Kjønnslemlestelse

Henla sak om kjønnslemlestelse

Politiet i Oslo henla sak om kjønnslemlestelse, anmeldt av HRS i august 2005. Den norskgambiske jenta var da syv år gammel. Saken ble liggende i skuffen hos politiet inntil NRKs Tormod Strand kom tilbake fra reise i Somalia sommeren 2007, og satte Norge på hodet med sine rystende reportasjer om lemlesting av norsksomaliske jenter. Istedenfor å undersøke jenta, valgte politiet å henlegge saken. I tillegg var saken før henleggelsen allerede foreldet grunnet sommel i politiet: foreldelsesfristen for kjønnslemlestelse er 10 år, og foreldrene sier at jenta ble lemlestet en måned gammel. Dette kommer frem i Strands rykende ferske bok ”Suaads reise”.

Hege Storhaug, HRS

Sommeren 2005 studerte HRS det norskgambiske miljøet nærmere. Vi konsentrerte oss om dem som har født jentebarn i Norge de siste årene. Blant annet på bakgrunn av tilhørighet til stammer i Gambia der opp mot 100 prosent av jentene lemlestes (mandinko og serahule), og en dårlig verdimessig integrering hos foreldrene, anmeldte vi to par foreldre på grunnlag av mistanke om utført lemlesting.

Politiet valgte kun å etterforske den ene familien der begge foreldrene nå er siktet for utført lemlesting av datter bosatt i Norge og fire døtre som er dumpet i Gambia for fem år siden.

Da Tormod Strands reportasjer fra Somalia ble publisert like før fellesferien i fjor sommer, tok Oslopolitiet opp igjen anmeldelsen av det andre forelderparet. Men de åpner ingen politisak, de henlegger altså saken uten å få jenta undersøkt. Derimot oversender de saken til barnevernet som en bekymringsmelding. Barnevernet får undersøkt jenta, og det konstateres lemlesting, men politiet informeres ikke. Barnevernet gjemmer seg bak taushetsplikt, hvilket er helt lovlig. Det meningsløse i politiets handlemåte, er at de er vel vitende om at så lenge barnevernet, gjerne relatert til ”barnets beste” viser til taushetsplikt, har ikke politiet muligheter for å få opplysninger som kan gi grunnlag for etterforskning. Ergo ”stopper” saken.

I forhold til overnevnte sak, fremkommer det også i Strands ferske bok, Suaads reise, at politiet ikke var klar over at foreldelsesfristen gikk ut sommeren 2007 – gitt at foreldrene snakker sant om når lemlestingen faktisk fant sted.

I en e-post til Strand skriver barnevernet, her sitert fra boken:

Saken fra i sommer gjaldt en ti år gammel jente som var omskåret 1 mnd gammel mens familien bodde i Norge. Åpen dialog med foreldrene, kontaktet Barnesenteret på Ullevål. Operasjon av jenta, god oppfølging.

I et kommentarfelt står dette:

Oppdaget at jenta ble kjønnslemlestet under ferieopphold for ti år siden, da hun bare var 1 mnd gammel. NB! Familien bodde da i Norge. Følges opp av helsevesen/barnevern, åpen dialog m/foreldre. Operativt inngrep planlagt, god helsehjelp. (s. 257).

Foreldrene sier altså at deres den gang fire uker gamle spedbarn ble lemlestet bak ryggen på dem. Spørsmål som melder seg er eksempelvis om de kan dokumentere at barnet var i Gambia som nyfødt? Eller sies dette fordi foreldrene kjente til foreldelsesfristen, en foreldelsesfrist som faktisk innebærer at barn selv må forstå hva som skjedde med dem som småbarn, for så å anmelde foreldrene sine?

Det er antakelig ikke underlig at foreldrene samarbeider godt med barnevernet. Et annet spørsmål som melder seg er om barnevernet har vurdert om jenta bør ha erstatning, både fra foreldrene og voldserstatning fra staten? Uansett om foreldrene skulle slippe unna med at lemlestingen ”skjedde bak ryggen deres” – hvilket HRS har erfart er en vanlig unnskyldning i straffesaker i Frankrike – så er det deres ansvar at de satte spedbarnet i en så sårbar situasjonen ved å ta henne med til Gambia og dertil til familie med tilhørighet til en stamme der opp mot 100 prosent av jentene lemlestes.

Hva gjelder foreldelsesfrist i slike saker, har HRS foreslått at denne settes til 10 år etter fylte 18 år.

HRS undersøker nå om jenta har bistandsadvokat og hvilke muligheter jenta har for å få erstatning.