Rita Karlsen, HRS
Det er få overgrep mot små vergeløse barn som er så grovt som en kjønnslemlestelse. Likevel har den ene regjeringen etter den andre avløst hverandre med en særdeles lunken holdning til å innføre effektive tiltak. Alle er enige om hvor grovt overgrepet er, men i kulturslørets forvirring og i angsten for å ikke være imøtekommende nok overfor innvandrere og medbrakte skikker har man ikke klart å sette foten ned.
HRS foreslo for flere år siden å endre foreldelsesfristen for kjønnslemlestelsessaker, og nå er vi endelig hørt. I en pressemelding fra Justisdepartementet heter det at regjeringen legger frem et forslag om å endre reglene i straffeloven i forhold til kjønnslemlestelse:
– Framlegget skal sikre at ofra for slike alvorlege brotsverk får tilstrekkeleg med tid til å melde frå om handlinga, seier justisminister Knut Storberget.
Framlegget innebærer at foreldelsesfristen for kjønnslemlestelse skal regnes fra den dagen jenta fyller 18 år. Dette i motsetning til i dag, der fristen begynner å løpe fra den dagen det straffbare forholdet ble utført. Utfordringen med dagens ordning er flere; for det første er det svært vanskelig å avdekke konkret når en lemlesting er blitt utført, og dermed også usikkerhet om når egentlig foreldelsesfristen gjelder fra. For det andre blir de fleste kjønnslemlestelser utført når jentebarna er unge, og dermed er det i praksis umulig for barnet å kunne forholde seg til dagens maksimale tiårsfrist. Barnet vil neppe forstå rekkevidden av hva hun er blitt utsatt for før hun er kommet opp i tenårene, og da kan saken allerede være foreldet.
Sistnevnte argument har regjeringen fått med seg, og de poengterer også at de voksne som er nærmest barnet, i praksis foreldre, foresatte eller annen nær familie, som regel er involvert i overgrepet.
– Potensielle overgriparar skal ikkje kunne spekulere i at lovbrotet er forelda når barnet blir gammalt nok til å melde frå om det, seier Storberget.
Dermed vil også en endret foreldelsesfrist kunne ha en avskrekkende effekt på dem som står ansvarlig for at lemlestingen blir utført. De kan ikke føle seg ”trygge” før jenta er godt opp i tjueårene. I det nye forslaget vil det straffbare forholdet være foreldet fem eller ti år etter at jenta fyller 18, avhengig av hvor grov lemlestingen er.
Det er likevel en hake med forslaget. For de jentebarn som ikke er født i Norge, kan foreldrene/foresatte hevde at lemlestingen ble utført før jenta kom til Norge. Jenta selv vil kanskje verken kunne bekrefte eller avkrefte en slik påstand. Det er derfor helt nødvendig at underlivskontroller av jentebarn gjeninnføres ved helsekontroller, og alle barn som får opphold i Norge må få en helsesjekk der også underlivskontroller utføres. Til dette vil vi igjen bemerke at alle nyinnvandrede gutter har en underlivskontroll, da for å sjekke om steinene er kommet på plass i pungen. Dette er en fysisk sjekk, det vil si at legen/helsesøster kjenner fysisk etter (tar på). En underlivskontroll av jentebarns underliv kan foretas som en klinisk observasjon, det vil si at legen/helsesøster ser (med det blotte øye) om jentenes underliv synes å være ved god helse. En kjønnslemlestelse av grov karakter, det vil si fjerning av klitoris og/eller indre/ytre kjønnslepper og eventuell gjensying, skal det være vanskelig å ikke se. Helsepersonell som mener at dette kan defineres inn i ”normalvariasjonen” til jenters underliv, bør sendes på etterutdanning eller finne seg en annen jobb.
HRS mener at det bare er et tidsspørsmål før underlivskontroller av jentebarn gjeninnføres på helsekontrollene, og mener bestemt at regjeringen ville tjent på å innføre et slikt tiltak. Man trenger ikke å innføre såkalte obligatoriske underlivskontroller, som mange er sterke motstandere av, både i et stigmatiserende perspektiv (for såkalte risikogrupper) og i et økonomisk perspektiv (for alle jenter i Norge). Løsningen er å tilby slike underlivskontroller i dagens helsetilbud, og skulle det vise seg at noen aktuelle grupper ikke møter til helsekontrollene på grunn av dette, så bør det iverksettes tiltak mot disse gruppene. Argumentet om ”enorme” økonomiske kostnader falle også på stengrunn all den tid vi snakker om klinisk observasjon. Skulle det ved en slik observasjon vise seg at jenta trenger mer helsemessig oppfølging, vil nødvendigvis kostnadene begynne å løpe. Men det vil i så fall være en investering, både helsemessig for jenta selv, og for staten ved eventuelle senere saksøkninger og/eller straffesaker, jf. regjeringens forslag om endret foreldelsesfrist.
Et annet spørsmål knyttet den foreslåtte endringen, er om den skal ha tilbakevirkende kraft. Skal en lemlesting utført før straffelovens endring, kunne rammes av de nye reglene? Det vil i så fall innebære at flere av de sakene HRS har jobbet med, dertil anmeldt, kunne tas opp eller videreføres med fornyet styrke. For eksempel saken om de fire, etter all sannsynlighet lemlestede, norskfødte gambiske søstrene som fortsatt er dumpet i Gambia, mens foreldrene og de øvrige barna lever godt i Norge. For disse og andre jenter kan det være nytt håp. For deres foreldre/foresatte kan det derimot være gode grunner til å frykte hva som kan komme, som igjen vil skremme andre fra å få utført lemlestinger. Eller kanskje de av frykt forlater landet, typisk til Storbritannia, eller andre av de såkalte mer ”vennligsinnede” land. Det kan være at det går bra en tid, men skjønt jeg betviler det: Norge er et altfor attraktivt velstandsland til at man så lett oppgir tilgangen til trygder og stønader, samtidig som jeg tror det er et tidsspørsmål før andre land følger Norges eksempel hva gjelder foreldelsesfrist i disse sakene. Hadde nå Norge også fått på plass underlivskontrollene, skjerpet grensekontrollene og kontrollene med at ikke jenter dumpes i typisk foreldrenes opprinnelsesland, uten at det får konsekvenser for herboende familie, da hadde vi virkelig gjort noe effektivt og nyttig i kampen mot kjønnslemlestelse av jenter og vært et foregangsland.
Derfor et det så langt et hurra! for Storberget, 3 x hurra! kommer kanskje senere?