).
I lys av at dette er resolusjonsforslaget som debatten i dag i Europarådet skal tuftes på, ser jeg med skrekkblandet fryd frem til konklusjonene.