Rita Karlsen, HRS
Med skrekkblandet fryd så jeg frem til gårsdagens debatt i Europarådet om islam i Europa, som var tuftet på et resolusjonsforslag ført i pennen av danske Mogens Jensen. Hva hadde jeg trodd? Jeg trodde at det i Europarådet måtte finnes kvikkere hoder enn Jensens. Så feil kan man ta, så feil kan man ta.
Jeg har mest lyst til å si at Europarådets vedtak er en skamplett for de demokratieter som vi ellers ynder å verne om. Men frasen er utslitt og uten mening. For når det kommer til islam synes rasjonaliteten å tre tilside og erstattes av en inhuman og totalitær holdning overfor alt utenfor islam.
Jeg ser (ikke) frem til en lignende resolusjon om kristendommen i Europa. Og om bahai i Europa. Og om hinduismen i Europa. Og om alle andre religiøse og ikke-religiøse retninger.
Jeg ser heller (ikke) frem til lignende resolusjoner om politiske retninger i Europa. Der det ikke skal være tillatt å kritisere høyre/venstreekstreme grupperinger fordi det kan oppfattes som politiskfobi, forskjellsbehandling og utstøting av politikere.
Ved å vedta gårsdagens resolusjon, med den selvforklarende tittelen Islam, Islamism and Islamophobia in Europe, har Europarådet bevist at de ikke lever opp til å fremme demokrati, menneskerettigheter og rettsstatsutvikling.
Eksempel: Europarådet vil at Sveits skal omgjøre minaretsforbudet. At forbudet er utledet av en folkeavstemning finner rådet uniteressant. Det kan umulig heller tjene Europarådet at Sveits ikke bryr seg om Europarådets anbefaling i det hele tatt.
– Vi skal nå forklare Europarådet at vi rent juridisk verken kan stille forbudet i bero eller avskaffe det. Beslutningen vedtatt ved folkeavstemning inngår i den sveitsiske forfatningen og kan derfor kun endres ved en ny folkeavstemning, sier Marc Wey fra den offisielle sveitsiske representasjonen i Europarådet i Strasbourg til Kristeligt Dagblad.
På toppen av det hele fremsatte Sveits et endringsforlag til dette punktet i resolusjonen, som nettopp bygde på overnevnte argument. Det ble nedstemt av rådet. Rådet forventer med andre ord at Sveits skal handle i strid med sin egen forfatning. Europarådet må gjerne uttrykke sin motstand mot det sveitsiske vedtaket, men å forlange omgjøring, det er langt verre. Hvordan kan dette på noen måte henge sammen med rådets fremste oppgaver, som å fremme demokrati og rettsstatsutvikling? Rådet synes å tro, og handle, som om menneskerettigheter er noe overordnet ett og alt – og dertil absolutt – med sin største utfoldelse i såkalt religionsfrihet. Men om rådet skulle følge sin egen strategi, hvorfor er da rådet motstander av forbud mot heldekking av kvinner i det offentlige rom (burka og niqab)? Om de mener dette er en religiøs plikt, kunne de vel bare forvente at muslimer handler i strid med islamsk lære? Kan det forlanges i forhold til et medlemsland som Sveits, kan det vel forlanges i forhold til en 1400 år gammel bok?
Nei, muslimene er blitt degradert til en ynkelig, stakkarslig gruppe som dertil må ha egne resolusjonsvern mot islamkritikk. Hadde jeg vært muslim, hadde jeg vært rasende. Nå er jeg bare oppgitt.
Europarådet burde heller enn å rote seg inn i idelogier som islam foretatt en gjennomgang av (sin egen) EMK, Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Da kunne de for eksempel startet med å svare på spørsmålet som professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, Janne Haaland- Matlary, har viderebrakt på Minerva:
”Menneskerettighetene er en god ide”, sier en kollega av meg som er professor i internasjonal rett på Universitetet i Aberdeen, ”hvis du forteller meg hva et menneske er først”.
Haaland-Matlary mener det er ”et paradoks” hvordan vi i dag snakker mer og mer om menneskerettigheter, om frihet, om å finne sin egen identitet – uten i det hele tatt å drøfte hva et menneske er. Det fører til at toleranse er den eneste demokratiske ”verdien” i våre samfunn. Men hvordan definere toleranse når vi ikke har noen standarder for hva som kan tolereres og ikke, påpeker Haaland-Matlary.
Mangelen på referansepunkter for hva som er rett og galt representerer den alvorligste faren for et demokrati rett og slett fordi man ikke kan si hvilke verdier denne typen samfunn bør fremme og sikte mot.
Men som hun spør: Handler ikke demokrati om ubegrenset frihet og pluralisme, om fri vilje, uten autoritet? Er det ikke den endelige frigjørelsen fra tvang?
Og som hun svarer: Både ja og nei. Ja i mange politiske sammenhenger fordi det er så mange alternativer, nei i sfæren som omhandler fundamentale dyder og laster.
Hvis man er en moralsk relativist, må man være enig med Douglas og ikke Lincoln i at slaveri er i orden når majoriteten stemmer for det, eller at Hitler må få bli ved makten siden han ble demokratisk valgt.
( … )
På den ene siden har vi en ’følelse’ av hva som er rett og galt, men vi tror at det bare er en følelse fordi vi mangler evnen til å rettferdiggjøre eller forklare hvorfor vi ’føler’ dette. Vi vet ikke hvordan vi skal resonnere om disse tingene. På den andre siden føler vi oss utilpass ved tanke på at det kan ligge moralske lover til grunn for politikk og at det er meningen at demokratiet skal fremme god moral i samfunnet, at det fundamentalt sett handler om verdier, ikke prosedyrer.
I mange hundre år har de europeiske demokratiene delt omtrent de samme moralske normene, utledet fra klassisk filosofi og religion, spesielt den kristne arven. De ti bud var mer eller mindre akseptable for alle. Disse moralske reglene ble også reflektert i lovgivning og politikk. Det var ingen grunnleggende uenighet om hva som skulle undervises i skolene eller straffet i rettsapparatet. Familien var en selvfølgelig og naturlig institusjon; retten til liv var ikke en sak for politikken, og det fantes en grunnleggende enighet om hva som tilhørte den private og den offentlige sfære. Riktignok hadde forskjellige politiske ideologier ulike syn på dette siste, og også på familiens rolle i den økonomiske og sosiale strukturen, men dette var debatter om statens rolle, om forholdet mellom økonomi og politikk, og når det kom til de antropologiske spørsmålene, var det en debatt om sjelens eksistens – om hvorvidt mennesket bare er materie eller ikke.
Haaland-Matlary påpeker at det i dag ikke finnes noen systematisk ideologisk debatt. Hun hevder det politiske er fragmentert og ikke-ideologisk. Dette fordi diskusjonen ikke lenger gjelder mennesket og samfunnet, om hva det gode samfunn er, basert på hva mennesket er. Og enda et paradoks:
Samtidig er Europa blitt en viktig eksponent for menneskerettigheter, demokrati, og rettsstat i sin utenrikspolitikk, og disse fundmentale verdiene eksporteres over hele verden. Denne moderne treenigheten av verdier er blitt en universell standard for god styringsform, oftest betegnet på engelsk som ”good governance”. Mens demokratiet bygger på en grunnleggende likhet mellom menneskene som hovednorm, er det i menneskerettighetene at vi finner de det konkrete menneskesynet som er grunnlag for demokratiet. (min utheving)
Med dette som bakteppet burde vi alle studere hva som faktisk er nedfelt i EMK, og deretter igjen lytte til Haaland-Matlary:
Menneskerettigheter er blitt den nye politiske Bibel som det eneste referansepunktet i et relativistisk og post-nasjonalt politisk landskap. Samtidig benektes det ofte at menneskerettighetene kan defineres objektivt, noe som undergraver rettighetenes autoritet på lang sikt. ”Menneskerettighetene er en god ide”, sier en kollega av meg som er professor i internasjonal rett på Universitetet i Aberdeen, ”hvis du forteller meg hva et menneske er først”. Vi kommer altså ikke utenom definisjonen av hva mennesket er når vi snakker om dets rettigheter.
Men det er nettopp dette spørsmålet en relativist ikke vil ta fatt i, for han eller hun mener at mennesket og derfor dets rettigheter ikke kan defineres objektivt. I dag er alt snakk om en objektivt definerbar menneskenatur også avvist av kulturrelativister eller konstruktivister. Det er således et paradoks som gjør seg gjeldende: Mens Europa og Vesten oppmunter resten av verden til å følge menneskerettighetene og bruker dette som vilkår for bistand og samarbeid, unngår samtidig politikere oftere og oftere å komme med en objektiv definisjon på hva disse rettighetene faktisk betyr.
Deretter spør hun; Men hvis dette er riktig, kan man definere menneskets natur og verdighet, og derved menneskerettighetenes innhold? Hun griper fatt i naturretten:
Naturretten postulerer at et bestemt menneskesyn ligger til grunn for menneskerettighetene. Men hvordan kan vi bevise at mennesket er noe annet enn et instrumentelt vesen som tenker i nytteverdi? Finnes det grunnleggende (intrinsic) kvaliteter eller verdier som ikke kan reduseres til nytte? Ja, sier den amerikanske jusprofessoren Robbie George, det er dette som kjennetegner naturrettens menneskesyn fra andre varianter:
Natural law theorists … hold that friendship, knowledge, critical aesthetic appreciation, and certain other ends or purposes are intrinsically valuable. They cannot be reduced to, nor can their intelligible appeal be accounted for exclusively in terms of emotion, feeling, desire, or other sub rational motivating factors.
Han legger til at disse grunnleggende verdiene eller karakteristika ved mennesket er grunnen til at det kan resonnere etisk, det vil si om rettferdighet og menneskerettigheter. Den type etisk resonnement som derfor er unikt for mennesket i forhold til andre dyr, er nettopp at det gjelder rettigheter som peker mot det gode som mennesket strever mot.
Mennesket peker mot det gode som sin grunn og hensikt: ”Recognition of this self-shaping of morally significant choosing leads to focus on virtues as habits born of upright choosing…natural law is about both (rules and virtues).” Mennesket er altså et etisk vesen i seg selv, med en lengsel etter det gode og med en evne til å velge det gode. Det er mer menneskelig jo mer denne evnen er utviklet, og treningen i dette kalles karakterbygging eller dydsetikk.
( … )Naturretten er enkel: den handler om den menneskelige evnen til å skille – ratio – rett fra galt. Disse begrepene handler ikke om det motsatte av egeninteressen og det subjektive i mennesket. Det handler derimot av nødvendighet om det universelle – om hva som gjelder for meg, deg og alle – om menneskenaturen som det felles for alle. Politiske og juridiske resonnement må nødvendigvis dreie seg om det allmenngyldige; om det som er til beste for fellesskapet. Det kan ikke være subjektivt. Hvis jeg sier at loven bør straffe tyveri, er det fordi jeg argumenterer for at tyveri i seg selv er galt, og derfor bør straffes. Det handler om noe allmenngyldig, og loven fordømmer det fordi det er generelt galt, altså for alle. Men hvis jeg sier at det er feil å ha en seilbåt og at å eie en bør straffes, snakker jeg nonsens. Det gir simpelthen ikke mening. Dette er fordi det ikke er noe allmenngyldig i det å ha en seilbåt.
( … )
Som Aristotles og Platon påpekte, har mennesket evnen til å skape gode og dårlige samfunn. Menneskets natur og kvaliteten på samfunnet henger sammen: det kan gå begge veier – vi kan få dårlige samfunn eller gode.
Å si at politikk handler om moralske spørsmål virker merkelig, fordi man et tilbøyelig til å være enige om at politikk er amoralsk eller til og med umoralsk. Men selv når folk sier at ”Politikk er et skittent spill”, bekrefter de faktisk at det bør være noe ganske annet: de mener at det er feil at politikerne ikke er bedre når de sier dette med beklagelse eller forakt. De beskriver ikke hva politikk faktisk er, men hva det ikke bør være.
Så kan en spørre seg: Europarådets resolusjon om islam, dertil islamofobi – hvilken allmenngyldig verdi har det? Det er like mulig å elske islam som å mislike islam, og uttrykke begge deler, men er man så en eksemplarisk borger for det førstnevnte, mens man skal straffes for sistnevnte? Hvordan forklare at for eksempel såkalt islamofobi er generelt galt for alle, på samme måte som et tyveri? Å være kritisk til, eller endog sterkt mislike, en eller annen religion eller politisk retning, verken kan eller burde det bli vedtatt resolusjoner mot, det er ikke allmenngyldig. Derimot kan det vedtas resolusjoner om hvordan slik kritikk eventuelt fremsettes, for eksempel at det ikke skal tas i bruk trusler eller vold. Det er allmenngyldig.
På samme måte kan en resonnere i forhold til heltildekking av kvinner i det offentlige rom eller symbolbruk i verdinøytrale embeter. Hvis en gruppe fant å ikle seg en striesekk med hull til øynene i det offentlige rom, ville da samfunnet reagere med avvisning, og så begrunne avvisningen med å henvise til at striesekk-bekledningen ikke kunne forsvares ut fra en religion? Er det noe allmenngyldig i at noen påberoper seg bestemte rettigheter ut fra religion? Og hva med kjønnssegrering?
Det kreves også en opprydning i menneskerettigheter versus religionsfrihet.
Europarådet er etter min mening på så ville veier at de kan bare forvente å overleve hvis de får tenkere av samme kaliber som Janne Haaland- Matlary.